torsdag 3. januar 2008

Om en avskjed og om sorg.

Det var nesten som å kjøre i ett julekort når vi dro opp til dalen i dag.
Det snødde, det var ordentlig vinterføre på veien og snøen hang tung på trærne.
Ett nytt år ligger blankt foran oss, men for vår del må vi ta i bruk dette året uten en meget kjær bestemor. Vi dro oppover i dag for å "ta ett siste farvel" med henne som det heter.
For min del vil jeg ikke kalle det ett "farvel", fordi hun lever videre i minnene mine.

Det var godt og vondt å se henne. De hadde stelt henne så fint.
I den røde blusen hun likte så godt, lå hun fredfull i kista,
med hendene pent foldet over magen.
Rommet var varmt, store hvite kubbelys var tent og rommet var fredfullt.
Mulig jeg tar feil, men det så faktisk ut som om hun lå og smilte.
Allikevel så kroppen hennes tom ut. Hun var ikke i den lenger.

Ett liv er over og måtene å sørge på er mange.
Ingen kan si om en sørgemåte er riktig eller feil og de fleste forbinder sorg med tårer.
Gråter du ikke, sørger du ikke.
Når jeg ser på oss i familien, så er det ingen av oss som sørger likt.
Vi har mistet ett fast holdepunkt, og vi skal hver og en av oss leve videre uten henne.
Hvordan vi klarer det, blir like individuelt.

Vi skal lære oss å leve med det tomrommet Bestemor etterlater seg.
Vi har minnene og tankene, men det fysiske skal også "avvennes" på en eller annen måte.
For de som står utenfor, kan sorg være vanskelig å forstå.
Livet er kanskje best når alt går som normalt. En sorg som ikke er sin egen, kan være vanskelig å forholde seg til. Noen setter til og med grense for hvor lenge andre skal sørge.
"Nå har det gått såpass lang tid, nå må du begynne å leve igjen og se framover."
Jeg selv har også tenkt det om andres sorg. Det skal jeg ærlig innrømme.
Jeg lever jo, hvorfor vil ikke andre komme seg ut av sorgen og inn i livet igjen?!
-Fordi vi har glemt at det tar tid å venne seg til å leve videre uten ett menneske man har vært inderlig glad i, om det er ett yngre eller eldre menneske....

Jeg sørger over Bestemor på min måte.
Kanskje ikke med så mange tårer, men inni meg kjenner jeg ett tomrom.
Og det tomrommet kommer nok til å være der en stund.

-Dette innlegget har jeg skrevet på siden kvelden den 3 jan. Nå er det natt til 5 jan.-

1 kommentar:

lothiane sa...

Vakkert skrevet, kjære sokken. Det er vondt å miste noen man er glad i - uansett hvilken alder de hadde.

*stor klem fra meg til deg*