Øgleøyne og munndiarè.

I går kveld kom datter'n hjem fra konfirmasjonsundervisning med øgleøyne.
En rask titt og jeg ringte legevakta, for enkelte ting er det ingen vits å vente med.
Vi fikk beskjed om å komme om 15 min, så vi satte oss rett i bilen og dro ned.
Vel framme på venterommet, startet munnen på datter'n.
Hun er god på å få sagt mye på ekstremt kort tid av og til.
Hun fortalte kjapt om hva de hadde gjort på skolen i dag, at hun hadde blitt valgt til regissør assistent, at en eller annen i klassa var så vrang på den dansegreia de drev med at de hadde bedt ham å slutte, om hva de hadde hatt om på kveldens konfirmasjonsundervisning, ang menneskerettigheter og rasisme, at de skulle gjøre en oppgave og..og...og....og....og...

-Hva drev kurslederen med mens dere gjorde oppgave da? spurte jeg.
-Han satt på msn.
-På msn?!
-Jah! Han sitter mye ved den pc'n sin asså! Og det er jo litt avslørende når vi hører påloggings-plinget og den lyden du får når noen snakker til deg.
-Også skulle vi se en musikk video. (Talestrømmen fortsatte, innimellom all latteren)

Jeg tittet meg rundt på de andre som satt der og ventet og jeg så at de hørte alt hun sa.

-Hvilken musikkvideo fikk dere se da?
-Den var uten lyd da. (Mer latter)
-Uten lyd?? Det går da ikke ann å se en musikkvideo uten lyd?
-Han fikk det ikke til, sikkert fordi han var så opptatt av å chatte på msn.
-Mhm....men hvilken video var det da? Band aid?
-Nei....det var noe med wind..
-Wind of change?
-Jah! Den var det! Men det var særlig liten vits uten lyd da, liksom!
-Er det guffe i øya mine nå?

Min unge håpefulle så på meg med rødsprengte øgleøyne og dro ned nedre delen av øyet, mens hun så oppover.
Våre medventende fulgte med.

-Nei, det er ikke så veldig mye guffe der akkurat nå. Men det er veldig rødt.
-Ja, det tror jeg på! Fy søren, på skolen i dag dro jeg ut sånne laaaaange ekle slintrer, assa!
Dritekkelt! Og jeg fikk ikke opp øya i dag tidlig, det lugga! Nederste delen av øyet ble med oppover når jeg prøvde å åpne de! Skikkelig ekkelt asså! Også lo hun igjen.

Legen kom og hentet oss og vi satte oss ned ved skrivebordet.
Standardspørsmålet; "Hvor lenge har dette vart da?", før han tittet på øynene hennes, mens hun fortsatt sitter og ler. Jeg ser at hun er på randen av latterkrampe, og jeg må skjerpe meg for å se ut som en seriøs mamma.
-Ja, her er det betent på begge øynene.
Datter'n; På begge øya?? Er du sikker??
-Ja, så jeg skriver ut en øyesalve til deg som løser seg opp når du får den på øynene.
Og ingen sminke på ei uke.
På dette tidspunktet sperrer datter'n opp de røde øgleøynene sine og ser oppriktig forskrekket ut; Ei hel uke, liksom??
-Ja.
Da bobler latteren helt over hos min unge håpefulle. Og hun slutter ikke å le.
-Jah! Ei hel uke uten sminke! Da blir jeg nok fiiin!
Jeg fant fort ut at "Du er mye penere ut all sminken, lille venn- samtalen", kunne utsettes eller kanskje like greit ikke sies på nåværende tidspunkt overhodet.
Jeg kjenner meg litt småflau, for legen later som om han ikke hører den boblende latteren.
Jeg kremtet og dyttet mine egne latterbølger langt ned i magen, mens jeg spurte om hvor lenge hun skulle ta disse øyedråpene.
-To ganger daglig, morgen og kveld, helt til hun har hatt to symptomfrie dager. Altså ca 1 uke.
Legen var forsatt like alvorlig.

Vi fikk resepten i hånda og kunne komme oss i venterommet igjen.
Datter'n ler og ler, hun er oversliten og trøtt og absolutt alt er morsomt.
Vi ble stående utenfor luka og vente. Ingen kom, og datter'n fortsatte både talestrøm og latter anfall. Den eldre damen som sto foran oss, sto bare og så på oss og smilte rart.
-Du vet, slike lattermilde tenåringer, sa jeg til henne.
Hun svarte ikke, bare fortsatte å smile rart.
-Jaja, tenkte jeg. Skal ikke prøve å få i gang noen samtale jeg.
Datter'n ler enda mer.

Plutselig kom det en dame brasende inn, snappet med seg en rullestol og føk ut igjen.
Kort tid etter kom hun inn igjen, med en meget dårlig herremann i 20 årene i rullestolen og 2 andre damer på slep.
Datter'n holder munn og ser på de med store øyne.
Det var ikke vanskelig å se at denne karen ikke hadde sitt livs beste dag.
Iherdig ringing på ringeklokka av den effektive damen og det kom en sjukepleier.
De fikk basket med seg den lange syke karen gjennom døra rett ved siden av oss,
og før døra lukket seg, hørtes lyden av mye oppkast.
Datter'n skvatt ca to meter unna i vill fart, samtidig som hun hørte første runde av magesaltoene hans. Jeg vet det er stygt å trekke på smilebåndene, men ansiktsuttrykket til datter'n var ett "sånn ta vare på ansiktsuttrykk", med røde oppsperrede øyne, åpen munn og hoppende unna, livredd for å få oppkast på føttene sine.
Døra lukket seg og vi hørte at han fortsatte og kaste opp.
Vi sto og ventet i 10 min til, før vi ga opp og reiste hjem.
Fortsatt lattermilde, men vi håpet at han andre syke ikke var alvorlig syk.

I dag har vi fått hentet øyedråpene til dragebarnet mitt.

Battefield eller slagmark om du vil

Noen ord lyder bedre på engelsk. Som Battlefield. Oversatt til norsk blir det "slagmark". Slagmark får meg til å tenke på primitive kamper mellom krigere som etterhvert ligger blodige og døde igjen på marken som er farget rødbrun etter alt blodet, hvor de overlevende halter seg hjem med en arm eller fot mindre, eller med en medkriger slepende etter seg på en provisorisk båre.
Slagmark høres også veldig urolig og grisete ut.

Battlefield derimot, gir meg assosiasjoner til å kjempe for noe man tror på, uten blod, med alle lemmer i behold, hvor man støtter seg mot hverandre og marken ligger tilsynelatende urørt tilbake. Jeg kan til og med se for meg det høye grønne gresset bølge seg i takt med vinden, mens de siste kjempende forsvinner høyreiste over åskammen.

Jeg romantiserer "Battlefield" i forhold til "Slagmark".
-Hvorfor?
Rett og slett fordi det høres ryddigere ut.

Må jeg mene noe?

I disse dager føler jeg meg egentlig ganske "meningsløs".
Det har skjedd skandaler i norsk politikk, Fidel Castro skal gå av, det snakkes om valgfusk i Pakistan og sist, men ikke minst; Farmen-Gaute har blitt kjæreste med en av deltagerene i årets utgave av Farmen! -Igjen! Fysj og phøy, liksom!

Jeg registrerer, leser nyhetene, og glemmer de.
Noen vil kanskje si at jeg er uengasjert, men jeg synes ikke det heller.
Jeg har meninger, men noen ganger synes jeg det kanskje er greit å holde kjeft også.
Jeg må vel ikke på død og liv ytre meningene mine hele tiden heller?

Kongen av Mallorca og noe nært og godt.

Hva gjør man når man har en 15 åring som har fått "Kongen av Mallorca" på hjernen??
En stk mamma holder på å bli smårar!

Det ble litt sent på frøkna og meg i går kveld, rettere sagt veldig sent.
Vi satt og snakket litt både det ene og det andre, før vi skjønte begge to at nå måtte vi ta kvelden også. -To bedende øyne, og en myk stemme som sa;
"Gode mamma'n min, kan ikke jeg få sove sammen med deg i natt a?
Du har så god seng også er det såå koselig!"
Hvem klarer å motstå sånt? Som sagt, så gjort..Vi entret dynene, litt småknuffing for hun synes jeg tar stor plass til å være så liten, vi fliret og lo endel før vi omsider roet oss begge to, og vi la oss mot hverandre og hun la hånda si i min. Det gjør hun alltid denne herlige jenta, når hun sover sammen med meg. Den første gangen vi lå sånn, var hånda hennes så liten at hun bare holdt i den ene fingeren min, så ble hånda til en liten barnehånd som lå trygt i min, og nå har hun like store hender som meg. Forskjellige stadier, men likefullt...det er min datters hånd som ligger og holder i min. Nært, trygt og godt.

Sånn lå vi stille en god stund. Før det plutselig kom igjen; " Jeg er kongen av Mallorca....."
Etterfulgt av ett; "Åh neeei!" fra meg og latterkrampe fra henne.

Ny dag i dag og jeg har fått høre strofen; "Jeg er kongen av Mallorca",
x antall ganger allerede.
Hun holder fortsatt på å le seg ihjel og slår seg på låret når hun ser øynene på sin mor himler for femtiende gang.....

Gode, rare og herlige ungen....

Father and daughter

"Evig eies kun ett dårlig rykte"

Henning Kvitnes har en en låt med den tittelen, og dessverre så stemmer det vel ganske ofte at det er nettopp sånn. Mennesker husker det dumme eller slemme du gjorde, mens det som var bra går litt fortere i glemmeboka.

Uansett hvor mange år som går, så husker de fortsatt alle tabbene du gjorde.
Eller alle de dårlige valgene du tok......

Er det riktig at man skal få høre om og om igjen at f.eks du aldri har klart å slå deg til ro?
Eller at du må bevise og forsvare valgene du har tatt og tar?

-Jeg vet ikke, men det skurrer litt i ørene mine.
Si at du ikke valgte rett utdannelse første gangen, du mistrivdes i jobben og fant på noe annet.
Også trivdes du ikke helt med det heller, og fant enda en ny jobb og sånn driver du på helt til å finner kremjobben som passer deg, eller tar den utdannelsen du vil ha.
-Når du er 35 eller 57 år.
Eller om du har kysset noen frosker og ingen av dem har vist seg å være drømmeprinsen, selv om du kanskje har håpet på det hver gang og noen har du faktisk satset på også, men den helt rette frosken åpenbarte seg allikevel ikke som noen prins før du var nærmere 40.

Vil det da si at mennesker har lov til å være skeptisk til deg? Fordi du ikke har funnet din vei, eller har funnet "hjem" før du er godt voksen i alder?

"Nei, hun der er så virrete i det hun driver med, at hun orker jeg ikke å helt tro på.....
Vi får se åssen det går...." -Det hele blir sagt med en dårlig skjult mistroisk undertone.

Jeg blir litt provosert av sånt. Litt lei meg også, faktisk.
Når ble det satt aldersgrense på slike ting?
Når ble det bestemt at du skal vite eksakt hva du vil bli, når du er rundt 20?
Og hvem bestemte at den mannen du møtte når du var 25, var den du skulle holde sammen med resten av livet?

Er ikke vi mennesker i stadige prosesser da? Blir vi noengang ferdig utlærte?
Slik jeg ser det, så endrer man oppfatninger etterhvert som man blir eldre.
Man blir tryggere i seg selv, man vet mer om hva man vil ha og hva man vil gjøre med livet sitt.
Jeg tror ihvertfall at det er slik for de aller fleste.
Og når du endelig når det stadiet i livet ditt hvor du VET hva DU vil, hva du vil ha og ikke, så tror altså ikke enkelte andre mennesker helt på deg.

"Er du sikker på det......?"

-Nei, du kan vel aldri være helt sikker.
Allikevel går det ann å være så sikker, at du vet at du vil gjøre alt i din makt for å få det til.

Det trenger ikke å bevises. Det burde ikke bevises. Og det skal ikke bevises.

Msn samtale mellom mor og datter

Datter’n:	ææææ, jeg spist blåskjell i dag.. det smakte ikke godt.. hehee.
Datter’n:	ogsågsåogså spiste vi indrefileeeet eller noe
Mamma:	*ler*
Mamma:	men indrefilèt er godt da
Datter’n:	ja...men det er ikke skalldyyyr..
Datter’n:	æsj
Datter’n:	skal aldri spises igjen
Datter’n:	lover
Mamma:	*ler
Mamma:	så ille altså?
Datter’n:	var sånn blanding med egg og sånne reke greier og krabbe ting og sånn dressing..
Datter’n:	jaa det var virkelig så ille
Datter’n:	det var faktisk motbydelig
Datter’n:	rett og slett
Mamma:	hvor var blåskjellene?
Datter’n:	men resten var godt
Datter’n:	i den greia
Datter’n:	alt var blanda samme
Mamma:	en sånn blank greie rundt, liksom?
Mamma:	sånn spiselig blank altså
Datter’n:	høh
Datter’n:	man så ikke hvordan ting så ut..alt var blanda og sånt
Datter’n:	også trodde jeg at jeg tok egg, men det var det IKKE....det knaaste i hele munnen min..hehe
Mamma:	*ler masse*
Mamma:	stakkar
Datter’n:	mm

Pels og poter