For mange år siden kom du inn i noens liv, som en av nøkkelpersonene i dens hverdag.
Du var blid og smilende, men smilet ditt nådde ikke øynene dine.
Mennesket som fikk deg inn i livet sitt, tror jeg først var glad for at du dukket opp.
Siden forandret det seg.
Den distanserte hyggeligheten din ble raskt gjennomskuet.
Kanskje du ikke prøvde hardt nok. Kanskje du ikke ville prøve alt du klarte.
Kanskje var det rett og slett og best for deg at det ble en stor kløft mellom deg og denne noen. Trygt for deg, utrygt for noen.
Årene passerer. Små glimt av fellesskap finnes, men de gjennomsyres fort av den distanserte hyggeligheten din.
Jeg står utenfor og ser på denne noen som prøver og prøver, men som kommer til kort når det gjelder å komme deg litt nær. Spissformulerte setninger blir tilslutt en av dine spesialiteter.
Jeg ser hvordan du til stadighet gjør noen usikre med ovenpå og ned holdningen din.
Hvordan du sårer noen til stadighet.
Jeg hørte at du hadde vært på besøk hos noen.
Det kunne likeså godt ha vært en fremmed som satt i den andre sofaen.
5 kommentarer:
Ja sånne har man da møtt! Og ingen kan ta dem på høflighet og korrekthet. For det er de - korrekt korrekt korrekt. Hadde det no enda vært litt varme å hente, så skulle man ikke klage.
Hehe....du har det du også, ja. ;o)
De er ganske finurlige de menneskene der. Så lite varme i seg.. -Det må i grunn være ganske fattig.
Jeg er hellig overbevist om at de er fattig, ja. Selv om jeg neppe tror de er klar over hva de kunne hatt med en litt annen tilnærming.
sånne folk blir jeg bare veldig usikker på og så låser det seg når jeg skal prate. Hva kan man si annet enn å snakke om overfladiske ting. Frister lite å "gi av seg selv" til slike distanserte mennesker...
Lillee og Lothis: Det blir helt klart lite dybdesnakk med slike ja. Varme ligger ikke helt for dem, rett og slett. Eller om det er usikkerhet på seg selv. Hm..
Legg inn en kommentar