Alene hjemme.

Jeg titter inn på rommet hennes. Senga hennes er oppredd, alle putene ligger i en klynge i hjørnet inn mot veggen. Hun elsker senga si med alle de svære putene.
Jeg så på henne mens hun sov, kvelden før hun dro. De nydelige trekkene, håret litt uregjerlig liggende på puta og hun sov så godt. Når hun sover, er hun liksom alltid liten.

Min lille vakre..

Utenfor vinduene skinner sola og høstfargene spraker i all sin prakt.
Det er en nydelig dag i dag. Jeg sitter inne, fordi jeg malte i natt.
Jeg fant fram maskeringstape og maling.
Jeg dyttet møblene ut fra veggen og satte i gang. 2 strøk på langveggen, så begynte jeg male den hylla jeg hadde tenkt på. Og når jeg først var i gang, tok jeg den gamle tregreia til å ha aviser i,og ei dør også. Kl 03.00 var jeg ferdig.

Sliten..

Sent i går kveld kom det en sms. "Mamma, kan du ringe meg?"
Jeg ringte henne og fikk en sliten og trist stemme i øre.
"Jeg vil hjem til tryggheten! Vi er liksom midt i bildet, men står allikevel utenfor og ser på.
Jeg griner hele tiden, det er så mye fælt vi ser og hører om, maten her er pyton, ekkelt kjøtt og vassen potetstappe og det er skummelt her.."
Tårene kom og vi snakket litt rundt det som skjer. At det er viktig å ikke glemme.
"Ja, svarte hun. For hvis vi glemmer, kommer vi til å måtte leve historien om igjen.
Tenk om det skjer, mamma!"
"Jeg tror ikke det kommer til å skje her, jenta mi."
"Jeg skulle ønske du var her, mamma. Det hadde vært lettere da."
Jeg skulle ønske jeg var der, jeg også....

Lille ungen min..

Jeg sto opp i dag, langt utpå formiddagen. Soste litt fram og tilbake i leiligheten i morgenkåpa, flyttet på malingsspann og aviser. Satte søpla i gangen, slik at jeg kanskje husker den når jeg skal ut i dag. Jeg burde vært ute og gått en tur i det fine høstværet, men kroppen min er tung.
Musklene verker og jeg har lite energi. Jeg satte meg ned på senga hennes og så meg rundt.

Hula hennes..

Sendte henne en melding. -Hvordan er det med deg i dag?
"Har akkurat spist noe som gikk ann å spise. Er i byen og koser meg, stresser ikke."
Jeg smilte for meg selv.

Gode ungen..

Telefonen ringte og jeg snakket med ru stemme som enda ikke hadde vært i bruk.

Savner..

Jeg ringte vaktmesteren og spurte om han kunne komme og hjelpe meg med å borre hull i murveggen, slik at jeg får hengt opp igjen hylla mi. Han kommer i morgen.
Jeg legger meg på gulvet og koser med kattene, finner fram børsten og vi koser oss alle 3.

Stille..

Skriver på en lapp hva jeg må huske de nærmeste dagene; Bursdagsgaver, innom Kid, lyspærer..
Jeg burde hatt lyspærer nå. Kanskje jeg skal ordne det i dag.
Mons legger seg ved siden av meg mens jeg skriver. Ser på meg med smale øyne før han lukker de.

Koselig..

Stille, stille, stille...
Jeg savner latteren hennes, jeg savner de små ordene hun sier i forbifarten når hun går inn og ut av rommet sitt. Jeg savner samtalene våre.
Det er bare 3 dager til hun kommer hjem nå. Da skal vi snakke om alt det grusomme hun har sett og hørt om, da skal vi spise noe annet enn vassen potetstappe, og vi skal le sammen igjen.

Gleder meg..

Jeg ser på Top model på tv, spiser litt og drikker iskaldt vann.
Når rulleteksten kommer, tar jeg opp telefonen og slår nr til moren min.
-Har du hørt noe fra henne i kveld? -Nei, jeg venter fortsatt..

Varm i hjertet..

Endelig! Der kom det en melding fra henne;
"Dette hotellet er skikkelig fint, bare så synd vi reiser videre i morgen tidlig. Takk for at du var der for meg i går kveld, det hjalp veldig! Har kjøpt meg rosa bukse i dag.
Sov godt og drømme søtt, vi sees snart. Elsker deg masse!"

Puster litt rolig ut..

(Datter'n er på skoletur med Hvite Busser i Polen og Tyskland, hvor de besøker konsentrasjonsleirene fra 2. verdenskrig.)