mandag 26. mai 2008

Kjære Besse


Vi hadde urnenedsettelsen din i dag.
Så du det?

Jeg fikk urnen med asken din i armene, den var så lett.
Enda den rommet så mye..
Jeg senket deg ned i bakken med det svarte silkebåndet, som var festet til en liten hempe øverst på urnen. Jeg klarte å gjøre det rolig og forsiktig, selv om tårene mine nesten blindet meg.

Ditt siste hvilested.
Liker du det?

Natursteinen var fin. Småfuglene var blitt satt fast på den lille "hyllen" på steinen.
Lykta ble også veldig fin.
Veldig enkelt, men allikevel veldig pent.
Jeg tror du ville ha likt den. Jeg tror virkelig det.

Det er 5 mnd siden du døde. Jeg tenker ofte på deg.
Det er snart sommer. Hadde du vært her nå, hadde vi dratt på torget og kjøpt rosa hengepetunia. De var de peneste, sa du. For de så ut som ordentlige blomster.
Jeg la ned to hvite roser til deg i dag, jeg vet du likte dem også.

Vi fikk aldri tatt den siste shoppingturen, du og jeg.
Du skulle til Hamar for å kjøpe nye sko. Ikke fordi du ikke hadde sko, men kulene på føttene dine var vonde og ingen av skoene dine satt godt på.
Også hadde vi kjøpt blomster, mange fargerike blomster.
Etter at vi hadde gjort det vi skulle, hadde vi stoppet på gatekjøkkenet og kjøpt pølse med pommes frites. Du likte det.

Jeg synes ikke det er lenge siden du sto klar ved vaffeljernet i storefri, når jeg kom heseblesende opp bakken for å rekke noen av dine verdens beste vaffelplater, før jeg løp ned på skolen igjen.
Jeg synes ikke det er lenge siden du og jeg tok nattoget til Stavanger for å besøke Onkel.
Jeg synes ikke det er lenge siden jeg kjørte deg på bussterminalen og fulgte deg inn på bussen, slik at du kom deg vel hjem til dalen igjen.

Du var godheten selv du, Besse. Vi var ikke alltid enige du og jeg, men vi likte hverandre og respekterte hverandre allikevel. Du har alltid stilt opp for meg.
Når jeg måtte på sjukehuset flere ganger midt på natten, syklet du ned til meg for å passe på oldebarnet ditt. Det var med den største selvfølgelighet for deg at du gjorde dette.
Du var tryggheten selv og jeg kunne alltid stole på deg.

Livet ditt har ikke bare vært enkelt, men aldri har du klaget.
Du har stått på som en maur for alle andre i alle år.
Den siste tiden var det vi som endelig fikk lov til å stille opp for deg.
Allikevel føler jeg ikke at jeg gjorde nok.
Gjorde jeg det?

En dag tar alt slutt, en epoke er over. Kun minnene er igjen.
Jeg savner deg, Besse.

8 kommentarer:

randi sa...

Så vakkert du skriver. Så gripende at jeg sitter med tårer i øynene enda jeg ikke aner hvem Besse er. Annet enn at hun var et godt menneske, et menneske som satt gode spor, et menneske det gror etter.
Og jeg tror dere gjorde nok. Jeg tror Besse viste. Du kunne ikka ha skrevet et så vakkert brev til henne uten at kjærligheten og omsorgen ville skinnet gjennom mens hun levde også.

Alt tar slutt. Alle skal vi dø en gang. Det er godt når de døde lever videre i de gode minnene!

Sokken sa...

Tusen takk, Randi. Det var en god kommentar å få akkurat nå.
Hun var virkelig ett godt menneske. Snill som bare en ordentlig bestemor kan være. Og jeg håper du har rett i at hun er enig..

Ja, vi skal alle dø en gang. Selv om jeg akkurat i kveld skulle ønske at vi levde evig. Jeg takket nei når damen fra Jehovas Vitne tilbød meg evig liv på jorden, og angrer ikke på det. Men jeg kjenner veldig på egoismen akkurat nå. Jeg vil ikke være foruten mine nære og kjære. Jeg vil frita de for døden.
Jeg har lov til å være litt irrasjonell i kveld, har jeg ikke...?

lothiane sa...

Nydelig skrevet om et nydelig menneske. Det er vondt å miste de vi er glade i, men som Randi skriver er jeg sikker på at din kjære Besse visste..!

*trøsteklem*

randi sa...

Klart vi kan gi oss selv lov til å være irrasjonelle og triste og ønske evig liv - og være sint på de som dør også!
Men innerst inne vet jeg at det er godt å savne. Det er godt å være trist - sånn vondt-godt. Det betyr at noe var bra. At jeg gjerne skulle hatt det lengere. Og så blir veien litt kortere til å tenke at jeg er jammen heldig som HADDE det i utgangspunktet. Men ikke med en gang og ikke hver kveld heller.
Fornuft sitter i hodet. Savn og følelser sitter i hjertet. Det er to forskjellige steder og noen ganger er de langt fra hverandre....

*Klem*

Sokken sa...

Takk, Lothiane.
*klemmer*

Randi; du oppsummerer det meste. :)
Fornuft og følelser går ikke alltid hånd i hånd, nei.
Takk for gode kommentarer. :o)

*Klemmer*

Netten sa...

Nyyyyyyyydelig skrevet. Og vakker sang du har valgt til innlegget.
Rørt til tårer jeg (vet hvordan tap av en man har kjær kan være)

Netten

Sokken sa...

Tusen takk, Netten.
Det er snart 1 år siden hun døde, og jeg tenker stadig på henne.

Og den sangen...den er spesiell..

Netten sa...

Jeg synes det er godt å tenke på de kjære man har mistet, som betydde så mye for enn i livet. Uansett hvor mange år som er gått tror og vet jeg at enn stadig vil vende tilbake til tanken på en man har mistet. Enten personen var ung eller gammel, det spiller liksom ingen rolle. Det som betyr noe er hvilke spor som personen har i ens hjerte. Sorgen vil med årene avta, slik jeg opplever det, men savnet vil nok alltid være der på en eller annen måte (og det er litt godt også). Ikke alltid like sterk, men man opplever kanskje en situasjon langs livets vei som enten minner enn om personen eller at man skulle ønske at den personen var der akkurat da, fordi man vet at responsen fra den personen hadde man trengt i den situasjonen. Slik tenker i alle fall jeg enkelte ganger gjennom årene som har gått siden jeg mistet mine kjære.

Netten