mandag 7. mai 2007

Familie- Ett nødvendig onde, del 2.

Å ta ansvar er en essensiell ting. Blant alle mennesker, ikke bare innen familier.
Det å ta vare på hverandre likedan.
Og det å bry seg. Men... her kommer vi inn på en viktig faktor; Å bry seg om, og det å bry seg med. Det er to vidt forskjellige ting.

I en alder av 33, ganske så oppegående i hue mitt, til tross for at jeg ikke har mye kreditt hos enkelte, så må jeg bare si rett ut at jeg er for gammal til å bli irettesatt.
Kritiser meg gjerne. Mislik handlingene mine. Klag gjerne på meg også. Men se ned på meg, vær hånende, kast stein i glasshus... Da kommer ingen noen vei med meg.
Det er faktisk lov å stille spørsmål, før man evt konkluderer med at; "Ja, det er sånn det er nødt til å henge sammen!" I negativ forstand. Så mye for troverdigheten, liksom. *sukk* Kan hende at man til og med hadde fått svar!
Det at andre mennesker kjenner seg selv best og vet hvordan de var/er, kan så absolutt ikke legges over på ett annet menneske, for så å derfor anta at andre er som de.
Plassèr skylden der den hører hjemme!

Jeg står for at dine-mine-våre familier kan være utfordrende. For det mener jeg faktisk. Det kreves mange kloke hoder, og sterke personligheter for at den settingen skal gå bra. Det å inkludere alle på lik måte, selv om det ikke er ens egne unger, egne foreldre osv.
Det er jo lett å feile. Menneskelig er det også. Takk og lov. Men stor ære til de som faktisk klarer å inkludere alle på lik linje. Som ikke lar det lyse igjennom at noen er ett hår i suppa, eller noe annet de helst skulle sett at ikke var der. Og stor ære til de som faktisk evner å se sine egne feil og ergo klarer å gjøre noe med det.
Selvinnsikt er noe av det skumleste som finnes, men dæven så nyttig det er!

Snakker faktisk ikke bare ut fra egen erfaring her, men like mye på generell basis.
Vis meg den komplette, lykkelige stor familien, uten ett eneste skjelett i skapet, og jeg skal ærlig innrømme at jeg er Dronninga av Saba!

Familie har fortsatt den fordelen, at man elsker dem uansett. Til tross for ulike personligheter, sviktende lojalitet og annet spennende mangfold.
Det er ingen andre enn nettopp familiemedlemmer som kan pushe deg så langt ut på grensepunktet. Ingen andre hadde fått lov til det.
Hadde det vært en venn, bekjent eller ett annet menneske, så hadde du kuttet kontakten tvert, ikke sant? I noen tilfeller skjer jo det innen familien også, men hvor langt har da noen pushet det mennesket? Ingen liker å finne seg i en ovenpå og ned holdning mot seg selv. At du skal føle deg lite verdt, bli tråkket på eller stadig få en påminnelse på at du fakisk er det håret i suppa.
Da er det lov å trekke seg vekk, for sitt eget ve og vel. Det mener jeg og det står jeg for! Uansett hvem det gjelder.
Igjen; alle har har ett ansvar. Når noen har prøvd lenge nok, og det ikke nytter, så er faktisk fullstendig stuerent å verne om seg selv, ta ansvar for seg selv og leve best mulig.

Kanskje tråkker jeg noen på tærne igjen. Bruk vernesko, hvis det er nødvendig.
Og ja, jeg er glad i denne brokete forsamlingen av mennesker som er familien min.
Hvis det var noen som tvilte på det.

6 kommentarer:

Lothiane sa...

Har du tråkket noen på tærne? noen som ikke har svart her i bloggen da, men tatt det med deg privat?

Jeg er veldig enig... vi tåler mye fra dem vi er glad i, men det går til et visst punkt og så må man ta ansvar og trekke seg vekk... for å unngå å bli "skadet". Jeg gjorde det en periode fra moren min, og det var riktig da. Nå har vi kontakt igjen og det er fint.

Støtter deg i dette, jeg synes det er kloke og realistiske ord du kommer med her.

Klemmer fra meg :)

Tjukksokk sa...

Det ble tatt på privaten, ja. Men men.....jeg skriver jo om stor familien og følelsene rundt like mye på generell basis, som av egen erfaring. Uansett, det er ytringsfrihet i dette landet her, sier de. *ler litt* Er det ikke det da?

Ja, jeg opplever vel selv at det er realistiske ord i den måten jeg mener å fortelle dem. Takk for at du er innom meg og leser, Lothiane. Og for støtten. *klemmer*

Lothiane sa...

Realisme er en fin ting. Dessverre virker det som det er mangelvare hos mange.

*klemme en gang til* :)

Anne sa...

Altså, jeg har forsøkt disse "mine- og dine-familiegreiene" helt fra pottealder, og det er ingen enkel sak. Hverken for barn eller voksne (jepp, jeg lever i det fremdeles). I dag er det vel nærmest mer regelen enn unntaket... Som du også skriver - det krever mye av alle. Mye forståelse, mot, storsinn, hjertevarme og ikke minst - KJÆRLIGHET! Det er ikke alltid like enkelt å elske "de andre barna" like høyt som sine egne. Jeg innrømmer det, og ser vel også at spesielt for en mor er det naturlig å elske noen høyere som hun har kjent fra første spark, enn noen som har kommet inn i livet etter mange år. Men det bør være like enkelt å inkludere dem på samme måte! Voksne (les: modne) mennesker har et ansvar i en sånn situasjon for å få ungene til å føle seg like mye verdt, og å se det unike og vakre i hver og en. Dette kan være en utfordring, men likevel kanskje det viktigste man har å jobbe med som "voksen" i en slik familiesituasjon. Etter å ha blitt kjent med deg og din lille familie, har jeg tenkt at du burde bytte navn fra Tjukksokk til Tjukkhud. Hva du har vært igjennom har vært mer enn tøft, men du har kommet deg igjennom ting alene, sterkere og klokere enn de fleste. Beviset finner du i forholdet til datteren din, som mange burde holde som eksempel på både barneoppdragelse, tillit, kjærlighet, vennskap og gode samtaler. Av dine erfaringer har du klart å gjøre gull av datteren din, Tjukksokk. Jeg tar av meg hatten for det dere har sammen, og bøyer meg i støvet. Dere er fantastiske mennesker, begge to! Jeg ærer deg.

Tjukksokk sa...

Gode, gode Anne.... Tusen takk for ordene dine. Jeg vet ikke om du skjønner hvor mye de betyr, men på en annen side, så vet jeg at du gjør det. Ja, jeg er stolt av datter'n av. Hun er ett oppkomme av fornuft sammen med normale tenårings tendenser. Hun er åpen ærlig og uredd. Og jeg vet faktisk at det er mye min skyld. ;o)
Kommunikasjon, sammen med det å la henne få lov til å være seg, trygghet og omsorg.... Alfa og omega. Vi ville ihvertfall aldri ha byttet ut hverandre. Takk, Anne min. *klem*

Tjukksokk sa...

...mente jo selvfølgelig stolt av datter'n MIN, ikke av. Hrmf.....Fingrene snakker i munnen på hverandre. ;o)