Tre essensielle ting i ett menneskes liv.
Selvinnsikten kan være en utfordring. Det å se på seg selv under mikroskopet, med alt hva du har av styggedommer, ting du ikke vil forholde deg til og alskens annet som kommer opp i dagen, når granskningen begynner, kan være en gedigen prøvelse.
Det å få slengt det i sin egen fleis, gjør at du noen ganger får lyst til å ta bena fatt og løpe så langt du bare kan komme fra deg selv.
Mennesker har nemlig ikke bare lyse rosa fluffy tankeganger og milde gyldne uniformer.
Ikke engang du. Ikke engang jeg.
Lite kjip tanke, egentlig. For man vil jo gjerne tro det beste om seg selv. Sånn stort sett ihvertfall. Og de aller fleste mennesker har jo mange gode og positive sider ved seg selv.
Det er mye lettere å nevne de sidene, enn de mer svarte og negative.
Hva med gråsonene våre? Vi har jo noen av de også. Som ikke er verken enten eller.
Hvor vi ikke er helt sikre på om dette er en god eller dårlig side.
Selvinnsikten blir kanskje mer gjenkjennbar etterhvert som man blir eldre.
Jeg innbilder meg ihvertfall det. Når vi har høstet ymse erfaringer både her og der, kjenner igjen reaksjonsmønstrene våre, og utvikler en ganske grei stemme i magen, som du vet det er greit å lytte til.
Selvfølelsen stiger i takt med selvinnsikten. Ihvertfall når du har innsett at du er bra nok, med både dine lyse og mørke sider, og at andre mennesker fortsatt liker deg og respekterer deg.
Det blir en slags bekreftelse for eget vedkommende.
Hvis du ikke har noen som tror på deg, så er det ikke like enkelt å opprettholde en ålreit selvfølelse. Merkelig i grunn hvor avhengige vi faktisk er av andre mennesker for å føle oss verdt noe.
Vi kan stå der steilt å si at "Jeg trenger ingen, jeg er min egen lykkessmed og fikser alt helt greit på egenhånd!" Hvor mange av oss har ikke måttet svelge de ordene fra tid til annen?
Det er mange måter å trenge noen på. Kanskje trenger man noen i en livskrise, i sykdom, eller for å tilfredsstille eget ego, men vi trenger noen. Om det er en skulder, ett klart hode eller en kropp å være fysisk nær.
Intensjonene er ulike, men resultatet det samme; Vi trenger noen av og til, til ulike formål.
Selvrespekten er kanskje den vanskeligste. Det snakkes høyt og lavt over en lav sko om denne selvrespekten. Hvor viktig den er i ditt eget liv, hvor nyttig den er og hvor glad du skal være være i deg selv. Du er den viktigste personen i ditt eget liv, ikke sant?
Stell pent med deg selv, si nei når du mener nei, og gå sjelden eller aldri på akkord med deg selv.
Men det å sto i mot evt gamle reaksjonsmønstre da? Hvis det ligger en forholdsvis negativ forankring i de? Hvis du har fått følelsen av å bety så lite, så mange ganger, at du neimen ikke er lenger helt sikker på om du er noe å ha respekt for?
"Du duger til det, men ikke det. Jeg liker deg sånn, men ikke sånn."
Når mennesker som står deg nær, viser en konstant ambivalens ang deg selv?
Vil det da si at selvrespekten din er splittet?
At du vet denne delen av meg respekterer og liker andre mennesker, men ikke den andre delen....?
Ukeblader og magasiner skriker mot deg fra bladhyllene; Sånn skal du se ut, sånn skal du gå kledd, sånn skal en vellykket person være, sånn får du familie livet til å gå på skinner, alt om den fantastiske singeltilværelsen, sånn får du ett best mulig sexliv, og dette er den maten du bør spise. *Argh*
Pluss på alle de fine artiklene om å finne seg selv, øke selvsikkerheten og bli ett bedre deg og du er reddet! *fnys*
De gjør ingenting med den evt tomheten du kan sitte med allikevel.
Denne tomheten som vi mennesker kan prøve å fylle opp på de merkligste vis.
Jeg nevnte ikke selvtilliten i overskriften. Grunnen til det, er at den kommer ikke før de tre andre er på plass. Ikke av varig art ihvertfall.
Man må rett og slett igjennom disse evinnelige mikroskop undersøkelsene av eget ego gang på gang, man forandrer seg stadig, ens egen lille boble kan bli større og mindre, alt ettersom.
Og etthvert menneske burde respekterer seg selv.
Det er viktig å ha tro på seg selv, se på seg selv som god nok og som viktig.
Og av og til minne seg selv på at for noen, så er du faktisk ett av de viktigste lysene i tilværelsen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar