Ensom juvel

Jeg hadde tenkt til å skrive om fargeklatter som skiller seg ut på gode måter.
De som lyser opp et rom eller et sted med sitt blotte nærvær og utrolige utstråling.
Disse fargene som vi snakker om etter at fargene har forlatt rommet og stedet og
fortsatt varmer oss med de glade smilene.
Jeg fikk det ikke til. Istedet skriver jeg om en ensom juvel.

Jeg ser på henne, hun er innrammet av silkemykt hår og øyne som er direkte, men sky.
Rammen hennes er rotete og har noen små sår, men er perfekt.
Jeg prøver å ta vare på henne, og legger hånden min i hennes.

Hun klemmer den svakt.