fredag 27. februar 2009

Tallproblematikk

Det er noe merkelig ved å få epikriser i posten. Et menneske som har tatt noen tester og snakket med meg et par ganger, skriver flere tettskrevne sider om resultatene, hva jeg sliter med og hva jeg er god til. Det er rart å se beskrivelser om seg selv fra ett ukjent menneske, spesielt når noen er så treffende at det føles godt. For det er faktisk det det gjør.
Jeg har altså fått svar fra testene på Nevropsykologisk, som jeg skrev om HER.
Jeg har Dyskalkuli så det holder. Nå kan ingen lenger si at jeg har bestemt meg for at matte er vanskelig, slik lærerne på barne- og ungdomsskolen prentet inn i hue på meg når de satt der med meg og mattebøkene opptil fem timer ekstra i uka etter skoletid. Jeg hatet det.
Nevropsykologen spurte meg om jeg hadde følt meg eller føler meg dum.
-Nei, svarte jeg. For jeg fikk til alt annet, så da kunne jeg jo ikke være dum. Jeg ble mer sint, fordi jeg ikke skjønte, når de sa jeg burde skjønne. At jeg måtte jobbe mer og hardere og skrev konstant til hver termin i vurderings- og karakterboka at "Solskygge må jobbe mer med matematikken." Jeg ble ved enkelte tilfeller så sint at jeg hivde mattebøkene vegg i mellom og ble sendt på rektorens kontor. Standardomkvedet var; "Du som er så flink og kjapp i hue, må bare legge vekk de sperrene du har på tall!" Også så de på meg med en oppgitt mine med foldede hender på skrivepulten. Jeg kunne kanskje fort følt meg dum, og jeg gjorde det nok av og til også, men resten av karakterene viste jo at jeg ikke kunne være helt bak mål.
Nevropsykologen syntes det var trist at jeg måtte vente så mange år på å få tallproblematikken kartlagt, men jeg er glad allikevel. Bedre sent enn aldri.

Nå er Dyskalkuli mer opplyst om enn når jeg gikk på skolen. Og jeg håper de fortsetter å være opplyste om det og tilrettelegger for hver enkelt elev. Jeg satte meg aldri på skolebenken på allmennfag, nettopp fordi jeg måtte ha matte. Alle utdannelser jeg siklet på og fortsatt sikler på, krever matte. Jeg har lært meg teknikker for å klare dagliglivets matte og regnskap, jeg runder alltid opp til nærmeste 20 eller 100. Jeg bruker kalkulator aktivt og har klart å jobbe i butikk.
Selv om jeg mislikte det når kundene etter å ha levert pengene og jeg hadde vekslepengene klare, sa; "Forresten, jeg har en femmer!" Da gikk alt ofte i stå, og jeg svarte; "Jeg har så mange femmere, atte!" Også smilte jeg så pent jeg bare kunne. Det funker det òg.

Ved neste korsveg hos NAV, hvis og når det blir noen, så har jeg nå et papir som sier noe om tallproblematikken min. Så kanskje de da hører på meg når jeg sier at jeg ikke klarer matte.
På det samme skrivet står det at jeg på "Prøver av mer sammensatte reguleringsfunksjoner med krav til kompleks problemløsning, abstraksjon og fleksibelt skifte i tankesett under problemløsning viser at hun er godt over gjennomsnittet. Og at jeg er langt bedre enn gjennomsnittet når det gjelder å lære inn visuelt presenterte oppgaver."
Det er noe av det jeg kommer til å ta med meg videre.
Jeg er ikke dum. Jeg skjønner bare ikke matte.

12 kommentarer:

Astrid sa...

Oj, jeg visste ikke engang at det fantes noe som var tilsvarende dysleksi for tall, men så utrolig godt at du har fått det svart på hvitt nå. Ikke at jeg noen sinne har vært inne på tanken på at du kunne vært dum, altså... :)

Håper du og bokstavene dine koser dere i helgen og så kan bare de derre dumme tallene holde seg langt vekke og se på :)

Anonym sa...

mhm...sliter med de tallene jeg også! Men jeg kommer antagelig ikke innunder den diagnosen. Men en viss grad av sån dyskalkuli...høres ikke fjernt ut.
jeg gikk videregående, men...tok ikke regnskap nettopp pga alle tallene og det at det IKKE finnes særlig forståelse i mitt hode for den typen talljobbing (det krever rettogslett for mye energi)

Men...en ORDENES mester , DET er DU iallefall:)man blir jo helt bergtatt, samme hva temaet er:)

Ha en herlig helg!

trultemor

Solskygge sa...

Astrid;
Joda, det finnes en -leksi for tall også, og jeg har påpekt helt siden jeg hørte om det for første gang for mange år siden, at dette er det nødt til å være for min del. Men neida, jeg var fortsatt bare vrang må vite!
Jeg kan definitivt være vrang. Opptil flere ganger til og med, men hah! jeg hadde rett! *barnslig trass glede*
Hehe, godt å høre at du ikke ser på meg som dum. ;o)

Datter'n og jeg har kost oss foran tv'n og tall har vi ikke ofret en tanke! :o) Håper kvelden din er fin også.

Trultemor;
Å slite med tall er kjett! Og det tar mye enrgi som du sier, så jeg gidder aldri slike regne-i-hue-leker. Da blir jeg bare sinna! *ler*
Ntåå! Du vet ihvertfall å bygge opp selvfølelsen min! Tusen takk for fine ord. Takk for at du leser!
Ha ei kjempefin helg du også.

:o)

Litt om alt sa...

Dette høres sikkert helt vrengt ut, men jeg blir så STOLT av deg!
Det er så godt å høre at du underveis ikke har mistet TROEN på deg selv, slik veldig mange ville ha gjort. Flott!
Og jeg kunne ikke blitt mer enig med Trultemor; Du er en ordkunstner som evner å ta oss med i alle dine betraktninger.
Klemser

Solskygge sa...

Litt om alt;
Så koselig å høre. :)
Å gi opp ligger ikke helt for meg, tror jeg. ;o)

Det varmer å vite at dere setter pris på ordene mine. :)

Klem.

Ståle sa...

Godt å få svart på hvitt at det er noe krøll i forhold til tallforståelsem, ikke huet :-) Det er vel som oftest slik at det er bedre å vite enn å ikke forstå hvorfor ikke. Syns det er godt å lese at du ikke har latt andres manglende kunnskap forkludre eget selvbilde. Det står det respekt av.
Forøvrig syns også jeg matte er teit ;-)

Solskygge sa...

Ståle;
Det var utrolig godt å få det svart på hvitt. Alltid greit å kunne vifte med noen papirer, for så å kunne klaske dem i bordet når det trengs.
Noen ganger man man kjempe for seg selv. ;)
Og matte... Grøss og gru, altså!
Det ER teit! ;o)

Psykolade sa...

Så herlig å få greie på dette da! Lykke til videre med å takle det, jeg er sikker på at du får deg drømmeutdanningen din :oD

Og for en søt blogg.. Truly cutest on the block!

Solskygge sa...

Hei Psykolade! :)
Alltid koselig med nye fjes. ;)

Jeg håper på det jeg også, men skulle drømmeutdannelsen komme i boks, så får jeg gjøre det nest beste. Uansett; Det blir bra!

Hehe, jeg liker bloggen min sjøl, jeg. ;D

Anonym sa...

Så du har det du også ja:) Alltid greit å få sånne ting svart på hvitt. Vi kunne nok ha vært spart for mye og mangt gjennom våre liv på skolebenken...men bedre sent enn aldri.!)) Hørte om dyskalkuli for flere år siden, helt tilfeldig. Like tilfeldig som jeg dumpa bort i ME..man jeg kjente meg like godt igjen i dyskalkulien som i ME symptomene, og det ene utelukker jo ikke det andre=P Me diagnosen fikk jeg jo..men aldri dyskalkuli-sånn svart på hvitt.

Hvordan fikk du fikset denne nevropsykologiske testen som avslørte dette da sokken? Kunne virkelig tenkt meg å få tatt en sånn en..er noe med det å få bevis for en sterk mistanke. Hjelper jo ikke at jeg er temmlig sikker.. problemer med tall har jeg iallefall hatt siden 1..klasse, Og "hun må nok jobbe mer med mattematikken" gikk som en gjenganger oppgjennom skoletida. *sukk* akkurat som jeg ikke prøvde! Jeg følte det var enn kode som måtte knekkes..og at jeg aldri fant den..(

Valgte selvsagt språklinje på videregående. Språk, og ord fasinerte på et helt anna plan enn alle disse tallene, ligningene, brøkene..de laga bare kluss i hjernen min..og jeg ble sinna fordi alle masa rundt meg om å jobbe mer. *Og sammenligningen med min storesøster da, blæh..som alltid fikk S i matte..og tok reallinja.
Ja, ja. det ble da folk av oss også Sokken=D.! Og at du har ordene i din makr, derom det ingen tvil nei.:))
Stor Klem ( minus tall.) )fra Luna

Solskygge sa...

Hei Luna! :o)

Jeg gikk til legen som sendte en henvisning til Nevro psykologisk. Så ventet jeg ca 8 mnd på den "timen", som var to dager hos testtekniker og to samtaler hos nevropsykolog. Også forelå diagnosen. :o) Enkelt og greit.

Vi kunne nok vært spart for mye sånn skolemessig, helt klart. Men bedre sent enn aldri, som du sier.
Det er mange tilfeldigheter der ute. :)

Så får vi heller være flinke med bokstaver istedet. :)
Det er ikke så verst det heller!

Godt å se deg igjen!
Klem!

Kjerstiskortogsånt sa...

Det er jo akkurat som å lese om meg selv. Jeg har også alltid fått høre at jeg var vrang, noe jeg også var til jeg gikk i 5. klasse. Jeg har heldigvis heller ingen problemer med å forstå andre fag tiltross for at de skrev at jeg hadde generelle lærevansker. Takk F... for det, jeg var jo utslitt av å prøve å gjøre to regnestykker. Jeg fikk alltid høre at jeg var lat og ikke gadd å gjøre flere når jeg hadde regnet to av hver sort. Jeg kunne jo fortelle dem at jeg hadde problemer med multiplikasjon og addisjon, og jeg brukte de ordene, da jeg gikk i 2. klasse, men likevel så var jeg vrang. Jeg har også tatt opp igjen matematikken for å prøve å få studiekompetanse slik at jeg kunne bli førskolelærer. Reform 94 ødela jo alt for meg. Hadde det ikke vært for den så ville jeg sannsynligvis ikke sittet her og vært arbeidsløs i dag. Jeg klarte å ta fagbrev i Barne-og ungdomsarbeid som privatist og fikk beste karakter av de som jeg gikk sammen med, og den høyeste karakteren man kunne oppnå, så tiltross for at jeg liksom har generelle lærevansker så klarte jeg det. Hadde det ikke vært for at jeg fikk fritak for matematikken så ville jeg jo ikke klart det. Tenk om man kunne komme inn på høyskole uten at man må kunne så masse med tall når det ikke er det man skal jobbe med engang. Jeg klarer å telle til 100, og jeg klarer å gi like mange eplebiter til hvert barn, selv om jeg må slite litt for å finne ut hvor mange epler jeg må dele opp for å få nok til å gi dem f.eks 2 biter. Som regel så har jeg fått hjelp til dette av forståelsesfulle kolleger. Spesielt ei med dysleksi skjønte problemet mitt. Jeg hjalp henne med skriftlige ting, og hun hjalp meg å måle opp riktig mengde vann til suppe og dele epler. Begge har i dag fagbrev. Man kan altså fint klare seg uten både det ene og andre hvis man har noen til å hjelpe. Skal be om en slik test jeg også slik at jeg kan få det på papir at jeg ikke bare er vrang og vanskelig. Jeg er nemlig ikke tre år og vil, men får det faktisk ikke til. Godt at det er flere som har dette som gjør at man kan få det like kjent som dysleksi. Var da faktisk ikke så lett for oss å ta lappen når man skulle svare på spørsmål om hvor langt man kommer på en time i 40 kilometer i timen og slikt. De som har dysleksi får jo testen lest opp. Burde vært noe for oss med mattematikkvansker/dyskalkuli også.