Solmodus.

Det er sommer og sol på min kant av landet for tiden, og jeg absorberer etterlengtet varme.
Jeg bor på balkongen, har til nå spist uante mengder med saftis og jeg smiler i ren lykke for at solen varmer og at det ikke blåser votter og vinter. Det dårlige været kommer plutselig tilbake, og i mellomtiden følger jeg et strengt regime:

En ny epoke

Datter'n gikk ut av 10. trinn i går. Grunnskolen er et tilbakelagt kapittel og til høsten venter videregående skole med nye fag, nye utfordringer og eget ansvar for meldingsboka.
Det var med blandede følelser jeg satt i gymsalen og så på alle disse flotte ungdommene. De hadde pyntet seg i dresser og bunader og så virkelig ut som vårens vakreste eventyr.
Unge og lovende.
Helt ærlig synes jeg det skal bli godt å bli kvitt all "tvangskosingen" som det har vært på grunnskolen. Det har vært mindre av det på ungdomsskolen, takk og lov, men jeg synes det fort kan bli litt i meste med laget med sammenkomster. Høstfest, vårfest, jule(u)hygge, 17 mai og ymse. Kanskje er det bare meg, men jeg synes det blir slitsomt i lengden, og kanskje spesielt når det eneste jeg har hatt til felles med de andre voksne er at vi har hatt barn i samme klasse.
Nå er det over og den biten kommer jeg ikke til å savne.

Det er mye typisk ved slike avlutninger, rektoren holder tale og forteller hvor spesiell nettopp dette kullet har vært, blomsteroverrekninger, elevene underholder og vitnemålsutdelingen. Selve rosinen i pølsa og det alle venter på. Det første ordentlig viktige papiret.

Når jeg så henne stå oppe på scenen sammen med resten av 10.C, rak og rett i ryggen, smilet som bredte seg over ansiktet flere ganger enn èn, hviskende noe til han som sto ved siden av henne og med øyne som lyste av glede og forventning, da kjente jeg på noe som ligner vedmod.
Hun er virkelig blitt stor. Helt sånn på ordentlig.
Jeg er selvfølgelig sikker på at jeg var den stolteste av alle stolte foreldre som satt der.
Hun har verden foran føttene sine, og det er opp til å henne å ta for seg av sjansene og mulighetene som ligger der. Hun kommer til å klare seg helt fint.

Vel hjemme igjen med det fine vitnemålet, var det av med bunaden og på med partyantrekk for selve avslutningsfesten. Jeg så på jenta med forundring i blikket, der hun sto foran meg i tøff partykjole og høyhelte sko. Jeg visste seriøst ikke at Datter'n min har så flotte ben! -Wow! Behandle henne pent, gutter. Hun er ekstremt verdifull. Og jeg kan glefse ...

Mens hun dro på fest, ble jeg sittende og tenke på den siste sangen vi sang sammen i gymsalen.
Budskapet ligger i teksten. Alf Prøysen sa det fint.

Jørgen Hattemaker

Ja, fysst så vil je nevne min stilling og min stæinn:

je står og svarve hatter i Salomo sitt læinn.

Sjøl bær' je navnet Jørgen, så skilnaden er stor,

men både je og Salomo kom nakne tel vår jord.

Refr.: Sola skinn' på deg

så skuggen fell på meg,

men graset er grønt for æille.

Når liljene på marken i fager blomstring står

og æille himlens fugler sin glade trille slår

Je nynne såmmå strofa i Hattemakergrend

og morgendagen, Salomo, -hva veit vel vi om den.

Refr.: Sola skinn' på deg...

Har Salomo sitt måltid med vin og fyllte fat,

je sug på harde skorper og kæille det for mat.

Men det vi gjer ifrå øss dit vi i lønndom går

blir gras til hyrdens hvite lam og Sarons sorte får.

Refr.: Sola skinn' på deg...

Når dronninga av Saba gjør Salomo visitt,

je ser 'a Lea Lettvint og hu har tenkt seg hit.

Om leiet blir forskjellig frå silkeseng tel strå,

vi går mot såmmå paradis og hører harper slå.

Refr.: Sola skinn' på deg...

Når sola synk og dale bak slottets tårn og tind,

da kjæm den mørke natta med drøm og tankespinn.

Da blir je sjøl kong Salomo, og hæinn blir kæinnskje den

som står og svarve hatter uti hattemakergrenn.

Refr.: -og sola skinn på meg

så skuggen fell på deg,

men graset er grønt for æille.

Ufrivillig våken

Greit nok, jeg har ingen hale som raser avgårde, men øyelokkene mine har stivnet helt oppe ved øyebryna. Jeg tror jeg ser gal ut. Veldig gal.

Giftig

Det snor seg forbudte bilder over netthinnen din,
mens det vokser giftige vakre blomster på innsiden av deg.

Fortærende.
Krevende.
Besnærende.

Dagens gledelige

Datter'n har shoppet konsertbilletter til seg selv og sin gamle mor i dag.
Hun ville og skulle på Pink konsert, og i november skjer det. Med meg på slep.
Jeg liker Pink jeg altså, så det er ikke noe problem å være med. Snarere tvert i mot.

Jeg skulle bare så inderlig, inderlig gjerne vært i Bergen i kveld og hørt på Bruce Springsteen.
Sukk og akk o' ve. Mye vil ha mer og faen vil ha flere ...
Jeg blir aldri fornøyd.

Rare dager

Dagene er rare for tiden. Alt er som vanlig, men fakta er at det er lite som er som vanlig allikevel.
Jeg har begynt å trene, f.eks. Det er veldig rart. Jeg har tydeligvis muskler på de snodigste plasser og jeg gledes over å kjenne dem. Det er nesten med en ærbødighet at jeg hilser på dem faktisk.
-Beklager at jeg ikke har lagt merke til deg før nå, men jeg trodde ikke du eksisterte.
Jeg ser på kalenderen at det grovt regnet, er midten av juni. Jeg vet det er sommer, men jeg ser den ikke. Ikke kjenner jeg den heller. Selv om jeg går i t-skjorte og later som at jeg gjør det.
De lyse kveldene forvirrer meg med kjøligheten sin og nettene har blitt kortere. Jeg rekker allikevel å drømme rare drømmer som gir meg lyst til å rive meg i håret, rødme, eller å le meg ihjel når jeg forteller Datter'n om dem.
Fra flere hold har tonefallene endret seg og blitt rare også. Til og med mitt eget.
Jeg har vært mye på kirkegårdene igjen den siste tida og i dag fant jeg den graven jeg lette etter. Jeg visste jeg kom til å finne den et eller annet sted langs radene av velstelte og enkelte neglisjerte gravstøtter. Det var rart å se navnet hans stå på steinen. Jeg snakket litt med ham, fortalte det jeg har villet si og lo litt fordi jeg vet at han hadde gjort det samme. Deretter la jeg fra meg den lille tingen jeg har hatt liggende siden i fjor sommer. Men det var rart. Hadde alt vært som det pleier og det burde være, hadde jeg ikke snakket til en stein med navnet hans på,
jeg hadde snakket til ansiktet hans og fått stemmen hans tilbake.
Dagslyset er rart det også. Gråaktig og diffust.
Dagene er bare rare.

Tidløst

-Tidløst, svarte jeg på hvordan jeg likte det.
-Evigvarende og tidløst.

Det er ikke så viktig om det er nytt eller gammelt, bare det har sjel.

Fredagsforventning og noen anbefalinger

Forrige helg var jeg omgitt av mennesker på alle kanter, jeg var kun alene når jeg var på do, dusjet og gikk og la meg, som forøvrig er veldig gode tidspunkt å være alene på. Stort sett ihvertfall.
Denne helga skal jeg derimot være helt alene hjemme med pusedyrene. Jeg skal balle meg sammen i sofahjørnet, se på Graham Norton show i kveld og le godt, samtidig som jeg skal velte meg i etterlengtet ensom melankoli. Jeg skal spise det jeg har lyst på, når jeg har lyst på det. Anne-Kat står klar og venter på meg og jeg vet akkurat hvor kosebuksa ligger.
Jeg håper på skikkelig ruskevær med regn på rutene i kveld og strålende varm sol i morgen. -Kan jeg være så snill å få det slik jeg vil ha det?

Ellers er det Ølfestival her i byen i helga, hvis du er i nærheten og har lyst til å være sosial. Jeg kunne godt tenke meg å være der i morgen, men det er pga musikken. Krag Jørgensen Band spiller og de lyder meget bra! Anbefales! Selv skal jeg bare høre fra balkongen, så jeg satser på at det blåser rett vei.

Tilstand

Kanskje handler det aller mest om tryggheten.
Vissheten om noe bestandig.

Kanskje handler det aller mest om spenningen.
Vissheten om noe lekent.

Kanskje handler det aller mest om nostalgi.
Vissheten om noe vemodig.

Kanskje handler det aller mest om uro.
Vissheten om noe konkret.