Rare dager

Dagene er rare for tiden. Alt er som vanlig, men fakta er at det er lite som er som vanlig allikevel.
Jeg har begynt å trene, f.eks. Det er veldig rart. Jeg har tydeligvis muskler på de snodigste plasser og jeg gledes over å kjenne dem. Det er nesten med en ærbødighet at jeg hilser på dem faktisk.
-Beklager at jeg ikke har lagt merke til deg før nå, men jeg trodde ikke du eksisterte.
Jeg ser på kalenderen at det grovt regnet, er midten av juni. Jeg vet det er sommer, men jeg ser den ikke. Ikke kjenner jeg den heller. Selv om jeg går i t-skjorte og later som at jeg gjør det.
De lyse kveldene forvirrer meg med kjøligheten sin og nettene har blitt kortere. Jeg rekker allikevel å drømme rare drømmer som gir meg lyst til å rive meg i håret, rødme, eller å le meg ihjel når jeg forteller Datter'n om dem.
Fra flere hold har tonefallene endret seg og blitt rare også. Til og med mitt eget.
Jeg har vært mye på kirkegårdene igjen den siste tida og i dag fant jeg den graven jeg lette etter. Jeg visste jeg kom til å finne den et eller annet sted langs radene av velstelte og enkelte neglisjerte gravstøtter. Det var rart å se navnet hans stå på steinen. Jeg snakket litt med ham, fortalte det jeg har villet si og lo litt fordi jeg vet at han hadde gjort det samme. Deretter la jeg fra meg den lille tingen jeg har hatt liggende siden i fjor sommer. Men det var rart. Hadde alt vært som det pleier og det burde være, hadde jeg ikke snakket til en stein med navnet hans på,
jeg hadde snakket til ansiktet hans og fått stemmen hans tilbake.
Dagslyset er rart det også. Gråaktig og diffust.
Dagene er bare rare.