Jeg kjente deg før.

For 20 år siden kjente jeg deg godt. Du var 4 år eldre enn meg, jeg tror vi hadde klina litt helt uskyldig, vi satt hjemme og så på ekle grøsserfilmer på vhs og du kjørte meg hjem i den svarte Opel Mantaen din som hadde 4 mål fargerik wunderbaumskog hengende i speilet og som gjorde meg småkvalm hvis jeg ikke alltid holdt øynene på veien.

Det gikk litt fort noen ganger. Jeg husker ikke om vi var flinke til å bruke sikkerhetsbelte, men høyst sannsynlig var vi ikke det. En kveld vi hadde kjørt Aina hjem, dro vi av veien i en krapp sving, det var snø og vi sto plutselig blant småbjørk og andre trær midt i ei snøfonn. Kanskje var ikke utforkjørselen så veldig skummel. Kanskje vi egentlig bare gled av veien? Jeg husker ikke.
Men jeg husker at jeg tenkte at mamma kom til å bli sint og redd for at jeg ikke kom hjem til den tiden jeg skulle. Vi fikk jo ikke sagt fra.
Vi fikk noen til å dra oss opp og du kjørte meg hjem. Du ble med inn der mamma satt røykende ved kjøkkenbordet i nattkjole og morgenkåpe, og som snakket til oss med en redd stemme som hun dekket over med sinne. Du beklaget at jeg kom sent hjem og sa at det var deg hun skulle være sint på. Det var din skyld. Mamma takket deg for at du fikk meg vel hjem og for at du vær ærlig.

Vi var begge en del av et lite bygdesamfunn, vi ungdommene var venner og uvenner.
Alle kjente hverandre, alt var egentlig veldig trygt og greit. Jeg mener ihvertfall å huske at det var det. Selv om det ikke alltid var det. Jeg flyttet tidlig fra bygda.
Jeg mistet etterhvert oversikten over gamle kjente og du var en av dem.

I forrige uke dro du av veien igjen. Denne gangen gikk det ikke bra.
Jeg kjente deg ikke lenger, men jeg er trist allikevel.
Det var for tidlig å dra av veien for godt.