fredag 26. desember 2008

Romjulstanker

Er det ikke rart hvor mange tanker som kan melde seg i søte romjulsdager?
Jeg gjør i grunn ingenting. Antrekket har vært rødrutete pysj som jeg har lånt av datter'n og nye tovede filttøfler jeg fikk til jul. Jeg tusler litt fram og tilbake i leiligheten, snakker med de jeg har rundt meg, ser på gamle julefilmer jeg har sett mange ganger før og koser meg. Og tenker.
Jula har enorm kraft til å framkalle tanker av ulik karakter. Familiære tanker, ensomme tanker, jeg-burde-gjøre-noe-godt-for-andre tanker, stygge tanker, kritiske tanker og glade tanker.
Som en stor kjele spikersuppe er de godt blandet sammen til en velsmakende sammensurie.
Filmene er preget av søtsuppe replikker og happy endings, med budskapet mer eller mindre dårlig skjult mellom linjene; Julemiraklene. Noen ganger skulle jeg ønske livet var mer som en film. En god gammaldags Hollywood innspilt klisje, hvor alle sier de rette tingene på de rette stedene, hvor alle ser viktigheten av de små tingene og de dulgte hentydningene er klare som dagen. De veksler blikk og bare VET. Du skjønner tegninga, ikke sant? Livet er sjelden som en Hollywood film. Vi har glimtene, som skinner opp og som blekner bort i løpet av kort tid. Resten er hverdager, gode og dårlige om hverandre. Julen er den høytiden som vi enten elsker eller hater. Ingen er totalt uberørt av den, uansett om de tar lett på den eller henger i taklampene med tunga hengende ut av munnen med støvfilla i den ene hånda og salmiakkflaska i den andre. Når middagen kommer på bordet, blir vi mette etter en porsjon og slitenheten tar kvelertak på mange. Det er den dagen i året som SKAL være koselig! Okke som! I stille stunder på verandaen på selve julekvelden, tenkte jeg på de som grudde seg som bare rakker'n til nettopp denne dagen. De som satt med en angstklump som fylte hele kroppen og ville glemme hele dagen. De som prøvde å dekke over overdrevent bruk av alkohol, de som ikke gadd å skjule det, jeg tenkte på ungene som knapt fikk en eneste julegave og var glade for de få de fikk, selv om det kanskje ikke inneholdt det de absolutt ønsket seg, jeg tenkte på de ungene som ikke var fornøyd til tross for alt de hadde fått. Jeg tenkte på de som satt alene både ufrivillig og frivillig. Det var det jeg gjorde. Jeg tenkte på de. Men jeg gjorde ingenting. Verden er urettferdig og det kommer kanskje klarest fram i jula. Treåringen til stesøster'n min fikk så mange gaver at på slutten sa hun bare "Næmmen da..." Jeg leste om en annen femåring som ikke orket å åpne flere gaver og ba noen andre om å ta de, hun hadde fått så mange allikevel. Jeg får en emmen følelse i kroppen av slikt.
Det er ikke en selvfølge å få julegaver. Verken for liten eller stor, selv om det er en større selvfølge for barna. Vi sier jo så svært at "Jula er for ungene." Men er det en selvfølge på hva som skjuler seg inne i det glansede papiret? Forplikter vi oss til å gi det som står på ønskelista? Er det rettferdig? Barnerommene flyter allerede over av leker, til jul etterfylles de allerede stappfulle lekekassene med leker som er gøy i kanskje noen få uker. Jeg leste om en mor og sønn som gjorde det på fin måte. For hver nye leke han fikk, måtte han gi bort en, som de ga til Frelsesarmèen eller sendte til barnehjem i utlandet. Det eneste kriteriet var at leken måtte være i god stand. Gutten lærte å dele på godene, moren slapp ett overfylt gutterom, og ett barn med helt andre forutsetninger fikk en leke som h*n kanskje aldri hadde trodd de skulle få. Når det kommer til barns ønskelister, følger vi de ofte til punkt og prikke. Vi kjøper spill til diverse elektroniske firkanter som plugges til en tv. Vi kjøper Barbier og Bratz, vi kjøper Lego og andre byggeenheter. Hadde barn blitt glade for ett halvtårs gavekort på den lokale kinoen? Eller til svømmehallen og klatreveggen på det lokale treningsstudioet? Sammen med oss voksne? Eller lettere fortalt; Å gi dem TID? Vi pakker ofte inn dårlig skjult samvittighet i form av dyre gaver. Vi mennesker er rare slik.
Det er få dager igjen av året og dette er min melankoli-tid. Jeg sa at tankene var mange og at de er av ulik karakter. I stedet for å tenke burde jeg jo gjøre noe. Meldt meg hos Frivillighetssentralen og sagt at jeg ville invitere noen av de ensomme til julefeiring hos meg, f.eks. Hadde jeg fått det bedre med meg selv da? Eller glorifiserer og forherliger jeg meg selv som ett ordentlig godt medmenneske? Jeg vet i grunn ikke. Jeg er ambivalent. Jeg er en av de som har en trygg og forutsigbar jul. Ikke noen store mengder av alkohol verken i mitt eget hjem eller i den øvrige familie. Ingen sinte stemmer eller utrygghet. Hvorfor er det da så vanskelig å åpne dørene for noen som ikke vil sitte alene, men som allikevel gjør det?
Jeg har ingen mengder av sånn og slik, men jeg deler gjerne. Hvorfor gjør jeg det ikke i jula, når kanskje mennesker trenger det mest? Og dessuten.. Hva med de resterende 363 dagene i året?
Verden trenger gode medmennesker mellom nyttår og jul også.
Jeg er veldig glad for at det finnes noen vil gå gatelangs i Oslo og gjøre julen god for de som er skråstilte. Hvorfor tar ikke flere av oss med oss ungene og viser at jula ikke bare er lys og god?
Vil vi skåne dem for elendigheten, for at i jula skal vi kose oss?
Vi sitter og mesker oss både dorske og dvaske, mens vi sender en liten tanke til de som ikke er like heldige som oss, før den forsvinner like kjapt som den kom og koser oss videre med maten og juletreet som knapt vises pga den svære pakkehaugen. Skal vi ha dårlig samvittighet, eller har vi rett til å kose oss uten å tenke på de som ikke har det fullt så bra? For jeg vet veldig godt med meg selv at hvis naboen min hadde blitt slått helseløs og ungene hadde ligget livredde under senga, hadde jeg ikke hatt noe problem med å få dem inn til leiligheten min og latt de være her.
Så hvorfor er det da så vanskelig å gi litt av seg selv og dele godene?

Det er romjul og jeg er tankefull. Iført pysj og varme tøfler.

3 kommentarer:

Graylady sa...

Ja, romjul er virkelig tanketid. Du sier det meste på en så fin måte.
Nå går tankene litt i spinn her ;-) , kanskje jeg må "hjem" å skrive.
Det finns alltid håp når en leser tanker som dine.

Sokken sa...

Så fint å høre, Graylady. :)
Det er nok av tanker å henge seg fast i, uten tvil.
Men håp? Jeg føler meg litt fortapt i slike tanker, jeg. ;)

Neglecta sa...

Det er mye man kan og bør tenke på (og gjøre noe med) der en sitter i pysj og tøfler og har en god jul. Jeg vet Kirkens Bymisjon her hvor jeg bor, ikke ber om folk som kan hjelpe julaften, fordi de får alt for mange tilbud. Hvis noen av de menneskene hadde tilbudt seg bare en eneste dag resten av året, ville de fått dagkafeer og andre tilbud til å gå rundt... Det er sannelig noe å tenke på, her vi sitter på vår egen tue og velter oss i julemarsipan.

Takk for gode tanker i romjula.