torsdag 11. desember 2008

En "rister's" bekjennelser

Jeg ser på den fint innpakkede gaven. Den er litt avlang firkantet, med en ubestemmelig form.
Papiret er grått med ett pent bånd i rødt knyttet i en sløyfe. En rød stjerne henger fra knuten og på papiret står det; "Til Solskygge, Fra vennene".
Jeg kjenner det klør i fingrene. Jeg kaster stadige blikk bort i hjørnet, der den støtter seg halvveis mot veggen. Jeg setter meg på hendene mine. -Kan ikke, skal ikke!
I ett byks er jeg plutselig oppe, jeg skjønner ikke hvordan jeg kom meg dit, men jeg står ved siden av fristelsen i grått og rødt. Jeg bøyer meg fort ned og løfter herligheten opp.
-Ikke tung, ikke myk... Tankene farer kjapt gjennom hue mitt.
Jeg strammer grepet en tanke og klemmer. -Hmm....en boks. Sånn på siden av noe annet som skjuler seg inne i papiret. Jeg løfter herligheten opp til hodehøyde, før jeg tar det reale "riste-grepet", det vil si at jeg rister den godt foran ørene slik at øresansen ikke skal miste en eneste lyd. Jeg rister hardt og lenge! Følelsen er forløsende. -Se! Jeg rister på den! Den lille metallboksen er der for å forvirre meg, jeg vet det. Disse vennene ga meg en haug med nøtter sammen med julegaven i fjor. Det klirrer i ett eller annet inne den lille boksen.
-Muligens noe hard plast?

Jeg vender sakte opp og ned, for å høre om jeg kjenner igjen lyden. -Det er kanskje bare to-tre nøtter i år? Jeg rister herligheten kraftig igjen. -Åh, jeg er så nysgjerrig!
De ser på meg og smiler. -Du altså. Litt overbærende, men jeg vet de synes det er gøy å lure meg. At jeg ikke har den minste peiling på hva som skjuler seg der bak papiret.
Jeg rister noen ganger til, før jeg litt motstridene setter den ned på gulvet igjen. Jeg pusher de for hint og får bare uforståelige koder tilbake. Jeg resignerer. Men bare for en stund.
Jeg kaster stadige blikk mot hjørnet. -Hva er det?
Dagene går og jeg skal snart hjem. Herligheten blir lagt i en pose og satt i bagasjen på bilen. Jeg tenker på den av og til, mens jeg sitter bak rattet og tilbakelegger mil for mil. Vel hjemme tar jeg posen andektig i hånden og låser meg inn til mine fire vegger. Jeg pakker ut av bagen og snart står posen med herligheten alene igjen i gangen. Jeg løfter den opp og tar den med inn på soverommet for å legge den i den andre store posen med flere herligheter, som jeg vet hva er fordi det tross alt er jeg som har pakket dem inn. Jeg løfter opp den grå og røde. Rister kraftig ett par ganger, før jeg lar to fingre stryke ømt over papiret..
Det er ihvertfall en metallboks der!

10 kommentarer:

Neglecta sa...

Moahaha, 13 dager igjen til jul... =o)

Solskygge sa...

13 laaange dager.... ;o)

Støvkorn sa...

Aha, du er en slik en! Romvenninna mi er også sånn, så hun får ikke gaven sin før hun setter seg på toget hjemover ;)
Selv klarer jeg faktisk å la være, for jeg har ikke lyst til å ødelegge overaskelsen :)

Solskygge sa...

Jepp, jeg er en slik en! *ler*
De som kjenner meg ordentlig vet at de må være smarte i innpakningen, så jeg skjønner svært sjelden hva jeg får. Foruten av mamma og søster'n, de klarer jeg å lure hvert eneste år. *fnis*

Anonym sa...

tihi, en klemmer med en viss selvbeherskelse- du er søt!!
Du får hvertfall en metallboks, hehe

Solskygge sa...

Hehe....Ja, men den er ikke stor. ;o)
Eller joda.. For jeg vil jo ikke åpne de før julekvelden. Selv om jeg egentlig vil. Og ikke. Ok, jeg er søt. *ler*

Og metallbok, det får jeg ihvertfall! ;o)

Anonym sa...

Hehe... Ja, ord blir overflødige :o)

Solskygge sa...

*snøft*
Jeg har ikke toucha den! ;)

Anonym sa...

*ler* kjenner meg igjen i beskrivelsen.Som barn var jeg ennå værre mamma og pappa måtte gjemme gavene, slik at ikke vi jentene skulle smugtitte :) Har ikke så mange gaver liggende her hos meg lenger(heldigvis). Men på julaften vil nysgjerrigheten min bli satt på prøve nok en gang, men da skal vi alikevel åpne dem senere på kvelden moahaha:)

Solskygge sa...

Jeg var også en smugtitter. Det har jeg takk og lov vokst fra, men åh! Jeg er fortsatt like fæl til å riste. Pappa hadde en pakke til søster'n min til jul for noen år siden som jeg skulle ta med. Du skjønner..Jeg rister ikke bare mine egne, jeg tar andres også. Og jeg tok tak i den firkanta esken og ristet det jeg var god for. Pappa med digre vantro øyne, før han klarte å finne igjen stemmen sin og sa; "Ååååå nei! Det er en dvd spiller oppi der!" Etter det har jeg lært meg til å spørre; Kan det ristes?! ;o)