lørdag 31. januar 2009

Katteblogging.

-Mia plager meg!

Setningen tilhører Datter'n og kommer opptil flere ganger i uka, etterfulgt av disse setningene;
-Mia er så plagsom! Mia roter i sakene mine. Mons tygger på blyantene mine! Mons ligger i veska mi. Mons og Mia bråker! Mamma, kan du ta Mons!? Åååhh! Maaammmaaaaa! Mia tygger på tærne mine!

Jeg har bare et barn, men det kan virke som om jeg har tre. Et menneskebarn og to lodne barn.
På en måte er det vel faktisk sant. Jeg elsker dem alle tre, om enn på litt ulike måter.
Det er noe rart med dette å ha katter. Det er veldig fort gjort å bøye seg ned å stryke på det lille pusedyret som snor seg langs leggene mine. Søte øyne som titter opp på meg og som reiser seg på to ben og prøver å klatre opp i armene mine. Selvfølgelig løfter jeg da opp det allikevel ikke fullt så lille pusedyret som kroer seg fornøyd på venstre skulder.
-Mia er så gullunge, asså! Datter'n mener helt klart at jeg favoriserer de to lodne barna.
-Jammen se på a da! Sitter der med de liksom uskyldige øya sine, mens hun egentlig bare er sleip! På dette tidspunktet kan du nesten banne på at jeg begynner å snakke med sånn kose-mose stemme til pusebarnet som henger over skulderen min og gnir hodet sitt i bakhodet mitt mens det kommer "murf" lyder, som tydelig taler sitt språk; -Jeg vant!
Hva pusedyrene egentlig synes om slik kose-moseprat er uvisst. Det faller seg bare helt naturlig å kose-moseprate til noe loddent. Datter'n synes jeg duller med dem og forteller meg hvor bortskjemte de er; De får sove sammen med meg, jeg stryker på dem hver gang jeg går forbi dem, jeg må bortom å klappe litt på de når de sover for da de er som unger flest, aldeles vidunderlige! Sist, men ikke minst, jeg kjøper den maten de liker aller best.
Jeg overveide aldri å få flere menneskebarn enn den datteren jeg har. Jeg skulle egentlig aldri ha barn overhodet, men Datter'n meldte sin ankomst og slik ble det. Jeg bestemte meg der og da at hun skulle bli mitt eneste kjødelige barn og angrer ikke på noen av de avgjørelsene.
De lodne pusedyrene fungerer fint som søsken.
Noen ganger er de en real pain in the ass, andre ganger er de bare snille og gode. Da er det bare go'ord å høre; -Åh, mamma! Se på Mons nå! Han koser seg! Oppå tastaturet mitt! Se så søt han er! Eller hvis det gjelder Mia; -Hun er litt glad i meg allikevel. Ser du? Hun koser med meg.
Jeg vil nødig ødelegge idyllen, men de fleste vet at puser ofte har en egen agenda ved å være søte og superkosete. De er sultne. Og smisk fungerer nesten hver gang. Når Datter'n oppdager det, kommer den samma gamle leksa; -Du er bare sleip du, Mia! Mia svarer med ett "murf" eller to, før hun løper mot matskåla med en svært så selvtilfreds mine og fornøyd oppover-hale med elegant knekk. En typisk pusedame. Eller annen dame, om du vil. Hun gir seg ikke med å mase før matskåla er fylt opp. Mons er lettere på den biten, som den guttepusen han er.
Er det tørrfor der, så er det mat der, ferdig med det.
Hvis han blir tørst, er det smal sak og drikke fra doen eller å vippe opp lokket til sluket. Mia er litt finere på det, akkurat slik en ladylike pusedame skal være. Hun kan drikke fra mitt glass ved å dyppe en nusselig pote ned i vannglasset, for så å slikke på den. Når jeg ser det klarer jeg liksom ikke å bli sint heller. Hun er jo så søt der hun sitter. Og jeg må gi Datter'n rett i det at hvis hun hadde gjort det samme, hadde reaksjonsmønsteret vært noe helt annet. Jeg hadde antageligvis ikke kalt henne søt, men heller lurt på hva i all verden hun drev med. Så det blir vel litt forskjellsbehandling på menneskebarn og lodne barn. Datter'n står f.eks ikke og maser ved verandadøra for å få gå ut, for så å klore på vinduet 2 minutter etter fordi hun vil inn igjen.
De lodne barna kan være mer ubestemmelige. Jeg tror dessuten at de har det som en slags hobby, det å se hvor langt de kan tøye strikken ved å nettopp være ubestemmelige. Datter'n har mindre slingringsmonn enn meg og tenner ergo på pluggene litt kjappere. Jeg ser ofte litt mer gjennom fingrene enn hva hun gjør. De er jo gullungene mine, som hun sier. På en måte er det jo faktisk sant. Jeg unnskylder dem fordi de er mindre enn henne og fordi de har pels.
Det ligger en realistisk logikk i det hele.
Når barna ikke krangler råder det fred og fordragelighet innenfor våre fire vegger. Da koses og pjuskes det, go'ordene hagler mens menneskebarn og lodne barn gjør en hønemor rørt inn til hjerterota.
Jeg vet at Datter'n innerst inne er like glad i dem som jeg er. De lodne pusedyrene er til stor glede og underholdning. De enkleste ting som en pappeske og q-tips er det reneste nirvana og de kan holde på i evigheter med å fange en bitteliten flue. Det er godt å låse opp ytterdøren og se to trøtte tryner sitte i gangen for å ta i mot oss. Om vi har vært en svipp på nærbutikken og kun har vært borte i 20 minutter er en bagatell, vi har vært borte og nå er vi tilbake igjen. Med mat.
De ER sleipe, men jeg godtar det. De er faktisk katter. Uforutsigbare, men elskelige med en viss forutsigbarhet allikevel og til tross for. Dessuten er det faktisk litt gøy å høre på kjeftesmella til Datter'n går som ett maskingevær, mens en av de lodne mjauer tilbake. Jeg kan telle og på eksakt samme sekund blir en eller to lodne barn skyflet ut fra rommet hennes etterfulgt av ordene; -Nå kan du ta dem litt!
De fyller mange roller disse barna. Når jeg ikke har noe annet å komme med, kan jeg f.eks blogge intetsigende innlegg som dette. Det er berikende å ha både menneskebarn og pusebarn.Helt sant.

11 kommentarer:

Litt om alt sa...

Å, som jeg kjenner meg igjen.
Med en hund og tre katter i huset fungerer jeg som dørvakt, matskåloppfyller, klorebrett, kosepute, aktivitør og ikke minst seng. Dagen blir noen ganger litt "full" av dyra, men en kan ikke noe annet enn å kose seg med det (selv om irritasjonen av og til tar overhånd)
Fint innlegg om "Ingenting"
Klem

Anonym sa...

*Ler hjertelig* Loa anbefalte denne bloggen idag, og det var den sannelig verdt! Har lest og sett "film"-med stor fornøyelse. Tror nok jeg vil lese litt mere av bloggen din.

Vi fikk Gustav-pus fordi frøkena ikke ville være på sfo, men heller dra hjem etter skolen (da hun var 8), syntes ikke hun skulle være helt alene. Det er hun som er Gustavs store heltinne i livet også:)
ha en god dag!!
Trultemor

el Vera sa...

Åååh...Nå savnet jeg den lille Sodapusen min nå....
http://www.verene.no/bilder/soda/index.html

Sokken sa...

Litt om alt;
Det blir mange roller som skal fylles, ja. Hehe. McD fungerer ofte som seng, Mia elsker brystkassa hans. :)I dag ble både Datter'n og jeg vekket av en stk Mons som slikket på håret vårt. Langt hår og trå kattetunge= man våkner.

Klem.

Hei Trultemor og velkommen hit. :)
Koselig å høre at det er store muligheter for at du tar turen innom igjen. :o)
Katter er veldig godt selskap og å være heltinne er ikke neimen ikke så verst. *ler*
Kult navn på pus!
Ha en fin-fin dag du også. :o)

El Vera;
Ntåå!! Så nydelig den var. Finnes den ikke lenger?

McD sa...

Siden jeg er et xxxxxxxxx med pusebryst, skulle det vel nesten bare mangle?? høh.

;-)

Fine og tidvis svært irriterende.. Supergode men tidvis irriterende..

Ståle sa...

Deilig innlegg. Kjenner meg igjen, selv om det lodne dyret hos meg er en hund. Han er ikke så stor, søt som fy og med en personlighet på størrelse med Mount Everest. Å komme hjem til et heidundrende gledesshow etter bare kort tids fravær. Av og til blir han ufattelig glad bare jeg snur i ytterdøra og kommer inn igjen når jeg som vanlig har glem et eller annet. Da har jeg vært borte i 10 sekunder eller noe slikt :-)
Han er enebarn, krabaten min, og blir kanskje ekstra bortskjemt av det...?

Sokken sa...

McD;
Jeg skjønner Mia godt jeg. ;)
Hehe, de kan erte på seg gråsteiner, men smelter samtidig masse is.
Fine pusekattene. :o)

Ståle;
Er alle slike små firbente med i korttidsminne-foreningen mon tro? ;)
Det er godt å vite at man er savnet, og det med en eksepsjonelt stor personlighet kjenner jeg meg veldig igjen i. :o)
Det er lov å skjemme de bort litt. :o)

Neglecta sa...

Hehe, takk for moro innlegg og fine striper, og en god kos til de to (tre) rabbagastene som inspirerte deg til å skrive det. =o)

Sokken sa...

Bare hyggelig du. :)
Kos er overbrakt og returneres.
:o))

el Vera sa...

Joda, hun finnes fremdeles, men jeg ble allergisk, så nå bor hun sammen med snille mennesker og en annen katt som heter Nonstop, hehe...

Sokken sa...

Åh.. Men så trist at du er allergisk!
Nonstop. hehe.