Spøkelsesbyen

Vi nærmer oss stedsskiltet på den lille byen som gir oss kuldegysninger, bare vi hører navnet på den. 12 km igjen. Vi passerer små plasser, bygninger, veier som er kjente for oss begge.
Så passerer vi det blå skiltet. Vi er der. Umerkelig holder vi pusten noen sekunder begge to.
Ser på hverandre og sier at vi er glade for at vi ikke bor her lenger.
Vi kommenterer endringene i gatebildet. Det har kommet en rundkjøring der, og ett nytt kjøpesenter der. Vi klarer ikke å se noe pent her. Øynene våre, sinnet vårt er gjennomsyret av negativitet ang dette stedet. Ingenting kan noengang bli pent og koselig her.
Sentrum er stygt, rotete og uoversiktlig. -At folk i det hele tatt orker å bo her?!

Vi kjører opp langs den gata som skolen ligger i. Det er mange fartsdumper her, så jeg må kjøre sakte. Der er det gule huset. Verandadøra står åpen, men det sitter ingen ute.
Jeg tror vi er glade for det.

Vi kjører litt rundt, forbi de stedene som er altfor kjente, men ikke så altfor kjære for oss.
Vi sier ikke så mye akkurat nå. Begge ser. Begge faller litt tilbake i fortiden.
Vi bare veksler blikk av og til. Vi trenger ikke å fortelle hverandre hva den andre tenker.
Vi vet begge to.

Vi kjører videre. Den lille byen ligger snart bak oss.
Vi ler, vi snakker og vi ser oss ikke tilbake.
Vi hører ikke hjemme i fortiden. Den ligger bak oss. Vi kjører hjemover igjen.
Der ligger framtiden vår og venter på oss.

Natta's pels og poter

Når mye skjer på en gang

For tiden har det vært storstilt dugnad for å rydde, vaske og gjøre det ekstra fint og koselig til den store dagen, som er knappe 5 dager unna. Samme hvor man har gått både i og utenfor det absolutt romslige huset, har man møtt på mennesker som gjør ett eller annet.
Noen har pusset sølv og kobber, noen har malt, noen har forflyttet ting fra ett sted til ett annet, noen har gredd plenen og noen har vasket.

I sånne lettere stressende situasjoner er det ikke til å komme fra at noen freser litt også.
Faren min er en av de. Gjennom sammenbitte tenner har det kommet noen kvasse kommentarer, som i grunn kan være vanskelig å forstå betydningen av, men man hører på tonefallet at irritasjonen begynner å vokse seg fra extra small til xxxl.
Da er det bare å forflytte seg litt og la mannen få frese i fred.

Forrige dagen kom han tassende inn til meg når jeg tørket støv i storstua,
med en kakebit i neven.
Jeg sa ingenting, ettersom det var ikke så altfor lenge siden sist han hadde frest og jeg tenkte som så at hvis han ville ha en dialog fikk han begynne. Etter over 30 års erfaring har man da fått med seg noe. Pappa hadde ikke mange ordene på hjertet; "Lavt blodsukker, da blir jeg sur!"
"Da er det lurt å få i seg noe, ja" svarte jeg. -Mhm..
Så tasset han videre. Kreditt for å si fra, skal han få.

I går sendte han min 14 årige broder som har høydeskrekk, opp i stigen for å renske takrenna.
Broder'n forsikret seg flere ganger om at pappa holdt i stigen. -Jada, pappa skulle holde.
Broder klatret forsiktig oppover mot den fryktinngytende høyden, trygg på at det faderlige opphav holdt godt i stigen. Ett godt stykke opp i stigen, snur min kjære lillebror seg for å forvisse seg om at pappa fortsatt holdt i stigen. Men neida! Der ser han vår kjære far lunte over gårdsplassen med flere gjøremål midt i pannebrasken. Broder'n fikk akutt gelè i kne og armer, men klarte å få ned både fotballen og renske takrenna.

Til middag hadde alle samlet seg på kjøkkenet, men hvor var søs? Gamle mormor svarte tørt; "Jeg så hun krabbet rundt på alle fire med en tannbørste og gikk over listene på badet.
Min søster perfeksjonisten.. Det blir ihvertfall rent etter henne.

Jeg tror at vi kommer i mål, til tross for en stk ubeleilig skive prolaps, vonde hender og føtter, tette neser og slitne kropper.
Jeg gleder meg.

Oppdagelsen

Jeg får det liksom ikke helt ryddig i heimen min for tida.
Jeg rydder, rydder og rydder. Det synes jeg selv om ikke annet..
Jeg har ryddet i dag også. Jeg ryddet litt her og ryddet litt der.

Det gikk opp for meg at det jeg har bedrevet de siste ukene, IKKE kan kalles rydding.
Jeg forflytter bare rotet fra ett sted til ett annet.
Er jo ikke noe rart at jeg ikke kommer ajour da. *snøft*

Den distanserte hyggeligheten

For mange år siden kom du inn i noens liv, som en av nøkkelpersonene i dens hverdag.
Du var blid og smilende, men smilet ditt nådde ikke øynene dine.
Mennesket som fikk deg inn i livet sitt, tror jeg først var glad for at du dukket opp.
Siden forandret det seg.
Den distanserte hyggeligheten din ble raskt gjennomskuet.
Kanskje du ikke prøvde hardt nok. Kanskje du ikke ville prøve alt du klarte.
Kanskje var det rett og slett og best for deg at det ble en stor kløft mellom deg og denne noen. Trygt for deg, utrygt for noen.

Årene passerer. Små glimt av fellesskap finnes, men de gjennomsyres fort av den distanserte hyggeligheten din.
Jeg står utenfor og ser på denne noen som prøver og prøver, men som kommer til kort når det gjelder å komme deg litt nær. Spissformulerte setninger blir tilslutt en av dine spesialiteter.
Jeg ser hvordan du til stadighet gjør noen usikre med ovenpå og ned holdningen din.
Hvordan du sårer noen til stadighet.

Jeg hørte at du hadde vært på besøk hos noen.
Det kunne likeså godt ha vært en fremmed som satt i den andre sofaen.

Dedikert til søssen min.

Fornøyd nå, lille venn? ;o)
-Pels og Poter-

"Dette kommer vi aldri til å bli enige om!"

Med disse ordene tok hun med seg kaffekoppen og forlot demonstrativt diskusjonen, etter å ikke ha fått medhold på sine trangsynte meninger og holdninger.

-Tør jeg foreslå at du kan lage deg en ny og flott verden, hvor det bare finnes myke puter og menneskene sier ja og ha....?

Kontra beskjed

Fikk nettopp sms fra datter'n;

"Er hos Ivar:) Ser film, så kommer jeg hjem.
Ikke sitt oppe og vent. Haha. Det var gøy å si. :)"

Kun sekunder etter, tikker det inn en ny sms:

"Forresten..Sitt oppe og vent allikevel.
Har ikke nøkler. Ha ha. :)"

Så da venter jeg da..

Kjære herlige jenta mi.

Vet du hvor stolt jeg er av deg?
Av motet ditt, av den livsgleden du viser, hjertevarmen din,
stoltheten og rettferdighetssansen din?

Vet du hvor glad jeg blir over å høre latteren din?
Av alle latterkrampene vi har, av alle de små interne spøkene oss i mellom,
åpenheten og tilliten du viser meg?

Vet du hvor stor pris jeg setter på de gode samtalene vi har?
Av refleksjonene dine, over evnen din til å være løsningsorientert,
ironien din og den fabelaktige innsikten din?

Du er en berikelse på absolutt alle måter, lille Vakre.
Jeg er så imponert av deg! Det at nettopp jeg ble din mamma, gjør meg ydmyk.
Min kjærlighet til deg er enorm og uendelig.

Jeg elsker deg masse masse.
Gratulerer så mye med 15 års dagen din i dag, jenta mi.

Klem, Mamma.

God morgen Verden!

En ny og delvis ubrukt dag og alt det der!
Her i heimen er fortsatt det nydelige dragebarnet mitt hjemme pga betennelse på øynene,
og hun ser ofte ut som en kattunge som ikke har fått opp øynene enda.
Kun en liten åpen flik innerst i øyekroken. Og det er stygt å le, men når hun kommer famlende ut av rommet sitt med hendene følende foran seg, og hun sier;
"Mamma, kan du hjelpe meg med å få opp øya?", må jeg trekke litt på smilebåndene, også ler vi litt begge to.