Spøkelsesbyen

Vi nærmer oss stedsskiltet på den lille byen som gir oss kuldegysninger, bare vi hører navnet på den. 12 km igjen. Vi passerer små plasser, bygninger, veier som er kjente for oss begge.
Så passerer vi det blå skiltet. Vi er der. Umerkelig holder vi pusten noen sekunder begge to.
Ser på hverandre og sier at vi er glade for at vi ikke bor her lenger.
Vi kommenterer endringene i gatebildet. Det har kommet en rundkjøring der, og ett nytt kjøpesenter der. Vi klarer ikke å se noe pent her. Øynene våre, sinnet vårt er gjennomsyret av negativitet ang dette stedet. Ingenting kan noengang bli pent og koselig her.
Sentrum er stygt, rotete og uoversiktlig. -At folk i det hele tatt orker å bo her?!

Vi kjører opp langs den gata som skolen ligger i. Det er mange fartsdumper her, så jeg må kjøre sakte. Der er det gule huset. Verandadøra står åpen, men det sitter ingen ute.
Jeg tror vi er glade for det.

Vi kjører litt rundt, forbi de stedene som er altfor kjente, men ikke så altfor kjære for oss.
Vi sier ikke så mye akkurat nå. Begge ser. Begge faller litt tilbake i fortiden.
Vi bare veksler blikk av og til. Vi trenger ikke å fortelle hverandre hva den andre tenker.
Vi vet begge to.

Vi kjører videre. Den lille byen ligger snart bak oss.
Vi ler, vi snakker og vi ser oss ikke tilbake.
Vi hører ikke hjemme i fortiden. Den ligger bak oss. Vi kjører hjemover igjen.
Der ligger framtiden vår og venter på oss.