En "rister's" bekjennelser

Jeg ser på den fint innpakkede gaven. Den er litt avlang firkantet, med en ubestemmelig form.
Papiret er grått med ett pent bånd i rødt knyttet i en sløyfe. En rød stjerne henger fra knuten og på papiret står det; "Til Solskygge, Fra vennene".
Jeg kjenner det klør i fingrene. Jeg kaster stadige blikk bort i hjørnet, der den støtter seg halvveis mot veggen. Jeg setter meg på hendene mine. -Kan ikke, skal ikke!
I ett byks er jeg plutselig oppe, jeg skjønner ikke hvordan jeg kom meg dit, men jeg står ved siden av fristelsen i grått og rødt. Jeg bøyer meg fort ned og løfter herligheten opp.
-Ikke tung, ikke myk... Tankene farer kjapt gjennom hue mitt.
Jeg strammer grepet en tanke og klemmer. -Hmm....en boks. Sånn på siden av noe annet som skjuler seg inne i papiret. Jeg løfter herligheten opp til hodehøyde, før jeg tar det reale "riste-grepet", det vil si at jeg rister den godt foran ørene slik at øresansen ikke skal miste en eneste lyd. Jeg rister hardt og lenge! Følelsen er forløsende. -Se! Jeg rister på den! Den lille metallboksen er der for å forvirre meg, jeg vet det. Disse vennene ga meg en haug med nøtter sammen med julegaven i fjor. Det klirrer i ett eller annet inne den lille boksen.
-Muligens noe hard plast?
Jeg vender sakte opp og ned, for å høre om jeg kjenner igjen lyden. -Det er kanskje bare to-tre nøtter i år? Jeg rister herligheten kraftig igjen. -Åh, jeg er så nysgjerrig!
De ser på meg og smiler. -Du altså. Litt overbærende, men jeg vet de synes det er gøy å lure meg. At jeg ikke har den minste peiling på hva som skjuler seg der bak papiret.
Jeg rister noen ganger til, før jeg litt motstridene setter den ned på gulvet igjen. Jeg pusher de for hint og får bare uforståelige koder tilbake. Jeg resignerer. Men bare for en stund.
Jeg kaster stadige blikk mot hjørnet. -Hva er det?
Dagene går og jeg skal snart hjem. Herligheten blir lagt i en pose og satt i bagasjen på bilen. Jeg tenker på den av og til, mens jeg sitter bak rattet og tilbakelegger mil for mil. Vel hjemme tar jeg posen andektig i hånden og låser meg inn til mine fire vegger. Jeg pakker ut av bagen og snart står posen med herligheten alene igjen i gangen. Jeg løfter den opp og tar den med inn på soverommet for å legge den i den andre store posen med flere herligheter, som jeg vet hva er fordi det tross alt er jeg som har pakket dem inn. Jeg løfter opp den grå og røde. Rister kraftig ett par ganger, før jeg lar to fingre stryke ømt over papiret..
Det er ihvertfall en metallboks der!

Vi burde hvile mer.

Kroppen trenger hvile. Mer hvile enn til vanlig.

Feil nr 1

I vasken på badet lå det ett brev.
Jeg så på det og kjente alt blodet forsvant fra kroppen min og samlet seg i hjertet.
Jeg begynte å skjelve, visste hva som ventet meg.
Kjære venninnen min.. -Ikke send meg flere brev.
Jeg kan ikke ha venner akkurat nå.

Jeg skal bli tante!

Når jeg først er i småprat-hjørnet kan jeg fortelle dere at jeg skal bli tante.

Hurra!

1 Desember blues. Eller ikke.

Det er julemåneden og jeg sitter oppe midt på natta og ser på de ellers så mørke vinduene i nabolaget har fått opp julestjerner og adventstaker. Nabolaget ser mildere ut i natt, enn hva de gjorde i går. Mer åpne. Mer imøtekommende.
Desember er en ettertanke måned for min del. Visst er den full av småstress og enkelte gjøremål, men det er den siste måneden i året. Enda ett år har snart passert.

...Og så rister jeg den bluesen av meg!
På onsdag skal jeg på juleferie! Da forsvinner jeg noen dager ned til Bestisen og Sambisen, og jeg gleder meg så ellevillt som bare en glad sokk kan gjøre.
Det er noe helt spesielt å ha noen dager sammen med disse gode menneskene.
Det er både kos, terapi og artig! Rene kinderegget!

I dag har jeg forresten vært ute hos mitt faderlige opphav og stemutter og bytta ønskelister.
Pappa hadde nettopp bakt sirupstynnkaker og avskjæret er det beste som finnes.
Nå ER det snart jul, nå!
Bror på 15 hadde også skrevet ønskeliste, skriveren streika så han måtte køle ned for hånd og jeg sitter her enda og humrer over kråketegn. Han skjønner nok at søster'n er 20 år eldre, fordi det står beskrivelse av hva det er også. Flink gutt.
For hadde det bare stått "Raser Cache.." (må be om skrifttydning) og "Soundblast x-fi go", så hadde jeg ikke hatt minste snøring på hvor jeg skulle gått for finne det.
Nå vet jeg at det er en datamus og ett lydkort.
Se! Jeg lærer noe hver dag.

Noe annet positivt, er at i dag er hvilepulsen på under hundre. Juhuu!
Jeg gleder meg til jul!

Gårsdagens dialog.

-Nå vet jeg hvorfor mange er så stygge på håret.
Datter'n så på meg med blekt blikk mens hun støttet seg på dørkarmen.
-Å?
-De dusjer ikke.
Jeg lo.
-Nå har du tross alt ligget til sengs i to dager da. Det kan være en medvirkende årsak til den heller miserable hårsveisen.
-Skal vi sove litt til?
Klokka var over 13 på formiddagen.
-Ja, det gjør vi. Vi trenger det.

Jeg krøp under dyna, la meg til rette under dyna med mp3 og en tung kropp.
Føttene var kalde som is, og hver gang jeg prøvde å bruke katten som fotvarmer, flyttet hun seg.
Jeg flyttet meg etter. Tilslutt majuet hun på irritert kattsk, og la seg oppe ved hue mitt.
Jeg tapte.
Etter ett par timer kom blodomløpet i gang igjen, og jeg prøvde å overvinne trettheten.
Tross alt burde jeg stå opp igjen, ettersom kl nærmet seg 16.
Jeg tapte.
Datter'n tittet inn.
-Jeg sover ikke!
-Jeg ser det. Du bare hviler hodet og puster tungt?
-Kanskje jeg holdt på å sovne , jeg husker ikke.
Hun satte døren på gløtt.
Jeg tasset etter ut i stua.
Datter'n lå som en krøll i sofaen.
-Det er iskaldt på soverommet ditt.
-Jeg liker å få litt luft i ansiktet når jeg sover.
Hun så bare dumt på meg.
-Ja, for det merker jo du når du ligger med hue helt under dyna. Du vises ikke når du ligger helt under. Dyna er så diger og du er så liten. Jeg tror du ikke er der noen ganger.
Vi ler.

-Jeg burde kanskje dusje?
-Eller du venter til i morgen.
-Jeg legger meg igjen.
-Gjør det.
-Jeg elsker deg masse.
-Jeg elsker deg masse også, jenta mi.
-Kjøp Ibux.
-Ja.

Det riktige svaret

-Er du klar over hvor takknemlig du burde være?!

Han sto der med de kalde øynene sine og opplyste meg.
En vane han hadde lagt til seg fordi jeg ikke visste å sette pris på at han faktisk tok vare på meg, som han kalte det.

-Jada, svarte jeg.
Blikket mitt var festet på en liten hvit tråd som lå på teppet, mens jeg svarte.

-Det virker for faen ikke som om du har vett til å se hvor glad du burde være!
Du burde tenke over at jeg faktisk er det eneste menneske som gidder å oppdra deg.
Se på deg! Du har ingen! Det er ingen andre enn meg som vil ha noe med deg å gjøre!
Kun meg! Og jeg krever at du begynner å sette pris på det!

Ordene hans kom i rasende fart ut av munnen hans.
Jeg kunne sagt dem for ham, for jeg kan dem utenat.
Jeg tenkte at det helt sikkert hadde vært bedre å ikke hatt noen.
Ikke engang han.

Men istedet svarte jeg;
-Jeg vet at jeg ikke har noen andre deg og jeg beklager at jeg ikke setter stor nok pris på deg.

Svaret kom på autopilot. Blikket mitt var fortsatt festet til den lille hvite tråden.
Hvor kom den fra? Jeg motsto trangen til å plukke den opp.

-Her jobber jeg for å gi deg mat og klær, fordi ikke engang familien din bryr seg om deg,
og du klarer ikke engang å komme hjem fra butikken tidsnok!

Blikket hans mørknet enda mer, jeg kjente det boret seg i meg.
Jeg begynte å fryse, en kulde som kommer innenfra som ikke engang
den varmeste sommerdag kan tine.

-Jeg beklager at jeg ikke gikk fort nok hjem, men det var tungt å bære.

Han lo en hul og mørk latter. Jeg krympet meg.

-Tungt?! Faen jente! Det var bare to bæreposer!

-Ja...jeg skulle ønske jeg var like sterk som deg, men det er jeg ikke.

Han gikk ut av rommet.
Denne gangen klarte jeg å svare det riktige svaret.
Jeg plukket opp den hvite tråden og jeg turte å puste igjen.

Bykveld.

For mange år siden sto jeg og lente meg med ryggen mot bardisken på Baronen og Baronessen i Oslo, mens jeg ventet på ei venninne som hadde fått to drinker for mye og som skulle si "Hadet" til kjentfolk bak disken. Jeg var edru og syntes at hele utestedet var bråkete og oppskrytt.
Jeg så tanketomt utover folkemengden, mens jeg ventet.
Plutselig sto han rett foran meg. I hvit genser og mørk hud med øyne som lyste opp som kraftige kontraster i det dunkle og røykfylte rommet.
-Du hører ikke hjemme her. Han spurte ikke, han konstanterte det med en selvfølgelig mine.
-Nei, svarte jeg. Det skal jo gudene vite at jeg ikke gjør.

Jeg snudde meg rundt og så venninnen var langt unna å si hadet, der hun satt på ett fang med en drink i hånda. Jeg sukket for meg selv og så på den unge mannen foran meg.
Han smilte. Jeg smilte tilbake.
-Vil du ha noe drikke?
-Nei takk. Jeg er egentlig på vei ut herfra. Jeg bare venter på hun der.
Jeg snudde hodet mitt i hennes retning.
-Åh. Allerede?
-Klokka er snart 03.00. Kvalifiserer det som tidlig synes du?
-Kommer jo ann på hvordan du ser det det, svarte han med ett smil.

Jeg begynte å bli utålmodig. Ustøe mennesker skumpet og dyttet på meg slik at jeg stadig falt inn mot brystkassa hans.
-Unnskyld.
-Ikke noe problem, kjære deg. Det er mye folk ute i kveld.
-Ja. Det ser slik ut, selv om jeg ikke vet hvordan det pleier å være her.
-Det er det.
-Mhm...

-Det ser ut som venninna di langt fra er ferdig med kvelden. Han lo.
Jeg snudde meg og så at hun hadde møtt enda flere kjente. Dette kom virkelig til å ta tid.
-Ja, sa jeg. Det kan se slik ut.

Vi sa ingenting på en stund, før han sa;
-Kom igjen, Sukkerspinn! Så går vi rocker litt!
Jeg begynte å le. Han tok hendene mine og la de tett opp mot ryggen sin og ledet ann gjennom folkemengden bort til det lille dansegulvet.

Så rocket vi.

De hvite duene

"Du så nyansene i meg, lik en illusjonist som tryller fram hvite duer for så å la de fly fritt avgårde. Du så det mørke og forbudte. Du så inn i sjelen min på en måte som gjorde meg trygg.
Som falne engler forsvant vi inn i ett mykt lys som bare var der i mørke nattetimer.
Åpent, ekte og ærlig.
Hvert åndedrett, hvert pulsslag hadde felles rytme lik vingeslagene til illusjonistens hvite duer. Jeg danset for deg fra innerst til ytterst og nyansene mine ble sterkere.
Rødt, sort, hvitt.
Fargene fløt sammen og dannet en ramme. Komplekst, men allikevel så enkelt.
Jeg er fanget, allikvel er jeg fri. Som en hvit due flyr jeg over det vide landskapet.
Av og til lander jeg. Hos deg."

Dagdrømmen

Den stikker innom meg hver dag som en trofast venn, allikevel har den fortsatt flyktigheten over seg. Kanskje er det jeg som gir den dets flyktighet? Kanskje er det fordi jeg ikke tror nok på den?
Det forunderlige er at selv om jeg ikke tror nok på den, så kommer den igjen og igjen.
Som vakre ord, som en vakker stemme med ett ømt blikk. Nesten hviskende inn i ørene mine.
Jeg verner om den med myke hender og ett eget gyldent skjær. Den er min, min alene.
Jeg deler den ikke, jeg kan ikke dele den fordi den da vil miste sin magi.
Jeg vil tro på den, og kanskje det er nettopp derfor den stadig kommer tilbake?
Fordi så lenge jeg håper og finner ro i Dagdrømmen, så ser den at jeg fortjener å ha den?