mandag 24. november 2008

Dagdrømmen

Den stikker innom meg hver dag som en trofast venn, allikevel har den fortsatt flyktigheten over seg. Kanskje er det jeg som gir den dets flyktighet? Kanskje er det fordi jeg ikke tror nok på den?
Det forunderlige er at selv om jeg ikke tror nok på den, så kommer den igjen og igjen.
Som vakre ord, som en vakker stemme med ett ømt blikk. Nesten hviskende inn i ørene mine.
Jeg verner om den med myke hender og ett eget gyldent skjær. Den er min, min alene.
Jeg deler den ikke, jeg kan ikke dele den fordi den da vil miste sin magi.
Jeg vil tro på den, og kanskje det er nettopp derfor den stadig kommer tilbake?
Fordi så lenge jeg håper og finner ro i Dagdrømmen, så ser den at jeg fortjener å ha den?

4 kommentarer:

Astrid sa...

Å, så godt jeg kjenner meg igjen i dette! Jeg har flere Dagdrømmer jeg, noen som går igjen som jeg finner en ro ved. Men dagdrømmen min får du aldri, var det ikke noe sånt? ;)

Sokken sa...

Vi trenger dem, Astrid. :)
Hmm...Jeg vet det var en bok som het "Men tankene mine får du aldri". ;o)
Og det gjør du jo. *ler*

Neglecta sa...

Liker tanken på at Dagdrømmen vurderer selv hvem som fortjener den. =o) Du er flink til å se det andre ikke ser.

Sokken sa...

Takk, Neglecta. Jeg liker den tanken jeg også.
:o)