Når jeg begynte å blogge for snart 2 år siden, hadde jeg lest rundt på noen få blogger sporadisk en periode. Disse var "kjentfolk" fra andre nettsteder og venner ellers.
Lothiane var den som pushet meg til å lage min egen blogg og jeg angrer ikke ett sekund.
Vi satt pr telefon og hun geleidet meg gjennom alle stadiene i opprettingen både av blogg og statcounter. Disse tingene var helt gresk for meg og jeg var glad for all hjelp jeg fikk.
Som fersk blogger ble jeg griseglad for hver kommentar jeg fikk på det jeg skrev, selv om det bare var fra kjentfolk. Noen leste det jeg skrev og jeg ble glad langt ned i tåneglene.
Jeg var litt redd for å kommentere hos ukjente bloggere, for hva skulle jeg si?
Jeg leste fine innlegg, jeg leste provoserende innlegg og jeg leste artige innlegg, men det eneste jeg fikk meg til å skrive var;
"Fint innlegg",
"Jeg er helt enig" osv.
Ingenting som egentlig krevde noen interaksjon tilbake.
Fremdeles er jeg nok litt der. Når jeg entrer bloggene, har det meste blitt sagt fra før eller jeg vegrer meg. Jeg er ikke den som sparker høyest eller deler ut sleivspark i øst og vest. På mange måter er jeg fortsatt en fersk blogger som driver og føler meg fram. Jeg har egentlig ingen"fast" form på min egen blogg enda heller, selv om jeg har båssatt meg selv som en feelgood blogger.
Èn ting vet jeg derimot, jeg skriver ikke for å få flest lesere eller flest treff. Jeg blir veldig glad for kommentarer og jeg prøver å svare hver enkelt. Jeg har tid til det, jeg liker det og jeg synes det skal være slik. Men jeg forventer ikke å bli svart når jeg selv kommenterer inne hos andre.
Metabloggen tar for seg dette på en fin-fin måte.
Det siste døgnet har jeg lest noe på nett som provoserte meg veldig og er bakgrunnen for at jeg satte meg ned for å blogge dette innlegget. Folkeskikk synes jeg gjelder i like stor grad her inne i cyber'n, som der ute i virkeligheten. Hets og uthenging av enkeltpersoner til tross for ulike meninger har jeg liten eller ingen sans for. Misforståelser kan fort skje ved skrevne ord. Tonefall og mimikk er borte og man må bare tolke som best man kan. Jeg kan legge godviljen til eller jeg kan ta det meste opp i verste mening. Det er mitt valg.
Nå skal jeg være den første til å innrømme at jeg ytterst sjelden deltar i store diskusjoner på nett. Jeg fikk metta mi av det på Nettby for noen år siden og har siden skydd det som pesten.
Dessuten skal jeg være så ærlig å si at jeg synes flere av mine bloggolegaer virker dritskumle!
Jeg er litt misunnelig på dem også, som virkelig slår i bordet og inviterer til debatt. Av og til føler jeg meg som en liten unge som slår, for så å løpe så langt jeg kan.
Akkurat nå gjør jeg faktisk ikke det. Jeg har sittet og sett gjennom fingrene på dette i lengre, og kommet fram til den konklusjonen at enkelte mennesker ikke engang egner seg på nett.
Dette handler vel kanskje om selvinnsikt og evne til å ikke ta alt på nett dørgende personlig, som dessverre noen ofte gjør.
Jeg satt lenge og håpet på at dette var ett
Esquil-prosjekt, men jeg tror dessverre at teorien min på det gikk i tusen knas i dag.
Jeg aner lite og ingenting om deg som sitter og leser dette, du vet det du leser og evt har lest om meg. Jeg vet ikke om du kommer til å føle deg truffet, eller om du deler min oppfatning.
Det vi kan fastslå er at de aller fleste av oss, skjønner de uskrevne bloggreglene.
Vi deltar i andres kommentarfelt av fri vilje, vi lenker til andres blogger av fri vilje uten å kreve at motparten skal finne deg like leseverdig, og vi går som oftest videre med ett skuldertrekk når vi kommer over noe vi absolutt ikke liker å lese. Vi trenger ikke å dynge ned andres kommentarfelt eller egen blogg om hvor stygg bloggen til vedkommende er, eller hvor superjævla teit det vedkommende skriver er. De fleste skriker ikke i bloggen sin om hvor urettferdig det er at noen har mange lesere, mens andre har nesten ingen. Misunnelse er negativ følelse som gir utslag i skumle tendenser og usaklighet når det får ta overhånd.
Det har vi sett eksempler på før.
