Gjør drømmene dine.

Tante Grønn har utfordret meg i noe så genialt som en sitatstafett.
Jeg klipper og limer litt fra den nevnte flotte damen; "Det er Petunia som har satt i gang det hele, og lenker til innlegg som er med finner du her. De som er med skal lage et innlegg med et sitat eller ordtak og illustrere dette med et bilde."

På nattbordet mitt står følgende ord i glass og ramme;

"Hvis du kan drømme det, kan du gjøre det."

Hvis du ofte har veldige merkelige drømmer om natten, bør du kanskje tenke deg om et par ganger før du gjør dem rent fysisk, men de andre drømmene, de drømmene du har i deg som forteller noe om hva som er viktig for deg, noe du har lyst til eller bare drømmer om ...
-De kan du gjøre.
Om det så bare er bak lukkede øyne og imaginært. Du kan leke, elske og gjøre.
Drømmer er håp. Og de er glede.


Illustrasjon, Bjørg Torhallsdottir.

Noen ganger må man ta en sjanse. Enten så går det, eller så går det ikke. Og det verste som kan skje, er at du våger miste fotfeste en liten stund. Det går som regel bra allikevel.

Jeg sender stafettpinnen videre til Neglecta (sånn at du har noe å sysle med en eller annen dag) og SerendipityCat.

Jul, glede og andre gleder.

2009 har vært det minst produktive bloggåret jeg har hatt siden jeg begynte å blogge. Det er flere grunner til det, og jeg tenker at det ikke gjør noe. Noen ganger er det bare slik.
Nå er det jul igjen, og jeg gleder meg.
Jeg blir blank i øynene av "Deilig er jorden" og jeg blunker fortsatt like hardt og later som ingenting i år som alle andre år , julestrømpa til Datter'n er ordnet i stand med masse kjærlighet og omtanke og er klar til å henges på sin faste plass og jeg kjenner det i hele meg at dette blir en god jul. Enkelte ting er med andre ord som det pleier og jeg har tatt julen tilbake enda en gang.

Det er vesle julekvelden og i skrivende stund sitter jeg anføttes sammen med Datter'n og skriver. Jeg er oppglødd og melankolsk på samme tid.
Julemiraklene har vært flere denne senhøsten og jeg har en ny trygghet i meg som jeg liker.
Jeg ser på Datter'n og er så glad i henne at jeg knapt finner ord. Jeg er priviligert som er mammaen hennes.
-Takk, jenta mi, for alt du gir av deg selv hver dag og for latteren og nærheten.
Du er one of a kind.

Til dere trofaste lesere som til tross for manko på nye innlegg stadig titter innom her av ulike årsaker, og til dere som i en eller annen villfarelse googlet deres vei innom; Jeg håper dere alle får den julefeiringen dere ønsker dere. Skulle det ikke være slik, så håper jeg dere klarer å lage et rom i dere selv som er godt å være i.

Jeg er ikke kristen, men jeg tror på det som er godt. Jeg liker at vi har både julenisse og engler.
Vel kan det være uenigheter på englefronten, men engler er lys. Og lys trenger vi.
God jul alle sammen.

En anbefaling

I en utrolig koselig butikk i byen, som har en utrolig koselig innehaverske, fikk jeg denne bloggen skrevet på en lapp med beskjed om å lese. Det gjorde jeg.
Denne bloggen er vakker.

I wrote this for you.

Livet er godt

En fin kveld.

Jeg har vært på kino i kveld og forundres over hvor lenge det går ann å fikle med en knitrepose, eller hva som er så forbaska viktig at de må sjekke mobilen sin ca 60 ganger i løpet av filmens varighet. Foruten å ergre meg over andre menneskers uvaner og dårlige evne til å ta hensyn til sine medkinogjengere, likte jeg den siste filmen til Stieg Larson veldig godt. Det er en viss sjanse for at jeg egentlig er et mer hevngjerrig menneske enn jeg liker å tro at jeg er.
Jeg hadde en trygg og god hånd å holde i, og vi kom ut igjen til små snøfiller som landet på nesen min når jeg så opp mot den mørke himmelen og vi drakk varm kakao på en koselig kafè.
Det burde være flere slike kvelder. Som er skarpe og myke, mørke og lyse.

Jeg kjente deg før.

For 20 år siden kjente jeg deg godt. Du var 4 år eldre enn meg, jeg tror vi hadde klina litt helt uskyldig, vi satt hjemme og så på ekle grøsserfilmer på vhs og du kjørte meg hjem i den svarte Opel Mantaen din som hadde 4 mål fargerik wunderbaumskog hengende i speilet og som gjorde meg småkvalm hvis jeg ikke alltid holdt øynene på veien.

Det gikk litt fort noen ganger. Jeg husker ikke om vi var flinke til å bruke sikkerhetsbelte, men høyst sannsynlig var vi ikke det. En kveld vi hadde kjørt Aina hjem, dro vi av veien i en krapp sving, det var snø og vi sto plutselig blant småbjørk og andre trær midt i ei snøfonn. Kanskje var ikke utforkjørselen så veldig skummel. Kanskje vi egentlig bare gled av veien? Jeg husker ikke.
Men jeg husker at jeg tenkte at mamma kom til å bli sint og redd for at jeg ikke kom hjem til den tiden jeg skulle. Vi fikk jo ikke sagt fra.
Vi fikk noen til å dra oss opp og du kjørte meg hjem. Du ble med inn der mamma satt røykende ved kjøkkenbordet i nattkjole og morgenkåpe, og som snakket til oss med en redd stemme som hun dekket over med sinne. Du beklaget at jeg kom sent hjem og sa at det var deg hun skulle være sint på. Det var din skyld. Mamma takket deg for at du fikk meg vel hjem og for at du vær ærlig.

Vi var begge en del av et lite bygdesamfunn, vi ungdommene var venner og uvenner.
Alle kjente hverandre, alt var egentlig veldig trygt og greit. Jeg mener ihvertfall å huske at det var det. Selv om det ikke alltid var det. Jeg flyttet tidlig fra bygda.
Jeg mistet etterhvert oversikten over gamle kjente og du var en av dem.

I forrige uke dro du av veien igjen. Denne gangen gikk det ikke bra.
Jeg kjente deg ikke lenger, men jeg er trist allikevel.
Det var for tidlig å dra av veien for godt.

Easy come, easy go.

Når det bare er glørne igjen, er det fort gjort å ty til flaska med tennvæske, sprute litt inn i ovnen mens du holder deg på trygg avstand for å redde øyebrynene. -Whoooff, sier det og glørne forvandler seg kjapt til røde levende tunger som slikker oppetter ovnsveggene.
Når dette skjer, lukker du ovnsdøra. Kanskje setter du den ørlite grann på gløtt, så ilden ikke skal dø ut med en eneste gang, for deretter å gjøre noe annet. Så gikk tida og du glemte hele ovnen. Når du kom tilbake var den slokket. Ikke engang glørne igjen.

Det var litt betuttet at jeg skjønte at dette ikke gikk. Det lovet så godt. Det flammet opp, var så sterkt og berusende, så romantisk og så riktig ...
Også gikk det over. Det rett og slett bare gikk over.

Dagens kjøleskapspoesi

Kvinne sjel, hvit evighet
og bak nyansen,
en gammel illusjon?
Kanskje en hånd
som møter
himmel,
nær et håp
om drømmen
mellom min vinter,
din sommer
og vår høst.

Regntung søndag

-Hvordan kjennes leppene dine ut mot mine?

Jeg stilte spørsmålet brått og han ble overrumplet av ordene mine. Blikket hans flakket noen sekunder, før han summet seg og møtte blikket mitt. Jeg stirret trassig på ham, mens jeg ventet på at han skulle svare.
-Hvordan skal jeg kunne svare på det? Jeg har aldri kysset deg.
-Så gjør det da.

Han gjorde det.

Friday night

Det er mange oppskrifter på en vellykket og god fredagskveld.
Du kan for eksempel sitte i sofaen i pysj sammen med flott datter og god venninne, spise fingermat og le av små artige historier som vi forteller hverandre, eller mimre over det morsomme som skjedde i forrige uke. Vi kan spille god musikk som vi synger av full hals til, mens vi kjenner at dette hadde vært en nesten orgasmisk låt å danse til. Også ler vi litt til.
På mobilen kommer det noen koselig tekstmeldinger som gjør at magen føles litt varmere og høstmørket litt lysere.

Vi leser dikt og kjenner på dybde og humor. Sødme, vennskap og nynorsk kjærleik. Nynorsk er vakkert! Mens de utroligste sarkasmer kan sies på engelsk.
Min verden er god for tiden. Jeg tror Tante Grønn har ristet ut noe godt fra ermene sine og lagt igjen på benken slik at jeg skulle finne dem.
Jeg skal snart få Bestis-besøk, jeg skal snart til Oslo og innimellom der ligger det andre gode og fine dager med ukjent, men spennende innhold som jeg ser fram til.
Det har vært en stor dag på ME fronten i dag, Obama har fått fredspris.
Og jeg, jeg har hatt en fin fredagskveld.