Ensomhet er så mangt. Kommer litt ann på hvordan man ser det og hvordan man smaker på ordet, sånn egentlig.
Det første mennesker tenker ang ordet "Ensomhet", er som oftest en vond klump i brystet av å ikke ha tilhørighet noe sted.
Jeg har den evnen at jeg kan være ensom i meg selv til tider. At jeg bare er tom. At jeg ikke engang har meg selv. Jeg har bare forsvunnet ett eller annet sted på veien. Står tilbake med ett skall og aner ikke helt hva jeg skal gjøre med det.
-Flytte inn? -Flytte ut? -Løpe fra det? -Være i det?
Som oftest blir det en kombinasjon av de to siste alternativene. Jeg står der, men alt jeg vil bruke kreftene mine på, er å løpe så langt vekk fra meg selv som jeg bare kan komme.
Ikke fordi jeg synes selv at jeg er frastøtende på noen som helst måte. Men fordi jeg ikke alltid orker å forholde meg til meg selv. Fair enough.
"Solskygge" -Noen prøver å få kontakt med deg! "Huh...?
Med meg?! Nei, si at hun er bortreist på ubestemt tid, er du snill. Jeg gidder ikke den dama akkurat nå."
Noen sier at vannmenn er sånn. Akkurat som om det skal være forklaringen på det meste.
Lite lettvint, hæ? Jeg tror nemlig ikke på lettvinte løsninger. For da er det garantert noe muffens der! Og hvis det er så lettvint, så kan jeg jo bare unnskylde meg med at; "Ups... Beklager altså, jeg er vannmann jeg skjønner du, så jeg kan egentlig ikke noe for det."
Hmm.....På en annen side, jøss så greit da! Total ansvars fraskrivelse.
Nei, det ligger ikke helt for meg det heller.
Men som sagt, vannmenn er altså frihets elskende skapninger, men som kan fort føle seg litt bortkomne. Spesielt etter at de er ferdig med å analysere en ting for 'nte gang og utfallet ikke ble slik de hadde forestilt seg. Da blir de nesten sjokkerte! De hadde jo lagt det under mikroskop og allting!
Og akkurat nå, i disse dager, så kunne jeg godt tenkt meg en liten ferie borte fra meg selv.
Trenger ikke lange turen, tror jeg. En "Jorda rundt på 80 dager", høres egentlig ganske perfekt ut. Sånn ca. Pluss minus noen dager, kanskje.
Jeg har nok alltid hatt denne iboende ensomheten der. Så lenge jeg kan huske, så har jeg alltid trivdes alene. Hatt behov for å trekke meg unna, selv om jeg egentlig er ett sosialt vesen.
Jeg liker mennesker, men jeg vil helst ikke ha dem på brødskiva.
Jeg har flere ganger vært omringet av mennesker og allikevel følt meg som den mest ensomme på jord. Uten at jeg helt kan forklare hvorfor.
Som ett singelt menneske forsterkes det jo gjerne akkurat nå, ihvertfall hvis man er omringet av ekkelt lykkelige par. Joda, jeg unner dem det. Men jeg er også så kynisk at jeg kan si; "Nyt det så lenge det varer da!" Kanskje jeg tenker sånn fordi jeg innerst inne er litt misunnelig? Eller fordi jeg ikke tror på denne tosomhets symbiosen? Kanskje rett og slett fordi sommer'n er rett rundt hjørnet og den ikke blir slik jeg hadde tenkt? Eller fordi jeg har gitt av meg selv, og nå må finne meg igjen..? Neimen ikke godt å si, egentlig. Ikke så fordømt viktig å vite hvorfor heller, for den del. Følelsen er der uansett.
Jeg er ett komplekst menneske. Akkurat som de aller fleste andre. Det er bare det at selv om jeg er min egen beste venn, kan jeg også være min egen verste fiende.
Mangfold, mine damer og herrer! Mangfold! Her har dere plenty!
4 kommentarer:
Mangfoldet lenge leve! he-he
Jeg er også vannmann og kjenner meg igjen i beskrivelsen, men jeg tror nok det er mange som kan ha det sånn uten å være vannmenn også. :)
Føler meg nesten alltid rastløs og ikke helt "hjemme". Har lyst å reise bort, men når jeg først gjør det blir jeg rastløs så fort igjen og da vil jeg bare hjem... Og sånn går no dagan. ;)
*flirer* Jepp, mangfold er fint. Spesielt når det til og med kan være forvirrende for egen del. ;o)
Jeg har alltid vært en hjemmekjær person. Trives godt der jeg. *ler*
Men det er jo greit å ha noe å skylde på, ikke sant? Som den vannmann greia. Så slippe jeg å gå inn i meg selv, på en måte. ;o)
Men dagene går ja.....visst gjør de det, gitt. *litt forundret*
Jau då, det kan skje oss andre i stjernenes dyrekrets også... Men altså, det må da være mye verre for de som ikke klarer å være ensomme i seg selv? Det er så mange som er redde for stillheten, for å tenke, for å må måtte analysere. Jeg er glad vi har evnen til å være i det, forholdet oss til det som er - eller velge å IKKE forholde oss til det. Alt etter som hva vi orker og gidder, hehe. Jeg er heller litt trist på vegne av alle de som kaver for å slippe unna denne ensomheten - som faktisk kan være både kreativ, skapende og forløsende. Hallelujah!
Kloke Anne min. :)
Du har jo rett. Vi tør ihvertfall å kjenne etter, det er da enda noe. Selv og dersom og alt det der. Jeg gadd til og med å være i det i dag! *flink*
Og så lenge du blandet inn sånne Halleluja kor, får vel jeg bare si Amen. *humrer*
Legg inn en kommentar