Illusjoner og desillusjoner

Det er noe greit med illusjoner. Du kan lulle deg inn i dem, sette på skylappene og late som om alt er i skjønneste orden. Leve i en fantasi verden, hvor alt og alle er akkurat sånn som du vil ha det. Skjønt fantasi og fantasi...

Når jeg var yngre hadde jeg mange illusjoner om hvordan både verden og menneskene var.
Det var mye jeg trodde, som viste seg å være helt feil. Realiteten kan være stygg.
Den kan være nådeløs og kald. Den kan være brutal og hjerteskjærende.

Det blir litt som det lille barnet og det knuste speilet...
Alt var så rent og vakkert, men på ett kort øyeblikk ble det forvandlet til knuste biter.
Og bitene forvandlet seg til groteske og forvridde små bilder når barnet så på dem.
Stygt og skremmende.

Jeg tviholder fortsatt på noen illusjoner. Selv om jeg vet at de ikke er sånn. De gir meg en slags falsk trygghet jeg fra tid til annen trenger å klamre meg til. En slags selv-suggesjon, eller hva jeg skal kalle det. Man blir jo nok desillusjonert med det som er.
Og selv om jeg er en realist med føttene meget godt plantet der nede i grasrota, så kan jeg plutselig ta av og lette... Med fullstendig viten og vilje.
Bare sveve der oppe på en lyse rosa ulldott av en sky, med svære skylapper, med salig glimt i øynene og ett smil om munnen.
Jeg lander tidsnok. Ingen fare med noe annet.

Jeg malte ett bildet en gang, for noen år siden da jeg sto oppe i en vond situasjon.
Ett skilt i ett vei kryss, grått og slitent med negative stedsnavn som Motløs veien, Frustrasjons gata, De brutte illusjoners vei, Trynetørker's Plass, Fåfengt gaten og De usikres aveny.
For det kan føles sånn til tider. Du prøver og prøver og prøver. Til ingen verdens nytte.
Alt jeg kjempet for, alt jeg trodde på, alt raste sammen som ett kort hus.
Trodde jeg, selvfølgelig. Hah... nå forgår ikke ukrutt så veldig lett da.
Selvfølgelig ga jeg ikke opp! Det ligger ikke helt i min natur å gjøre det.Ikke lenge av gangen i hvert fall.
Illusjoner kommer og går. Man kan stå der, totalt desillusjonert, men samler allikevel opp restene og tasser videre. De andre alternativene frister ikke.

Som sagt, jeg har mistet mange illusjoner. Innen kjærligheten er jeg veldig ambivalent.
Nå skal det sies at jeg aldri har hatt drømmen om det gedigne bryllupet, med bløtkake kjole, kake og mann i smoking. Må rette på meg selv, jeg har aldri drømt om noe bryllup av noen art.
Jeg har prøvd å se for meg enkelte av de mennene som har vært innom livet foran ett alter eller på ett kontor, men jeg har blitt iskald opp til øra bare av tanken.
Men jeg tror på kjærligheten. Fortsatt.
Og det kan vel trygt kalles å tviholde på en intuisjon, kan det ikke? Selv om jeg til tider kan være så desillusjonert at jeg knapt vet foran og bak på ett esel.

For garantiene finnes jo ikke. Ikke i kjærlighet, ikke i relasjoner, ikke i livet generelt.
Vi mennesker jo veldig kompliserte sånn, mener jeg. Vi trenger noe å tro på.
Hva det nå enn måtte være av religioner, skjebnen, enhjørninger eller rosa elefanter.
Bare så synd at det er så mange som glemmer å tro på seg selv...
For det er jo der inne, langt inne i oss selv, at vi finner svarene.
Hadde vi bare turt å stole på oss selv..! Vi trenger stadig de ytre faktorene for å ta avgjørelser, vite om vi gjør det rette eller om vi gjør feil. Og så glemmer vi å leve.
Det er mye lettere å snakke om alle sukseène, enn alle tabbene.
Enda de sier at det er helt menneskelig å feile. Jeg liker ikke å innrømme feil.

Jeg tror vi trenger både illusjonene og desillusjonene.
De er med på å farge livet vårt. De gir gode tanker og de gir deg en "wake up call."
Vi mister noe og vi finner noe.
Livet's salige berg- og dalbane...