Jeg? -Ett samfunnsbevisst menneske?

Jeg burde nok ha vært mer samfunnsbevisst. Litt mer opptatt av ting som innvandrings politikk, annen politikk, helsekøer, strafferammer og andre sånne "ordentlige" ting.
Ikke det at jeg ikke mener noe, for det gjør jeg så absolutt.
Det er bare det at, selv om jeg synes at jeg har glimrende meninger og oppfatninger av det meste, så orker jeg rett og slett ikke.
Hvorfor skal alle på død og liv gjøre ting så inni granskauen vanskelig?
Hvis alle hadde respektert hverandre bare bittelitt mer, enn hva vi gjør.
Så hadde mye vært gjort, tror jeg. Men klart, jeg lever ofte i en naiv verden, så det er fullt mulig at jeg tar feil.

Det som jeg synes er så kjipt ang debatter, er at jeg rett og slett ofte blir trist på andres vegne pga den sneversyntheten de innehar. At de rett og slett ikke skjønner selv, at de er med på å bidra til at det kommer til å ta enda lenger tid før verden muligens blir ett bedre sted.

Kvinnesynet f.eks.... I en debatt jeg deltok i, mente noen at kvinner viste kløft, ene og alene fordi de ville ta seg best mulig ut for menn, og for å vise at de sa; "Kom å ta meg."
At det rett og slett var en invitasjon til sex. Videre var vel kvinner ikke verdt så mye mer enn å pendle den gode gammaldagse stripa mellom soverom/komfyr, heller.
Jada, jeg innrømmer det; Jeg blir sprettsint av sånn!
De fleste mennesker liker jo å ta seg godt ut. Det har noe med bildet du viser utad, egen selvfølelse og velvære.
I noen av disse debattene blir de sydlandske damene framstilt som de selveste gudinner.
For vi traktor damene i Norge, kommer nemlig til kort når det gjelder de, både i bevegelse, framtoning og utseendet. De er sensuelle vesner i forhold til oss Ola Dunk kjerringene.
Det er jo da jeg begynner å riste på hodet.

For vi skal ikke vise at vi er kvinnelige og sensuelle, ved å ha litt utringning. Da forteller vi jo noe med kroppsspråket vårt i enkelte menns øyne, som ikke helt stemmer med virkeligheten. For vi vil jo ikke gi dem kroppen vår, så egentlig er vi bare en svær haug med luremus!
Det går nesten for det samme hva jeg eller andre kvinner sier i en sånn debatt. De vet, vi vet ikke!
De har med andre ord, ikke fått med seg at kvinner pynter seg like mye for seg selv, og for andre kvinner. For som de merkelige skapningene vi er, så foregå det nesten alltid en intern greie mellom oss. Men jada, nedpå lista kommer det at vi pynter oss for menn også.
Jeg prøvde å si at jeg gjerne kunne pynte meg og sminke meg, kun for meg selv og bare være hjemme alene. Men nope! Det trodde de ikke noe på! Da ventet jeg nok ubevisst på at en mann skulle komme på besøk! *Argh* Er det mulig?
Videre er vi jo også i stor grad ansvarlige for voldtekt og andre overgrep. Vi kler oss jo som en invitasjon. "Den som er med på leken, må tåle steken..."
Greit, jeg er enig i at du, som kvinne, tasser ikke gjennom byens verste strøk alene, med bar mage og kort skjørt. Ett visst ansvar har vi. Men nå snakker jeg på generell basis.

Andre debatter jeg blir super hissig av, er homofiles rettigheter. Disse såkalt avvikerne, det mest unaturlige på jord, skal de virkelig få lov til å inngå partnerskap, adoptere, eller i det hele tatt få leve?! De er jo naturstridige for guds skyld!
Jada, mennesker må få mene hva de vil, men jeg behøver så definitivt ikke å respektere mennesker med så snever holdning.
For enkelte mener at barn kan heller sulte ihjel enn å bli adoptert av homofile. For disse barna kommer til å bli mobbet, de kommer aldri til å finne sin rette identitet, for kjønnsrollene deres er allerede helt på vidota. Barn trenger altså en mor og en far. Ferdig med den saken.
Jaha... hva med de som mister den ene forelderen i dødsfall? Eller som av en eller annen grunn må vokse opp med bare den ene parten av foreldrene sine? Som ikke har en fars eller mors figur? Er de dømt til å ende opp i psykatriske ventelister de også?
Er ikke det viktigste i ett barns liv trygghet, kjærlighet og omsorg? Uavhengig av hvem som tilbyr den? Og hva i svarte har vi mennesker med hva andre mennesker gjør mellom laknene?!

Nei, makan... Jeg blir så forbanna. Og jeg fatter ikke at det går ann å tenke som mange tydeligvis gjør. Det er vel mye derfor jeg backer ut i disse debattene. Jeg er jo egentlig ikke noe bedre enn de, ettersom jeg ikke klarer å skjønne deres syn på saken.

Det ropes høyt om fordommer og generaliseringer. Men vi kommer aldri utenom de.
Noen blir mindre, noen viskes nesten helt ut, mens andre lever i beste velgående.
Sånn har det alltid vært og sånn tror jeg det alltid kommer til å være.
Alt ukjent er skummelt og farlig. Da er det bedre å forhåndsdømme. Så slipper man å slippe noe inn i hjertet sitt og se litt på det.

Jeg kommer nok aldri til å entre politikkens verden. Jeg er rett og slett ikke tøff nok til det. Eller kald og kynisk nok, selv om jeg til tider kan ose av kynisme. Ikke er jeg noe god på å juge heller.

Så selv om jeg vet hva jeg mener om ovennevnte saker, de lange sykehus køene, eldre politikken, inn og utmark... Det vil alltid være noen som mener noe helt annet.
Som mener at de har rett og jeg har feil. Dem om det. De kan jo ikke noe for at de ikke har skjønt det enda.