fredag 1. juni 2007

Barn og danseglede.

I dag har jeg sett på datter'n min og en haug med andre barn i alle aldre danse.
Alt fra grasiøs vakker ballett, til heftig, rå og dampende Hip-Hop.

Når det gjelder dans og musikk, blir jeg lettrørt. Uansett og nesten uten unntak.
Det å se mennesker fylles av rytmen og musikken, gjør noe med meg.
Jeg kan se gleden deres så tydelig. De stråler på scenen, de gir alt og de elsker det!
Virkelig elsker det. Dansen er en stor del av identiteten deres, det kan ikke forklares, det bare er sånn.

Først ut var de små rosa kledde ballerina'ne... trippende litt usikre med flotte tyllskjørt og sommerfugl vinger på ryggen. Litt usikre på den kjempestore scena, tittende bort på danse instruktøren og hverandre for å se hva de andre gjorde. Ett par "prinsesse-vil-ikke" var det også av dem.
Men åh, så stolte!! Og når applausen runget, så man at de formelig ble 10 cm høyere, med store smil i ansiktet. Og jeg satt med tårer i øynene og klump i halsen.
Barna var som sagt i alle aldre, helt fra de minste rundt 4-5 år og oppover til store "slampete" 17-18 åringer. Ulike nivåer, ulike dansestiler, men med den samme gleden.

Når datter'n min og hennes gruppe entret scenen, kom stå-pelsen for alvor.
Der, på fremste rekke, sto hun...
Lyset i livet mitt. Min aller største glede og kjærlighet.
Så utrolig nonchalant og utrolig kul i antrekket sitt, med oppsatt rufsete hår.
Litt spent, men allikevel så sikker. Trinnene sitter, attituden er høy og hun koser seg.
Gruppa er samkjørte, de danser sammen,
men allikevel hver for seg.
Konsentrerte, men de får det til å se lett ut.
Røft, lekent, skarpe og myke bevegelser om hverandre.

Når de var ferdige og jeg skulle finne henne igjen, ser jeg hun stå der midt i venneflokken ved siden av scena for å bivåne de andre. Jeg trenger meg gjennom mengden av tenåringer, får tak i albuen hennes, og når hun ser meg hiver hun seg glad rundt halsen min.
En svett og varm klem, av ei ellevilt glad og stolt jente.
Jeg fortalte henne hvor flink hun er, hvor moro det var å se på og hun lyste opp enda litt til, i de fra før tindrende øynene.
Trenger jeg egentlig å si hvor stolt jeg er?! Jeg formelig strutter av stolthet!
Denne livsglade jenta, med rytmen i kroppen, kjærligheten til dans og musikk, og det herlige vesnet, er datter'n min...
Vakre, nydelige, herlige og flotte jenta...
Jeg er verdens heldigste!

Legger ved sangen de danset til.

3 kommentarer:

Lothiane sa...

Så herlig å lese! Deilig med sånn god stolthetsfølelse! Særlig når du vet du har hatt mer enn en finger med i spillet. Du har jo vært med å forme dette mennesket som bringer deg så mye glede. :)

*klem*

Anne sa...

*gulp* Mulig jeg er svært lettrørt her i min ødelagte kropp, men nå måtte jeg gråte litt jeg også. =,o) Det finnes vel ikke noe som er bedre enn å se sine egne unger stolte av egne prestasjoner. *ser med glede fram til to avslutninger i de nærmeste ukene* Jenta di tindrer nok for alle sammen, det vet vi fra før. =o)

Tjukksokk sa...

Sier bare takk for de gode ordene deres, jeg. :)
Ungene er det beste vi har.