Ett blokkliv

I 16 leiligheter, fordelt på 4 etasjer lever det en brokete forsamling med mennesker.
I en av leilighetene lever en ung mann på 23 sitt liv alene de få timene han er hjemme fra jobb.
Han hører Herr Grinebiter være på do veldig ofte, og hvis han åpner døren ut til trappeoppgangen pga den vonde lukta, kommer Herr Grinebiter på rappen og lukker den,
fordi den døra skal nemlig være igjen!
Han må også være veldig stille og for guds skyld ikke ha besøk av venner som ler, ellers får han konstante klager fra Fru Vemmelig i 2 etg.
Fru Vemmelig legger seg borti det aller meste. Hun skal ha det på sin måte og hun hvisker og tisker om hvem som har sluttet å hilse på henne.
Hun får sin 89 år gamle nabo, Fru Sprek-For-Alderen til å handle for seg, og selv om Fru Sprek-For-Alderen ikke liker Fru Vemmelig, så gjør hun det allikevel og tar sykkelen fatt.
Fru Vemmelig følger med i kikkehullet sitt om Fru Sprek-For-Alderen går bort til Fru Koselig, så Fru Sprek-For-Alderen ringer til Fru Koselig istedet. Fru Sprek-For-Alderen får nemlig ikke lov til å ha kontakt med sin vegg-i-vegg nabo, av Fru Vemmelig. For Fru Vemmelig liker ikke Fru Koselig, fordi hun sydde gardinene som henger i trappeoppgangene. At Fru Koselig kunne bestemme fargen på gardinene, ble for mye for Fru Vemmlig. Hvorfor fikk ikke Fru Vemmelig lov til å bestemme??
Hun hadde tross alt bodd her lenger.

Fru Skrike Fisesen er ikke her lenger. Ingen er lenger forstyrret av skrikingen, fisingen og rapingen hennes. Hun kommer nok ikke hjem igjen heller. Verandaen er merkelig tom. Ingen små paraplyer med ører brukt som parasoller står framme. Ei heller ingen store plastdyr.
Ikke engang bilteppet hennes ligger der. Kanskje alt sammen ble med på Hjemmet?

I den roligste etasjen bor bl.a Herr og Fru Genuint Hyggelige. De er blitt gamle og skrøpelige begge to nå, han har fylt 92, hun 88. De er like forelsket i hverandre nå som da de var unge. De er veldig avhengig av hverandre og trives best sammen. Det er tungt for den ene når den andre er borte og omvendt. Men som Fru Genuint Hyggelig sier;
"En får væra glad så lenge en er klar i hue!"

I samme gangen bor den litt merkelig Fru Lue. Hun bruker alltid lue og er alltid blid selv om hun er litt sky og hun kjøper alltid store kvanta med dopapir, som hennes søster i blokka ved siden av, kjører hjem for henne.
Rett ovenfor henne bor gamle Fru Smilende Utflytta Trønder. Hun gjør ikke så stort vesen ut av seg i grunn. Men hun spanderte på seg persienner da de nye blokkene kom opp rett bak vinduene hennes!

På toppen bor 77 år gamle Fru Likandes. Hun holder trappeoppgangene våre rene og fine.
Hun liker også sol og musikk, og har bedt meg om å si fra hvis hun spiller for høyt.
Ved siden av henne bor Herr Glad-I-Sol. Han sitter på verandaen sin og slikker sol så fort den titter fram. Selv titter han på de andre som soler seg, mellom plankene og tror at ingen ser ham.
Men brun, det er han!

Fru Vemmlig har en sønn. Han bor også på toppen. Han sniker i trappa som ett forskremt dyr og får middag hos sin mor hver dag, som han henter i en Tupperware boks.
Fru Vemmelig vasker visstnok skjortene hans enda.
Hun burde kanskje vaske han også, for han er ikke alltid like heldig med odøren.
Rett ovenfor sønnen av Fru Vemmelig bor en enslig kar som har pusset opp helt siden han kom.
Nå er han nok ferdig ettersom det har blitt stille. Men hva han heter, det vet ennå ingen.

I 1 etg har det nettopp flyttet inn en ny dame. "Hun er ung", kunne Fru Genuint Hyggelig fortelle meg. Fru Ung viste seg og være i slutten av 40 årene og veldig koselig.
Hun spurte forsiktig på parkeringsplassen ang Fru Vemmelig; "Er hun helt som hun skal....?"

Her lever vi side om side, trives godt på våre små tuer og snakkes når vi møtes i trappa eller utenfor døren. De fleste absolutt koselig. Alle unntatt Fru Vemmelig.
Vi kjenner alle en Fru Vemmlig...