Du sa unnskyld til stadighet. -Unnskyld, unnskyld, unnskyld.
Etter unnskyldningene kom forklaringene. Fordi jeg hadde gjort det. Fordi jeg hadde sagt det. Fordi jeg ikke skjønte at jeg med min væremåte provoserte deg til det ytterste.
Kunne jeg være snill og være mindre provoserende?
Selvfølgelig kunne jeg slutte med det! Alt for deg, kjære.
Jeg kunne lett reduseres. Jeg merket det knapt selv, så flink jeg var til å hjelpe deg med å bryte ned mine landegrenser.
Jeg ble grenseløs og du nøt fruktene av eie mye land.
12 kommentarer:
Jeg er så glad for at jeg har oppdaget bloggen din. Takk for at du deler disse viktige ordene.
Så koselig å høre, Curly. :)
Takk for at du leser!
Jeg liker innleggene dine under "I et annet liv". Ikke fordi det er stygge saker, men fordi jeg blir så stolt for at du bryter stillheten om dette på en ordvakker måte. Så enkelt sier du det, dette grusomme og illeluktende. Flinke du!
Må bare si meg enig med Neglecta over her. Det er så sterkt av deg å bryte stillheten om dette. Og på en måte som er både vakker og stygg, for du er så flink med ordene!
Neglecta og Tante Grønn;
Takk for ros. Og takk for at dere leser styggdommen. :) Jeg kjenner selv at det er en god måte å bearbeide det på. Ikke det at jeg tror at dette temaet noen gang kan bli helt ferdig bearbeidet sånn sett.
Blink, min venn! Godt sakt! Jeg har vært der, jeg også - så mye som var feil med meg? ... jeg kunne jo ikke være en slik plage for mine omgivelser. Nei, jeg måtte slutte være meg, reduseres ..
og redusert ble jeg!
Varme klemmer til deg! :)
Du formulerer deg så ufattelig godt, om noe som er helt forferdelig trist -INGEN skulle trenge å være grenseløs. Ingen skulle trenge å miste seg selv. Men den som leter finner (som regel) -Så jeg håper du finner hele deg igjen! KleM`KleM :o)
Embla;
Men vi vokser igjen! :)
Klemmer i retur.
Lille stjerne;
Kanskje jeg finner en enda bedre utgave? ;)
Klem!
Takk for at dere leser.
Det er ganske utolig hvordan man kan utslette seg selv, for å behage andre. Hvordan man kan gjøre seg liten, usynlig..for å beholde "harmonien".
Det som er enda mer utolig - og faktisk helt sykt (!!!) er at vi tillater andre å gjøre dette mot oss. Med oss. Med løfter om at det skal bli så mye bedre, gyver vi løs, med håp i blikket.
*kelmmer deg nesten istykker og er så glad at du er du og at du er her*
"Harmoni" var jo så mye bedre enn alternativet. Men den varer jo aldri lenge av gangen...
Den som gir seg er en dritt, sa vi alltid før. Nå sier jeg det ikke lenger. Enkelte ting er ikke verdt å kjempe for.
*Knuseklemmer tilbake og sier ditto*
Det er noe med å velge sine kamper, ja :)
Definitivt. :)
Legg inn en kommentar