Tanker om vårrengjøring.

Jeg pusset stuevinduene mine i dag, blikket ut mot verden ble med ett veldig mye klarere og jeg så ut på den. Verden er veldig grønn akkurat nå. Sterkt grønn.
Støvet på persiennene kilte meg i nesen mens tanker fløy gjennom hodet mitt, akkurat som skydekket utenfor de blanke vinduene mine.
Vårrengjøring har alltid en ny begynnelse ved seg. All dritten som er skjøvet under teppene i løpet av vinteren tyter fram i de norske hjem og virvles opp som små og store udyr.
Kanskje det ikke var store greia da det ble dyttet under teppet, men magiske ting skjer om våren.
Den greia du stappet under teppet, har enten vokst seg kjempediger, eller den er helt borte!
Den som forsvant er det ingen fare med, det var bagateller, noe du irriterte deg over akkurat der og da, men som det ikke passet å si noe om akkurat da du så den. Den som har vokst seg diger derimot, den er noe å passe seg for! Den har blitt så stor at den har fått både tenner og hale og da er den ikke lett å hanskes med lenger. Den er ikke videre morsom å se i hvitøyet i den størrelsen. Tenk det, den var faktisk håndterbar da du skubbet den innunder teppet med sammenbitte kjever, nå kan du ikke sitte med bena på gulvet uten at den glefser etter anklene dine, klar til å starte konsumeringen.

Den eneste måten å bekjempe slike udyr på, er å snakke om dem. Når de blir satt ord på, minsker de i størrelse, form og fasong. Så lett. Så vanskelig.
Men det er den eneste måten å rydde på.
Det andre alternativet er å ikke ha tepper.