I går kveld kom datter'n hjem fra konfirmasjonsundervisning med øgleøyne.
En rask titt og jeg ringte legevakta, for enkelte ting er det ingen vits å vente med.
Vi fikk beskjed om å komme om 15 min, så vi satte oss rett i bilen og dro ned.
Vel framme på venterommet, startet munnen på datter'n.
Hun er god på å få sagt mye på ekstremt kort tid av og til.
Hun fortalte kjapt om hva de hadde gjort på skolen i dag, at hun hadde blitt valgt til regissør assistent, at en eller annen i klassa var så vrang på den dansegreia de drev med at de hadde bedt ham å slutte, om hva de hadde hatt om på kveldens konfirmasjonsundervisning, ang menneskerettigheter og rasisme, at de skulle gjøre en oppgave og..og...og....og....og...
-Hva drev kurslederen med mens dere gjorde oppgave da? spurte jeg.
-Han satt på msn.
-På msn?!
-Jah! Han sitter mye ved den pc'n sin asså! Og det er jo litt avslørende når vi hører påloggings-plinget og den lyden du får når noen snakker til deg.
-Også skulle vi se en musikk video. (Talestrømmen fortsatte, innimellom all latteren)
Jeg tittet meg rundt på de andre som satt der og ventet og jeg så at de hørte alt hun sa.
-Hvilken musikkvideo fikk dere se da?
-Den var uten lyd da. (Mer latter)
-Uten lyd?? Det går da ikke ann å se en musikkvideo uten lyd?
-Han fikk det ikke til, sikkert fordi han var så opptatt av å chatte på msn.
-Mhm....men hvilken video var det da? Band aid?
-Nei....det var noe med wind..
-Wind of change?
-Jah! Den var det! Men det var særlig liten vits uten lyd da, liksom!
-Er det guffe i øya mine nå?
Min unge håpefulle så på meg med rødsprengte øgleøyne og dro ned nedre delen av øyet, mens hun så oppover.
Våre medventende fulgte med.
-Nei, det er ikke så veldig mye guffe der akkurat nå. Men det er veldig rødt.
-Ja, det tror jeg på! Fy søren, på skolen i dag dro jeg ut sånne laaaaange ekle slintrer, assa!
Dritekkelt! Og jeg fikk ikke opp øya i dag tidlig, det lugga! Nederste delen av øyet ble med oppover når jeg prøvde å åpne de! Skikkelig ekkelt asså! Også lo hun igjen.
Legen kom og hentet oss og vi satte oss ned ved skrivebordet.
Standardspørsmålet; "Hvor lenge har dette vart da?", før han tittet på øynene hennes, mens hun fortsatt sitter og ler. Jeg ser at hun er på randen av latterkrampe, og jeg må skjerpe meg for å se ut som en seriøs mamma.
-Ja, her er det betent på begge øynene.
Datter'n; På begge øya?? Er du sikker??
-Ja, så jeg skriver ut en øyesalve til deg som løser seg opp når du får den på øynene.
Og ingen sminke på ei uke.
På dette tidspunktet sperrer datter'n opp de røde øgleøynene sine og ser oppriktig forskrekket ut; Ei hel uke, liksom??
-Ja.
Da bobler latteren helt over hos min unge håpefulle. Og hun slutter ikke å le.
-Jah! Ei hel uke uten sminke! Da blir jeg nok fiiin!
Jeg fant fort ut at "Du er mye penere ut all sminken, lille venn- samtalen", kunne utsettes eller kanskje like greit ikke sies på nåværende tidspunkt overhodet.
Jeg kjenner meg litt småflau, for legen later som om han ikke hører den boblende latteren.
Jeg kremtet og dyttet mine egne latterbølger langt ned i magen, mens jeg spurte om hvor lenge hun skulle ta disse øyedråpene.
-To ganger daglig, morgen og kveld, helt til hun har hatt to symptomfrie dager. Altså ca 1 uke.
Legen var forsatt like alvorlig.
Vi fikk resepten i hånda og kunne komme oss i venterommet igjen.
Datter'n ler og ler, hun er oversliten og trøtt og absolutt alt er morsomt.
Vi ble stående utenfor luka og vente. Ingen kom, og datter'n fortsatte både talestrøm og latter anfall. Den eldre damen som sto foran oss, sto bare og så på oss og smilte rart.
-Du vet, slike lattermilde tenåringer, sa jeg til henne.
Hun svarte ikke, bare fortsatte å smile rart.
-Jaja, tenkte jeg. Skal ikke prøve å få i gang noen samtale jeg.
Datter'n ler enda mer.
Plutselig kom det en dame brasende inn, snappet med seg en rullestol og føk ut igjen.
Kort tid etter kom hun inn igjen, med en meget dårlig herremann i 20 årene i rullestolen og 2 andre damer på slep.
Datter'n holder munn og ser på de med store øyne.
Det var ikke vanskelig å se at denne karen ikke hadde sitt livs beste dag.
Iherdig ringing på ringeklokka av den effektive damen og det kom en sjukepleier.
De fikk basket med seg den lange syke karen gjennom døra rett ved siden av oss,
og før døra lukket seg, hørtes lyden av mye oppkast.
Datter'n skvatt ca to meter unna i vill fart, samtidig som hun hørte første runde av magesaltoene hans. Jeg vet det er stygt å trekke på smilebåndene, men ansiktsuttrykket til datter'n var ett "sånn ta vare på ansiktsuttrykk", med røde oppsperrede øyne, åpen munn og hoppende unna, livredd for å få oppkast på føttene sine.
Døra lukket seg og vi hørte at han fortsatte og kaste opp.
Vi sto og ventet i 10 min til, før vi ga opp og reiste hjem.
Fortsatt lattermilde, men vi håpet at han andre syke ikke var alvorlig syk.
I dag har vi fått hentet øyedråpene til dragebarnet mitt.
torsdag 28. februar 2008
mandag 25. februar 2008
Battefield eller slagmark om du vil
Noen ord lyder bedre på engelsk. Som Battlefield. Oversatt til norsk blir det "slagmark". Slagmark får meg til å tenke på primitive kamper mellom krigere som etterhvert ligger blodige og døde igjen på marken som er farget rødbrun etter alt blodet, hvor de overlevende halter seg hjem med en arm eller fot mindre, eller med en medkriger slepende etter seg på en provisorisk båre.
Slagmark høres også veldig urolig og grisete ut.
Battlefield derimot, gir meg assosiasjoner til å kjempe for noe man tror på, uten blod, med alle lemmer i behold, hvor man støtter seg mot hverandre og marken ligger tilsynelatende urørt tilbake. Jeg kan til og med se for meg det høye grønne gresset bølge seg i takt med vinden, mens de siste kjempende forsvinner høyreiste over åskammen.
Jeg romantiserer "Battlefield" i forhold til "Slagmark".
-Hvorfor?
Rett og slett fordi det høres ryddigere ut.
Slagmark høres også veldig urolig og grisete ut.
Battlefield derimot, gir meg assosiasjoner til å kjempe for noe man tror på, uten blod, med alle lemmer i behold, hvor man støtter seg mot hverandre og marken ligger tilsynelatende urørt tilbake. Jeg kan til og med se for meg det høye grønne gresset bølge seg i takt med vinden, mens de siste kjempende forsvinner høyreiste over åskammen.
Jeg romantiserer "Battlefield" i forhold til "Slagmark".
-Hvorfor?
Rett og slett fordi det høres ryddigere ut.
tirsdag 19. februar 2008
Må jeg mene noe?
I disse dager føler jeg meg egentlig ganske "meningsløs".
Det har skjedd skandaler i norsk politikk, Fidel Castro skal gå av, det snakkes om valgfusk i Pakistan og sist, men ikke minst; Farmen-Gaute har blitt kjæreste med en av deltagerene i årets utgave av Farmen! -Igjen! Fysj og phøy, liksom!
Jeg registrerer, leser nyhetene, og glemmer de.
Noen vil kanskje si at jeg er uengasjert, men jeg synes ikke det heller.
Jeg har meninger, men noen ganger synes jeg det kanskje er greit å holde kjeft også.
Jeg må vel ikke på død og liv ytre meningene mine hele tiden heller?
Det har skjedd skandaler i norsk politikk, Fidel Castro skal gå av, det snakkes om valgfusk i Pakistan og sist, men ikke minst; Farmen-Gaute har blitt kjæreste med en av deltagerene i årets utgave av Farmen! -Igjen! Fysj og phøy, liksom!
Jeg registrerer, leser nyhetene, og glemmer de.
Noen vil kanskje si at jeg er uengasjert, men jeg synes ikke det heller.
Jeg har meninger, men noen ganger synes jeg det kanskje er greit å holde kjeft også.
Jeg må vel ikke på død og liv ytre meningene mine hele tiden heller?
søndag 10. februar 2008
Kongen av Mallorca og noe nært og godt.
Hva gjør man når man har en 15 åring som har fått "Kongen av Mallorca" på hjernen??
En stk mamma holder på å bli smårar!
Det ble litt sent på frøkna og meg i går kveld, rettere sagt veldig sent.
Vi satt og snakket litt både det ene og det andre, før vi skjønte begge to at nå måtte vi ta kvelden også. -To bedende øyne, og en myk stemme som sa;
"Gode mamma'n min, kan ikke jeg få sove sammen med deg i natt a?
Du har så god seng også er det såå koselig!"
Hvem klarer å motstå sånt? Som sagt, så gjort..Vi entret dynene, litt småknuffing for hun synes jeg tar stor plass til å være så liten, vi fliret og lo endel før vi omsider roet oss begge to, og vi la oss mot hverandre og hun la hånda si i min. Det gjør hun alltid denne herlige jenta, når hun sover sammen med meg. Den første gangen vi lå sånn, var hånda hennes så liten at hun bare holdt i den ene fingeren min, så ble hånda til en liten barnehånd som lå trygt i min, og nå har hun like store hender som meg. Forskjellige stadier, men likefullt...det er min datters hånd som ligger og holder i min. Nært, trygt og godt.
Sånn lå vi stille en god stund. Før det plutselig kom igjen; " Jeg er kongen av Mallorca....."
Etterfulgt av ett; "Åh neeei!" fra meg og latterkrampe fra henne.
Ny dag i dag og jeg har fått høre strofen; "Jeg er kongen av Mallorca",
x antall ganger allerede.
Hun holder fortsatt på å le seg ihjel og slår seg på låret når hun ser øynene på sin mor himler for femtiende gang.....
Gode, rare og herlige ungen....
En stk mamma holder på å bli smårar!
Det ble litt sent på frøkna og meg i går kveld, rettere sagt veldig sent.
Vi satt og snakket litt både det ene og det andre, før vi skjønte begge to at nå måtte vi ta kvelden også. -To bedende øyne, og en myk stemme som sa;
"Gode mamma'n min, kan ikke jeg få sove sammen med deg i natt a?
Du har så god seng også er det såå koselig!"
Hvem klarer å motstå sånt? Som sagt, så gjort..Vi entret dynene, litt småknuffing for hun synes jeg tar stor plass til å være så liten, vi fliret og lo endel før vi omsider roet oss begge to, og vi la oss mot hverandre og hun la hånda si i min. Det gjør hun alltid denne herlige jenta, når hun sover sammen med meg. Den første gangen vi lå sånn, var hånda hennes så liten at hun bare holdt i den ene fingeren min, så ble hånda til en liten barnehånd som lå trygt i min, og nå har hun like store hender som meg. Forskjellige stadier, men likefullt...det er min datters hånd som ligger og holder i min. Nært, trygt og godt.
Sånn lå vi stille en god stund. Før det plutselig kom igjen; " Jeg er kongen av Mallorca....."
Etterfulgt av ett; "Åh neeei!" fra meg og latterkrampe fra henne.
Ny dag i dag og jeg har fått høre strofen; "Jeg er kongen av Mallorca",
x antall ganger allerede.
Hun holder fortsatt på å le seg ihjel og slår seg på låret når hun ser øynene på sin mor himler for femtiende gang.....
Gode, rare og herlige ungen....
fredag 8. februar 2008
søndag 3. februar 2008
"Evig eies kun ett dårlig rykte"
Henning Kvitnes har en en låt med den tittelen, og dessverre så stemmer det vel ganske ofte at det er nettopp sånn. Mennesker husker det dumme eller slemme du gjorde, mens det som var bra går litt fortere i glemmeboka.
Uansett hvor mange år som går, så husker de fortsatt alle tabbene du gjorde.
Eller alle de dårlige valgene du tok......
Er det riktig at man skal få høre om og om igjen at f.eks du aldri har klart å slå deg til ro?
Eller at du må bevise og forsvare valgene du har tatt og tar?
-Jeg vet ikke, men det skurrer litt i ørene mine.
Si at du ikke valgte rett utdannelse første gangen, du mistrivdes i jobben og fant på noe annet.
Også trivdes du ikke helt med det heller, og fant enda en ny jobb og sånn driver du på helt til å finner kremjobben som passer deg, eller tar den utdannelsen du vil ha.
-Når du er 35 eller 57 år.
Eller om du har kysset noen frosker og ingen av dem har vist seg å være drømmeprinsen, selv om du kanskje har håpet på det hver gang og noen har du faktisk satset på også, men den helt rette frosken åpenbarte seg allikevel ikke som noen prins før du var nærmere 40.
Vil det da si at mennesker har lov til å være skeptisk til deg? Fordi du ikke har funnet din vei, eller har funnet "hjem" før du er godt voksen i alder?
"Nei, hun der er så virrete i det hun driver med, at hun orker jeg ikke å helt tro på.....
Vi får se åssen det går...." -Det hele blir sagt med en dårlig skjult mistroisk undertone.
Jeg blir litt provosert av sånt. Litt lei meg også, faktisk.
Når ble det satt aldersgrense på slike ting?
Når ble det bestemt at du skal vite eksakt hva du vil bli, når du er rundt 20?
Og hvem bestemte at den mannen du møtte når du var 25, var den du skulle holde sammen med resten av livet?
Er ikke vi mennesker i stadige prosesser da? Blir vi noengang ferdig utlærte?
Slik jeg ser det, så endrer man oppfatninger etterhvert som man blir eldre.
Man blir tryggere i seg selv, man vet mer om hva man vil ha og hva man vil gjøre med livet sitt.
Jeg tror ihvertfall at det er slik for de aller fleste.
Og når du endelig når det stadiet i livet ditt hvor du VET hva DU vil, hva du vil ha og ikke, så tror altså ikke enkelte andre mennesker helt på deg.
"Er du sikker på det......?"
-Nei, du kan vel aldri være helt sikker.
Allikevel går det ann å være så sikker, at du vet at du vil gjøre alt i din makt for å få det til.
Det trenger ikke å bevises. Det burde ikke bevises. Og det skal ikke bevises.
Uansett hvor mange år som går, så husker de fortsatt alle tabbene du gjorde.
Eller alle de dårlige valgene du tok......
Er det riktig at man skal få høre om og om igjen at f.eks du aldri har klart å slå deg til ro?
Eller at du må bevise og forsvare valgene du har tatt og tar?
-Jeg vet ikke, men det skurrer litt i ørene mine.
Si at du ikke valgte rett utdannelse første gangen, du mistrivdes i jobben og fant på noe annet.
Også trivdes du ikke helt med det heller, og fant enda en ny jobb og sånn driver du på helt til å finner kremjobben som passer deg, eller tar den utdannelsen du vil ha.
-Når du er 35 eller 57 år.
Eller om du har kysset noen frosker og ingen av dem har vist seg å være drømmeprinsen, selv om du kanskje har håpet på det hver gang og noen har du faktisk satset på også, men den helt rette frosken åpenbarte seg allikevel ikke som noen prins før du var nærmere 40.
Vil det da si at mennesker har lov til å være skeptisk til deg? Fordi du ikke har funnet din vei, eller har funnet "hjem" før du er godt voksen i alder?
"Nei, hun der er så virrete i det hun driver med, at hun orker jeg ikke å helt tro på.....
Vi får se åssen det går...." -Det hele blir sagt med en dårlig skjult mistroisk undertone.
Jeg blir litt provosert av sånt. Litt lei meg også, faktisk.
Når ble det satt aldersgrense på slike ting?
Når ble det bestemt at du skal vite eksakt hva du vil bli, når du er rundt 20?
Og hvem bestemte at den mannen du møtte når du var 25, var den du skulle holde sammen med resten av livet?
Er ikke vi mennesker i stadige prosesser da? Blir vi noengang ferdig utlærte?
Slik jeg ser det, så endrer man oppfatninger etterhvert som man blir eldre.
Man blir tryggere i seg selv, man vet mer om hva man vil ha og hva man vil gjøre med livet sitt.
Jeg tror ihvertfall at det er slik for de aller fleste.
Og når du endelig når det stadiet i livet ditt hvor du VET hva DU vil, hva du vil ha og ikke, så tror altså ikke enkelte andre mennesker helt på deg.
"Er du sikker på det......?"
-Nei, du kan vel aldri være helt sikker.
Allikevel går det ann å være så sikker, at du vet at du vil gjøre alt i din makt for å få det til.
Det trenger ikke å bevises. Det burde ikke bevises. Og det skal ikke bevises.
fredag 1. februar 2008
Msn samtale mellom mor og datter
| Datter’n: | ææææ, jeg spist blåskjell i dag.. det smakte ikke godt.. hehee. |
| Datter’n: | ogsågsåogså spiste vi indrefileeeet eller noe |
| Mamma: | *ler* |
| Mamma: | men indrefilèt er godt da |
| Datter’n: | ja...men det er ikke skalldyyyr.. |
| Datter’n: | æsj |
| Datter’n: | skal aldri spises igjen |
| Datter’n: | lover |
| Mamma: | *ler |
| Mamma: | så ille altså? |
| Datter’n: | var sånn blanding med egg og sånne reke greier og krabbe ting og sånn dressing.. |
| Datter’n: | jaa det var virkelig så ille |
| Datter’n: | det var faktisk motbydelig |
| Datter’n: | rett og slett |
| Mamma: | hvor var blåskjellene? |
| Datter’n: | men resten var godt |
| Datter’n: | i den greia |
| Datter’n: | alt var blanda samme |
| Mamma: | en sånn blank greie rundt, liksom? |
| Mamma: | sånn spiselig blank altså |
| Datter’n: | høh |
| Datter’n: | man så ikke hvordan ting så ut..alt var blanda og sånt |
| Datter’n: | også trodde jeg at jeg tok egg, men det var det IKKE....det knaaste i hele munnen min..hehe |
| Mamma: | *ler masse* |
| Mamma: | stakkar |
| Datter’n: | mm |
mandag 7. januar 2008
Hverdagslige lyder
Jeg innbilder meg ofte at jeg har det stille rundt meg, når jeg er inntullet i hjemmets lune rede.
I dag fant jeg ut at det faktisk er mange lyder her.
Laptop'n suser stille, kattene maler, jeg hører naboen se på nyhetene
(hørselen til det eldre ekteparet vegg-i-vegg har blitt dårligere i løpet av det siste året),
gulvet som knirker på ett sted når jeg går over det, datterens fiksing av hår;
3 fhisst fhisst fhisst med hårsprayen, bittelite opphold (når hun dytter opp håret med hendene), så 3 nye fhisst fhisst fhisst, nytt opphold osv osv.
Og jeg lurer på hvorfor hårsprayen går fort her i huset...
Håndtaket som knirker når det åpnes og lukkes, susingen i rørene når naboen trekker opp på do eller bruker vannkrana, datter'n som hører på rap og hip-hop på The Voice, Mia som skraper med potene på persiennene for å signalisere at hun vil ut på verandaen (noe jeg egentlig er sikker på at hun gjør kun for å terge meg)...
Det er egentlig veldig stille her. Jeg er anti høy lyd, så tv og stereo står alltid på ett minimum.
Gjennomsnittsalderen i borettslaget er 75+, så jeg er skånet for party-bråk.
Hjemmelydene er gode. Det er noe forutsigbart og trygt over de.
Som f.eks når klokka tipper ca 14.15. Enten så åpnes døra og jeg hører en blid stemme som sier; "Hallo?" Og hvis ikke døra åpnes så ringer telefonen;
"Hei, ville bare si fra at jeg blir med Helga hjem, jeg."
Gode og forutsigbare ting som jeg kanskje ikke tenker over der og da, men som jeg merker veldig godt i kroppen hvis de ikke skjer.
De fleste lydene i vårt hjem er gode. Vi er priset med latter og samtaler, istedetfor smelling med dører og høye sinte stemmer. I noen hjem er det det som er hverdagslydene...
Eller en vond taushet.
Her er tausheten god.
I dag fant jeg ut at det faktisk er mange lyder her.
Laptop'n suser stille, kattene maler, jeg hører naboen se på nyhetene
(hørselen til det eldre ekteparet vegg-i-vegg har blitt dårligere i løpet av det siste året),
gulvet som knirker på ett sted når jeg går over det, datterens fiksing av hår;
3 fhisst fhisst fhisst med hårsprayen, bittelite opphold (når hun dytter opp håret med hendene), så 3 nye fhisst fhisst fhisst, nytt opphold osv osv.
Og jeg lurer på hvorfor hårsprayen går fort her i huset...
Håndtaket som knirker når det åpnes og lukkes, susingen i rørene når naboen trekker opp på do eller bruker vannkrana, datter'n som hører på rap og hip-hop på The Voice, Mia som skraper med potene på persiennene for å signalisere at hun vil ut på verandaen (noe jeg egentlig er sikker på at hun gjør kun for å terge meg)...
Det er egentlig veldig stille her. Jeg er anti høy lyd, så tv og stereo står alltid på ett minimum.
Gjennomsnittsalderen i borettslaget er 75+, så jeg er skånet for party-bråk.
Hjemmelydene er gode. Det er noe forutsigbart og trygt over de.
Som f.eks når klokka tipper ca 14.15. Enten så åpnes døra og jeg hører en blid stemme som sier; "Hallo?" Og hvis ikke døra åpnes så ringer telefonen;
"Hei, ville bare si fra at jeg blir med Helga hjem, jeg."
Gode og forutsigbare ting som jeg kanskje ikke tenker over der og da, men som jeg merker veldig godt i kroppen hvis de ikke skjer.
De fleste lydene i vårt hjem er gode. Vi er priset med latter og samtaler, istedetfor smelling med dører og høye sinte stemmer. I noen hjem er det det som er hverdagslydene...
Eller en vond taushet.
Her er tausheten god.
torsdag 3. januar 2008
Om en avskjed og om sorg.
Det var nesten som å kjøre i ett julekort når vi dro opp til dalen i dag.
Det snødde, det var ordentlig vinterføre på veien og snøen hang tung på trærne.
Ett nytt år ligger blankt foran oss, men for vår del må vi ta i bruk dette året uten en meget kjær bestemor. Vi dro oppover i dag for å "ta ett siste farvel" med henne som det heter.
For min del vil jeg ikke kalle det ett "farvel", fordi hun lever videre i minnene mine.
Det var godt og vondt å se henne. De hadde stelt henne så fint.
I den røde blusen hun likte så godt, lå hun fredfull i kista,
med hendene pent foldet over magen.
Rommet var varmt, store hvite kubbelys var tent og rommet var fredfullt.
Mulig jeg tar feil, men det så faktisk ut som om hun lå og smilte.
Allikevel så kroppen hennes tom ut. Hun var ikke i den lenger.
Ett liv er over og måtene å sørge på er mange.
Ingen kan si om en sørgemåte er riktig eller feil og de fleste forbinder sorg med tårer.
Gråter du ikke, sørger du ikke.
Når jeg ser på oss i familien, så er det ingen av oss som sørger likt.
Vi har mistet ett fast holdepunkt, og vi skal hver og en av oss leve videre uten henne.
Hvordan vi klarer det, blir like individuelt.
Vi skal lære oss å leve med det tomrommet Bestemor etterlater seg.
Vi har minnene og tankene, men det fysiske skal også "avvennes" på en eller annen måte.
For de som står utenfor, kan sorg være vanskelig å forstå.
Livet er kanskje best når alt går som normalt. En sorg som ikke er sin egen, kan være vanskelig å forholde seg til. Noen setter til og med grense for hvor lenge andre skal sørge.
"Nå har det gått såpass lang tid, nå må du begynne å leve igjen og se framover."
Jeg selv har også tenkt det om andres sorg. Det skal jeg ærlig innrømme.
Jeg lever jo, hvorfor vil ikke andre komme seg ut av sorgen og inn i livet igjen?!
-Fordi vi har glemt at det tar tid å venne seg til å leve videre uten ett menneske man har vært inderlig glad i, om det er ett yngre eller eldre menneske....
Jeg sørger over Bestemor på min måte.
Kanskje ikke med så mange tårer, men inni meg kjenner jeg ett tomrom.
Og det tomrommet kommer nok til å være der en stund.
-Dette innlegget har jeg skrevet på siden kvelden den 3 jan. Nå er det natt til 5 jan.-
Det snødde, det var ordentlig vinterføre på veien og snøen hang tung på trærne.
Ett nytt år ligger blankt foran oss, men for vår del må vi ta i bruk dette året uten en meget kjær bestemor. Vi dro oppover i dag for å "ta ett siste farvel" med henne som det heter.
For min del vil jeg ikke kalle det ett "farvel", fordi hun lever videre i minnene mine.
Det var godt og vondt å se henne. De hadde stelt henne så fint.
I den røde blusen hun likte så godt, lå hun fredfull i kista,
med hendene pent foldet over magen.
Rommet var varmt, store hvite kubbelys var tent og rommet var fredfullt.
Mulig jeg tar feil, men det så faktisk ut som om hun lå og smilte.
Allikevel så kroppen hennes tom ut. Hun var ikke i den lenger.
Ett liv er over og måtene å sørge på er mange.
Ingen kan si om en sørgemåte er riktig eller feil og de fleste forbinder sorg med tårer.
Gråter du ikke, sørger du ikke.
Når jeg ser på oss i familien, så er det ingen av oss som sørger likt.
Vi har mistet ett fast holdepunkt, og vi skal hver og en av oss leve videre uten henne.
Hvordan vi klarer det, blir like individuelt.
Vi skal lære oss å leve med det tomrommet Bestemor etterlater seg.
Vi har minnene og tankene, men det fysiske skal også "avvennes" på en eller annen måte.
For de som står utenfor, kan sorg være vanskelig å forstå.
Livet er kanskje best når alt går som normalt. En sorg som ikke er sin egen, kan være vanskelig å forholde seg til. Noen setter til og med grense for hvor lenge andre skal sørge.
"Nå har det gått såpass lang tid, nå må du begynne å leve igjen og se framover."
Jeg selv har også tenkt det om andres sorg. Det skal jeg ærlig innrømme.
Jeg lever jo, hvorfor vil ikke andre komme seg ut av sorgen og inn i livet igjen?!
-Fordi vi har glemt at det tar tid å venne seg til å leve videre uten ett menneske man har vært inderlig glad i, om det er ett yngre eller eldre menneske....
Jeg sørger over Bestemor på min måte.
Kanskje ikke med så mange tårer, men inni meg kjenner jeg ett tomrom.
Og det tomrommet kommer nok til å være der en stund.
-Dette innlegget har jeg skrevet på siden kvelden den 3 jan. Nå er det natt til 5 jan.-
Abonner på:
Innlegg (Atom)