onsdag 21. november 2007

Mistet og funnet

Noen ganger i livet kan man miste seg selv litt.
Både pga ytre og indre faktorer, tenker jeg.
Man vet hvem man er, hva man står for og er som oftest stødig i det.

Så har man disse gangene hvor dette rokkes ved..
Jeg har vært der delvis i en god stund nå. Jeg har undertrykket meg selv.
Jeg kan ikke legge skylda over på andre, for det er helt og holdent min egen feil.
Av og til kommer man opp i situasjoner man vil gjøre det beste ut av.
Rettere sagt; Man vil gjøre DET beste. Koste hva det koste vil.
Man gyver løs på oppgaven med liv og lyst. Så optimistisk, så glad for hver bittelille ting som viser at det kan være det går den rette veien. De små tingene som gjør at man holder ut.
For man vil vinne. Så går tiden, og det synker etterhvert inn at ingenting av det du gjør kommer til å hjelpe uansett. Den siste bekreftelsen får du når gjør noe i en setting du aldri ville ha gjort, hvis hele deg var fullt og helt tilstede. Rett og slett en real wake up call.

Den er forløsende. Rullegardina går opp, skuldrene rettes, blikket blir mer direkte og hele holdningen forandres. Nok er nok. Klumpen jeg har gått med innvending løste seg opp som en svær sky og jeg sto lettet tilbake. Verden falt ikke sammen.
Jeg kjente på sinne og glede. Sint for at jeg faktisk har gjort noe sånt mot meg selv.
Glad for at jeg endelig våknet. Nå gjelder mine premisser også.

Men jeg opplever en merkelig sinnstilstand. Jeg er glad og trist på samme tid.
Selvfølelsen har tross alt fått seg en knekk ved å drive på sånn som jeg har gjort, og selvom jeg nå har erkjent både det ene og andre, så skal det stables rett sammen igjen.
Uansett så har jeg begynt å "leve" igjen. Jeg er igjen med på livskarusellen og nyter det.
Jeg er glad i mennesker og fryder meg over hva disse gode fine skapningene kan tilføre meg av mer glede og visdom. Jeg er ett åpent menneske, jeg har venner i alle aldre, størrelser og fasonger av begge kjønn. Og jeg er så glad i dem.
Både de som har vært der for alltid og de som er nyere.
De er vennene mine! Og uten dem hadde jeg hatt ett fattig liv.

Så dermed fortsetter jeg å surre med på livskarusellen, tar ett bevisst valg ang det, stiller meg åpent til livet og være tro mot meg selv og egne overbevisninger.
Ergo; det er tid for å være å en "typisk" vannmann igjen. Jeg må være meg.
For jeg er faktisk mer enn bra nok.
Det nytter ikke å gå på akkord med seg selv over lengre tid, og de eneste det faktisk går utover er deg selv og de du har nærmest.
Å være tro mot seg selv er det viktigste man kan gjøre, for sitt eget vedkommende.
Det hjelper ikke en døyt hva andre sier, hvis du ikke kjenner det i magen selv.
Jeg har dette livet her, og det er opp til meg om jeg vil være liten eller stor.

Så jeg synger sammen med Bon Jovi; "It's my life". -Nemlig!


Post-post: Det ligger en vannvittig fin unplugged versjon av "It's my life" med Bon Jovi her.

7 kommentarer:

Anne sa...

Og jeg er veldig stolt av deg, og glad i deg for akkurat den vannmannen du er. =o)

*tasser tilbake i senga*

Anne

Jorunn sa...

Nemlig, sier jeg bare..

*klemmer*

Tjukksokk sa...

Anne min: Ååh! :) Så glad jeg er i deg! Jeg er litt stolt selv også.

*håper tassingen tilbake til sengen gikk fint og at du fikk litt søvn*
*klem*

Jorunn: Takk. :)
*klem*

Lothiane sa...

Amen! sier nå jeg... Godt sagt, kjære vennen. Å gå på akkord med seg selv er umulig i lengden, og der har vi vært for lenge begge to. Eller akkurat passe lenge, kanskje? Hmm.

I need to wake up!

*klemme*

Chanel sa...

har bare ett ord å si om det jeg har lest her nå: HERLIG!!!

Ok, da .. noen ord til presser seg på:

Dette er STORT, tjukksokken! befrielse fra seg selv. Nyt deg selv og livet! klem

Chanel sa...

ps: ..digger å lese sånne tekster altså!:))

Tjukksokk sa...

Lothisen: Halleluja og hele salige englekoret! :o)Jeg vet ikke jeg. Jeg vet alltid når jeg har trosset meg selv for lenge. Det går opp ett lys, liksom. Noen ganger kommer det fort, andre ganger kan det ta tid. Det viktigste er at jeg oppdager det, tenker jeg. Og om det er passe tid? Tja...si det det... Går det for langt, er det "farlig", selvforakt og andre forakter skal man passe seg for. Sett på Melissa du! *klem*

Chanel: Takk takk! :) Det er godt å være på mitt spor igjen. :)
Koselig at du liker teksten.
*klem*