søndag 25. november 2007

Fredags resymè.

I går når jeg sto opp for å reise på sykebesøk til bestemoren min, hadde jeg sovet kun 2 timer.
Jeg sjanglet inn i dusjen, for å i det hele tatt prøve å få opp øynene og komme litt til meg selv.
Hår verken orket eller klarte jeg å bruke noe særlig krefter på, så jeg lot alt være i det salige kaoset som håret mitt ofte er i. Søs skulle hente oss og vi skulle kjøre hennes bil til mamma i første omgang. Søs var bare 10 min forsinket for engangs skyld. Ikke dårlig.
Vi satte oss inn i den eldgamle hurken av en Toyota, datter'n bak, jeg foran, så dro vi. Jeg tenkte litt på alle vanndråpene på dashbordet, men nevnte dem ikke. Det er mye rart med gamle biler, mener jeg. Vel framme hos mamma, og når jeg gikk ut av bilen, så kjentes det underlig kaldt ut på bakenden min....Jeg var søkkbløt tvers igjennom.
-Hva faen er det her for noe?? Utbrøt jeg hissig til min akkurat da ikke så elskede lillesøster.
-Åh, er du bløt?!
-Ja, hva tror du??

Jeg stilte meg foran henne og snudde bakenden til, hvorpå søs og datter gikk i kne pga latteranfall, mens jeg var lettere hissig.

-Det regner inn i bilen, skjønner du. (Aha, derfor alle vanndråpene på dashbordet)
-Hva med å si fra, eller i det minste legge noe der?!
-Jeg tenkte ikke så langt.
Så mumlet jeg en hel masse stygge ord, for jeg hadde ikke tatt med meg ekstra bukse for å dra på dagstur.

Mamma fant fram en gammel kosebukse, som bare så ut som ett lite vandretelt istedet for ett stort vandretelt, som jeg kunne bruke på turen, mens min egen bukse ble hengt til tørk.
Nuvel....jeg følte meg ikke så veldig oppesen fra før, med nesten null søvn og hår til alle kanter, så en horribel kosebukse fra eller til, gjorde liksom ikke så mye.

Vi byttet bil, jeg satte meg bak rattet og vi startet på siste etappe opp til Østerdalen.
Nå hadde det da altså regnet dagen før og i løpet av natten hadde det vært kuldegrader og ergo frosset til alt det våte. Vi hadde tenkt å kjøre østsida opp til Rena, men jeg snudde etter 1 km. Speilblank is, ikke en eneste strøbil hadde vært på ferde der. Så da bar det til riksvei 3 da.
Phu, endelig ordentlig avgårde....Med mamma som hysterisk passasjer ved siden av meg, den yngre garde (les: 29 og 14) fnisende i baksetet.

-Har du tenkt til å kjøre helt oppi rumpa på'n, eller?!
-Neida.....Jeg har kontroll.
-Du er litt nærme nå, synes jeg.
-Er det du eller jeg som kjører?
-Jeg er bare redd da...

Bilturen foregikk stort sett i stillhet fra min side. Føret var ekkelt på 3'ern også. De salter ikke oppover Østerdalen. Og det hadde ikke vært noen strøbil der heller. Og det var griseglatt.

Like ved Opphus utbryter mamma; -Kjører de møkk nå?! En godt gjenkjennelig lukt spredte seg inn i bilen. -Nei, sier jeg....det kan da ikke skje?!
Vi grein på nesa over denne kumøkklukta.
Hysterisk latteranfall kom fra baksetet. Søs hadde sluppet ei bønne, og jeg tør ikke engang å tenke på hva hun hadde spist dagen før, for å produsere denne typen eim.
Den hang i lenge også.

Vel framme på lukket avd på sjukehjemmet satt bestemor litt dinglende på sengekanten, i stor sykehusskjorte og sokker, med dyna over bena. Hun hadde nettopp fått surstoff, og var litt bedre i pusten, men var ikke i så veldig god form. Hun har Alzheimer, men foreløpig vet hun hvem vi er, selv om hun roter litt i hvem er hvem av oss 3 yngre jentene.
Det var godt å se henne igjen, selv om det var vondt å se at hun er såpass dårlig.
Det er litt rart dette, synes jeg...men jeg har på følelsen av at det bor en liten rampejente i bestemor nå, etter at Alzheimeren har blitt mer framskreden. Denne gamle skrukkete og søte damen, har fått ett veldig rampete og levende blikk. Hun snakker litt rampete også.
For ikke så lenge siden, så stakk hun av fra sjukehjemmet, dro i sportsbutikken, kjøpte seg joggesko og opplyste ekspeditøren at nå skulle hun løpe fra alle sammen, for nå hadde hun skoa til det! *smiler*

Vi satt der og småsnakket, fikk plassert henne i en stol godt innpakket i dyna, og lurt i henne ett helt vaffelhjerte med sukker på, da trøtten virkelig kom og tok meg. Datter'n satt i senga hennes og jeg krøp oppi fotenden og la hodet mitt i fanget hennes, og mens datter'n strøk meg over det kråkereir'ete håret mitt så forsvant jeg fra den våkne verdnen i ca 15 deilige minutter.
Bestemor sa at jeg godt kunne få flytte inn sammen med henne, for det kunne jo hende jeg trengte det også? *ler* Jeg svarte at det var ett meget fristende tilbud, men at jenta mi ikke var helt klar for at jeg skulle flytte hjemmefra riktig enda.
-Nei, det er jo det og da, svarte bestemor...

Vi måtte jo oppom bestefaren min også, som er på en annen avd av sjukehjemmet. Han er klar i hodet, men klarer ikke å gå og ikke se. Han er heller ikke alltid like sympatisk.
Men vi var der og snakket en stund med ham. Søs og jeg begynte å bli like slitne og like fnisete. Mens vi sitter der, så sier hun; -Du er klar over at du ser ut som ett lykketroll på hue?
-Nei, men det overrasker meg ikke.

I gangen møtte vi på to eldre hvithårede damer. Den ene kjente jeg igjen fra min yngre dager og jeg spurte henne om hun visste hvem jeg var. Hun så undersøkende på meg før hun svarte at nei, det gjorde hun ikke. Jeg fortalte henne navnet mitt og da utbrøt hun; -Næmminj! Er det deg?! Je har ittje sittj deg sea du var såå lita, je!
Så viste hun med hånda hvor høy jeg hadde vært. Den andre damen hadde ikke sagt ett ord, men plutselig løftet hun hånda si og la den i håret mitt.
-Så fint hår du har!
-Tusen takk, det trengte jeg å høre akkurat i dag!
-Å ja....pass på det, mens du har det. Jeg hadde slik hår en gang i tida jeg også, før det ble slik.

Så tok hun hånda mi og førte den oppi det korte krøllete hvite håret sitt. Det var så mykt. Nesten som silke og det er ikke tull engang.

-Jeg synes at du har fint hår også, jeg da.
-Joda, svarte hun. Men det har vørte gammalt det og!
Så lo hun hjertlig. Jeg ble rørt langt inni meg. Denne ukjente eldre vakre damen ga meg det beste komplimentet jeg kunne fått på en real kråkereir's dag.
Og smilet hennes kommer jeg til å ta vare på.

Bilturen hjem foregikk i nesten samme stillhet som på vei opp, foruten at det nå var mørkt, og det var fortsatt ingen som hadde strødd, så det gikk sakte på riksvei 3. Mamma lukket øynene hver gang vi møtte ett vogntog, den yngre garde satt med hver sin mp3 spiller i ørene, den ene med hip hop, den andre med danseband. (for ordens skyld nevner jeg at det er IKKE datter'n som har danseband musikk på mp3'n sin) Og jeg lengtet bare hjem til sofaen min.

Vel fremme hos mamma, var det kjapt innom for å hente buksa mi som da hadde tørket, vi byttet bil igjen og jeg satte meg bak. Datter'n satte seg foran.
Jeg var så sliten, så sliten. Lite søvn, lang dag, og generelt i dårlig form fra før, gjorde sitt til at jeg bare lukket øynene og håpet de siste milene gikk fort.
Omsider var vi hjemme på Hamar igjen.
Jeg falt om på sofaen og det var datterens tur til å skifte bukse...

6 kommentarer:

Lothiane sa...

Åh...

*rørt*

Nydelig skrevet, krydret med litt humoristiske betraktninger. Det var utrolig fint å lese.

*klemmer fra meg*

Anne sa...

Det er rart med disse gamle, på en måte vekker det nærmest et morsinstinkt. De ser så uskyldige og sårbare ut i sine siste år.

Mitt sterkeste minne fra min egen bestemor, er fra en av de siste besøkene på sykehjemmet. Hun satt også sånn på sengekanten. Håret rett til værs, nattskjorta på og hadde ikke fått hjelp til å skifte bleie. Jeg hentet ny, hjalp henne av med den gamle og på med den nye. For å få det til måtte jeg gripe rundt skuldrene hennes, og de var så tynne. Likevel var de muskuløse og sterke. Jeg husker jeg tekte over alt hun hadde brukt dem til, alt de hadde vært med på. Og hvordan hun nå ikke engang kunne hjelpe seg selv.

Jeg satt der da hun døde også, men likevel er det episoden ovenfor jeg husker best.

Anne

Tjukksokk sa...

Lothiane: Takk. :)Glad du likte å lese det. :)

*klemmer*

Anne min: Ja, der sa du det...morsinstinkt... Hun ser liten og sårbar ut, på en måte.
Så nydelig trist den episoden med bestemoren din var.. Og jeg skjønner eksakt hva du mener.

Klem.

Flopsy sa...

Så levende fortalt, jeg ble helt oppslukt her jeg sitter. En fin historie!

Tjukksokk sa...

Tusen takk, Flopsy. Og veldig koselig å se deg her inne. :o)

Lothiane sa...

Leser kommentaren fra Anne og tenker tilbake til da bestemoren min lå for døden. De siste dagene hun levde satt vi der, vi som var nærmest. Jeg var der da hun døde og selv om det var trist, så er det samtidig et godt og fint minne. Vi var der, hun var ikke alene og jeg liker å tro at hun merket at vi var der og følte seg trygg.