lørdag 3. november 2007

Livsløgn eller sannhet?

Av og til snakkes det om livsløgner.
Vi mennesker kan være merkelige sånn. Noen ganger luller vi oss inn i en tilstand som blir til sannhet for oss selv. Om det er fordi den opprinnelige sannheten er for drøy å ta inn på en måte, eller om det er fordi vi VIL at det skal være slik, det er ikke så godt å si.
Andre ganger kan det være at vi allerede er så skakk kjørte i livene våre, at vi faktisk ikke helt vet hvordan vi skal leve, hadde det ikke vært for nettopp disse liksom-sannhetene våre.
Eller løgnene, om du vil.

Vi drømmer om sånn og slik, vi ser det foran oss i vårt indre og nyter synet av dette flotte vakre bildet av livet vårt slik vi ønsker det skal være. Og selv om virkeligheten er så langt fra dette glansbildet av en dagdrøm, som overhodet mulig, så trøster vi oss selv med at; "Vi har det jo bra da. Nytter jo ikke å klage, kommer jo ingen vei med det. Det er de som har det verre. Jeg trives bare sååå godt alene, jeg! Familien min er bare verdens beste. Kjæresten min slår meg ihvertfall ikke, osv osv."
Og noen ganger, når jeg ser nøye etter, så ser jeg dette sorgfulle glimtet i øyene deres, som forsvant like fort som det kom. Men jeg sier ikke at jeg så det. Jeg lar de bare få leve i sin egen livsløgn. Så fortsetter jeg å leve i min.

Løgnene og sannheten veves sammen på en måte, slik at det ikke lenger er mulig å skille de fra hverandre. Fastlåsthet, redsel, små glimt av himmelen og lykken, tilfredshet, aggresjon, forvirring...alle aspektene av livet. Delene man ikke vil forholde seg til, som man konstant bruker krefter på å skyve unna. De kjente tingene, som er trygge og håndterbare derimot, de er ok. De er ikke skumle på samme måte. Reaksjonsmønstrene våre, er faktisk noe av det vanskeligste ett menneske kan endre ved seg selv.
Å bli kjent med seg selv, er en livslang prosess. Du kan ikke si som 37 år gammel, at du kjenner deg selv fullt og helt. Du kan ikke si det når du er 25, og du kan faktisk ikke si det når du er 60 heller. Man tror jo selvfølgelig at man kjenner seg selv ut og inn. Og på mange måter gjør vi det jo også. Men vi glemmer det bittelille faktum at mens vi lever, så skjer det ting. Vi opplever noe vi aldri har opplevd før, vi møter et menneske som vi blir nysgjerrig på, men ikke helt tør å finne ut av, vi erfarer til stadighet ting vi aldri før har erfart. Og hvis man da "stopper" seg selv, så blir man gående der i sin egen sannhet..
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt eldre mennesker si at; "Slik er jeg!"
-Jaha, ja....end of discussion, på en måte.
De avvfeier enhver mulighet til å gi seg selv en sjanse til å finne ut mer om seg selv OG andre.
De akter ikke å se de andre nyansene, eller kjenne på de. For selv om de merker dem, så er mennesket faktisk ganske feigt. Og ergo trekker seg unna alt ukjent.
Familier gjør det, ektepar gjør det, søsken gjør det, kjærester gjør det..

Ett klassisk eksempel er jo faktisk kjærligheten. Alle vil ha den, men ingen tør.

Noen ganger er det vondt å oppleve disse løgnene på nært hold. Man hører så tydelig at det er nettopp det det er. Og selv om de til stadighet prøver å overbevise deg om at det er sånn og sånn, så kjenner du det i hele deg at dette ikke er riktig. Hvem har rett?
Den som serverer løgnen, eller deg selv som tror du hører noe annet enn det du hører?

Tør vi mennesker noen gang fullt og helt å gi slipp på oss selv?
Jeg tror egentlig ikke det. Samfunnet vårt har gjort oss mer egoistiske enn noengang.
Hvis du trenger noe eller noen, er du svak. Hvis du gir av deg selv, heves øyenbrynene og tanken om hva som kreves tilbake kommer som ett lyn inn i hodet ditt. Hvis du tar plass, er du egoistisk. Er du egiostisk, er du slem. Og snakker du om følelser, så er du bare ett typisk stykke komplisert kvinnemenneske, som bryr seg med alt mulig og ikke kan ta ting for hva de er.
Mennesket er selvdestruktivt. Det tør jeg påstå.
Og jeg skal ærlig si at jeg føyer meg inn i rekken.
Man trenger ikke bedrive selvskading, ha spiseforstyrrelser etc, for å være det.

Kanskje krever vi for mye? Vi er på grensen til perfeksjonisme alle som en. Er det ikke perfekt, skal vi ikke ha det. Om det er bilen, jobben, båten, kjæresten, huset eller oldemora.
Dette handler vel igjen om dette vakre bildet vi har dannet i hodet. Det er det vi har sett for oss, ergo er det dèt vi skal ha. Intet mindre enn det er bra nok. Derfor tar vi med oss livsløgnen vår videre, trøster oss så godt vi kan med det som finnes rundt oss, mens vi venter på dette vakre og perfekte. Og resten av livet går fra oss..Med alle de mulighetene vi ikke så på som bra nok.

Lothiane skrev ett flott innlegg, som jeg gjerne vil linke til; Livet må leves-Her og nå.

Og jeg legger ved en låt som er en av mine favoritter for tiden, den er akkurat passe melankolsk og for meg sier den mye om mye.
Ladies and Gentlemen, may I introduce; One Republic feat. Timbaland; Apologize.


9 kommentarer:

Lothiane sa...

Fine sangen... :)

Jeg hektet meg mest i det du sa her:

"Hvem har rett?
Den som serverer løgnen, eller deg selv som tror du hører noe annet enn det du hører?"

Det har jeg opplevd flere ganger... at jeg blir fortalt en ting, men føler det ikke stemmer. Og så lurer jeg da, om det er jeg som bare tror ting... eller om jeg skal stole på det jeg føler.

Disse livsløgnene skal man visstnok ikke ta fra noen, ifølge Ibsen. Og jeg tror ikke det er særlig lett å nå inn heller... Det er vel slike livsløgner man selv må finne fram til og avsløre. Det er ingen andre som kan klare å få deg til å se det før du ser det selv.

Jeg lurer på hvor mange livsløgner jeg har selv... kanskje dette er en av dem?

Tjukksokk sa...

Fine fine sangen....:))

Å følge magefølelsen er jo som oftest best. Og de gangene man faktisk overhører den, eller har for mye annet som skygger for, så ser man det om ikke annet i ettertid.

Men vi trenger nok livsløgner også. Det kommer bare ann på omfanget av dem, tror jeg. Det viktigste er jo uansett å være tro mot seg selv..

Runrun sa...

Kjære søte, vakre deg. Du serverer meg akkurat de sannhetene jeg behøver å høre\lese..

*klemmer på*

Og magefølelsen.. nettopp.. Den guider oss på harde livet. Både når vi tror på en annens livsløgn, OG skaper våre egne. Men lytter vi da?? Niks... ikke før den hyler og skriker og gjør oss sjuke i rein frustrasjon over Døve, engstelige ører..

Jeg liker å lese deg - sånn er det bare..

Tjukksokk sa...

*Rørt* Tusen takk, så godt å høre. :)

Mennesket er komplisert. Alt hva vi utsetter oss for frivillig..Når vi egentlig vet. Hvorfor skal det være så vanskelig å stole på seg selv?
Er det reaksjonene vi frykter? Både hos oss selv og hos andre?
*funderer mer*

*Klemmer tilbake*
Glad du liker deg her inne, Runrun. :)

Anonym sa...

Du skriver helt fantastisk godt, og har mange bra poeng!

Sokken sa...

Tusen takk!
Det var en hyggelig melding å få på ett gammelt innlegg. :o)

Anonym sa...

Dette var et helt fantastisk innlegg, med ord til ettertanke :O)

Sokken sa...

Koselig at du likte det, Anonym. :)

Anonym sa...

Takk for fin tekst og etterfølgende diskusjon. Jeg er litt sent ute i diskusjon. Livsløgnen min ble for stor og jeg ble forsinket. Jeg har skrellet bort livsløgnen min. Jeg tror livsløgnen rett og slett er mangel på kjærlighet i samfunnet. For stor egoisme. Størst av alt er kjærligheten står det i skriften. Det stemmer jo... Er det ingen som ser det? På tide å gi mer kjærlighet, gi mer av seg selv, fordi, jeg har skrellet av livsløgnen. Nå finnes kun sjelen min, en liten flamme, den skal få vokse, på rett grunnlag.