Så ung, så voksen.

Det rynkefrie nydelige unge ansiktet ser på meg med klare blå øyne.
Hun forteller om tankene sine og funderer på framtiden.
Hun er snart 15 år, på vei ut av barneårene og inn i den voksne verden.
Hva skal hun bli, hva vil hun gjøre?
Hun snakker med liv og lyst om mulighetene hun har foran seg.
Og jeg bare lytter på denne gode og levende stemmen, som smiler samtidig som den snakker, som har hele framtiden foran seg.
Med alt hva det innebærer av gleder og sorger.
Omsorgen hennes for andre er uselvisk og genuin. Hun har ett varmt og stort hjerte.
Hun overrasker meg faktisk litt med tankegangene sine. Hun har spennende og gode innfallsvinkler og klarer å se de ulike aspektene. Veier for og i mot.

Når ble hun så klok? Når ble hun så stor?
Den rasjonelle og logiske tankegangen hennes gjør meg stolt.
Hun er på vei til å stake ut sin egen vei her i livet. Hun skal erfare, lære og ikke minst være.
Jeg er egentlig ferdig med å oppdra henne, fant jeg ut i kveld. Hun har fornuften i behold, har tro på seg selv og ett hjerte de aller fleste bare kan drømme om.
Nå er jeg hennes trofaste støttespiller, som kommer til å støtte henne med hele meg og alt jeg har, i valgene hun kommer til å ta. Hun er ett flott individ. Ett fantastisk stort menneske.
Og jeg er så stolt av henne. Hun kommer til å klare seg helt fint.
For hun har troen på seg selv og pågangsmotet. Og jeg lærer mye av henne.

Kjære elskede jenta mi; Vær stolt av deg selv. Du har en nydelig sjel og godt hjerte.
Jeg elsker deg så inderlig høyt. Vær tro mot deg selv. Det er det beste rådet jeg kan gi deg.
Og denne låta er til deg, lille frøken:


-Raven Symone, True to your heart-