onsdag 5. november 2008

Konfliktsky, men bestemt.

Du kommer nok aldri til å se meg stå fremst på barrikadene med ild i kroppen og vilje av stål i blikket. Jeg står litt mer bak til høyre, med noen som er tøffere enn meg foran meg.
Jeg er den som flakker litt med blikket og blir usikker når du pirker på meningene mine.

Analytikeren i meg prøver å finne plassen sin, for å vurdere situasjonen.
-Det blir sagt slik, men det menes sånn.
Jeg dytter analytikeren til side, og lar den Bestemte Sinnafurien komme litt fram.
-Helsike heller, du ser vel at det skal være slik?!
Den Bestemte Sinnafurien måler sin konkurrent opp og ned.
-Har hun en sjanse til å sette vedkommende fast?
Den rasjonelle damen i meg kommer fram.
-Hvis du ser det slik fra den vinklen, så er det jo ikke helt borti natta. Stemmen hennes er rolig og fattet.
Sinnafurien entrer banen igjen.
-Jah, særlig! Du ser vel åssen tegninga er??
Den konfliktskye flakker mer med blikket, mens hun stotrer...Ingen hører på henne.
Den lille redde jenta sniker seg forsiktig fram i ly av den Rasjonelle.
-Jammen...det burde jo være slik.....? Altså, jeg mener at....jeg mener det samme som Den Konfliktskye, jeg.
Sinnafurien bryter inn og klasker neven sin hardt midt i panna mi;
-Når skal denne kroppen her egentlig skjønne at det ikke er farlig å være uenig?? Hæ??

Jeg skrur av bryteren og prøver å sortere.

Før gjorde det meg ingenting å stå i bresjen for både det ene og det andre.
Jeg var den som ledet hele 9. klasse ut i streik i svømmetimene, fordi vi hadde en slibrig lærer i faget. Jeg var den som kjefta rektor huden full, fordi både han og klasseforstanderen var feige og ubrukelige fordi de ikke hadde guts nok til å høre etter på hva som egentlig foregikk bak hjørnet ved maskin og mek. At de faktisk kunne ha gjort skoledagene lettere for ett menneske, hvis de hadde turt å ta kampen.

Nå orker jeg ikke det lenger. Ett sted på veien fant jeg ut at det var lettest å være enig.
Det ble minst bråk og uro da.
Nå velger jeg diskusjonene mine med omhu. Både på nett og i dagliglivet.
Aller helst vil jeg jo bare at meningene mine skal få stå der i fred og at ingen pirker på dem.
For jeg må forsvare meg selv uansett hva du skriver eller sier.
-Tåpelig? -Javisst!
Men likefullt slik jeg er. For jeg liker å kjenne mine "fiender", først da er de trygge å diskutere med. Så hvis du, en for meg totalt ukjent kommer til min blogg og er uenig med meg, så kommer jeg med aller størst sannsynlighet til å virke som en tassaladd som bikker dit vinden nikker.

Derimot, hvis det virkelig gjelder.. Da er jeg Jernviljen med stålblikket.
Jeg viker ikke en millimeter og har ett ordforråd som kan sende deg rett ut i Ingenmannsland.
Forstå den som kan.

Jeg er både den du kaller Feigingen og Tøffe-Sara.

10 kommentarer:

Neglecta sa...

Og jeg er heeelt enig med deg! =o) Sånne skumle opp-i-trynet-diskusjoner er ordentlig skummelt, både skriftlig og muntlig. Det må være alderen...

Sokken sa...

Kan vi gjemme oss bak den, mener du..? Det hadde jo isåfall vært veldig kjekt!
"Øhy" Du diskuterer med godt voksen dame! La henne ha rett!"
Næh, hvilken drömvärld!

Astrid sa...

Jeg tror rett og slett vi alle har litt av Tøffe-Sara og litt av Feigingen i oss, jeg. På noen områder kan jeg ta en skikkelig fight, diskutere deg i senk og ikke være redd for noe - mens på andre områder så sitter jeg og sier 'ja' og 'jaha' og 'nehei', som et annet mehe. Det kommer vel an på hvor sikker man er på seg selv, innenfor de ulike områdene, tror du ikke?

Sokken sa...

Jo, en ting er nok emnet det blir diskutert i. Kan jeg ikke nok om temaet holder jeg som oftest munnen min lukket.
Av og til bare virker det som om jeg helst vil ha med meg ett bærvart tre jeg kan klatre opp i og gjemme meg blant grenene. Så kan jeg skue ned på tumultene i det lune skjulet mitt. Helt til noen sager ned treet, selvfølgelig....Hmm..

:)

Anonym sa...

Fant bloggen gjennom Ameliè78.. Du skriver så levende og der er lett å kjenne seg igjen i det du skriver. Har ikke selv vært noen frontfigur i ungdommen, men mer nå som jeg er student igjen at jeg gjerne vil reise meg. Til tider klarer jeg det, i gruppearbeider og medstudenter i mellom, men når det kommer til større sammenhenger som i klassen på 36 så sliter jeg litt med det å stå frem med meninger. Eller når jeg skal snakke med personer på jobben som delvis vet mer enn meg, men som studerte til førskolelærer for over 20 år siden, og ikke vært i jobb alle de årene immellom. Blir "svar skyldig" endel ganger, selv om jeg vet at jeg har litt rett. Ja, jeg backer ut, men ønsker det ikke. "feiging" uten på og "tøffe sara" inni.

Netten

Sokken sa...

Hei Netten og velkommen hit. :)
Takk for fine ord. Sånt varmer.

Jeg skjønner hva du mener. For det er det kjipe, når man faktisk vet at man selv har litt rett og allikevel backer ut. Noen ganger funderer jeg på hva det er som gjør det. En ting er tidligere opplevelser, men jeg tror jeg har funnet at det kommer veldig ann på motparten. For enkelte er jo veldig slik at de har så rett, så rett! De tar ofte veldig stor plass de menneskene der også og gjør det ikke enklere for oss "feiginger".
Dessuten tror jeg at ihvertfall jeg kan bli veldig selvkritisk.

Nå kan ikke dette sammenlignes på den måten, men ett lite eksempel på forknytthet i forsamlinger.
Jeg skulle holde tale i min datters konfirmasjon i vår..Nærmeste familie, bare kjentfolk..Jeg stotret og stresset gjennom det jeg skulle si.
Den "gamle" sokken hadde ikke hatt større problem med å reise seg i en forsamling. Tidene har forandret seg ja.

Netten sa...

Ja, du skriver noe her som er med å sette ord på "problemmet". Bare at jeg er iferd med å gå andre veien, fra å være forknytt til å stå opp for noe. De gangene jeg sier noe til kollegaen som har mer kunnskap eller skal si noe i klassen så merker jeg at jeg stresser av gårde. Egentlig ikke for å bli fort ferdig, men heller det at jeg ikke er vant med å høre meg selv i en slik setting. Jeg gir meg ikke for det. En dag overvinner jeg nok de nervøse og angst liknende tankene som gjør at jeg ikke takler de ulike situasjonene som jeg ønsker.

Ha en god helg!

Netten

Sokken sa...

Way to go, Netten! :o)
Det høres ut som at du er på rett vei. Og når du skriver at du ikke gir deg, bekrefter du jo det.
Å komme ut av "skallet", å ta plass, det er ikke så lett som det høres ut som, men det er mulig. Det viser jo du eksempler på her. :)

Jeg heier på deg!

Ha ei fin helg du også, Netten. :o)

Pst; Du kan jo se på denne bloggposten her, hvis du har lyst;
http://ondgiraff.blogspot.com/2008/11/missionaries-in-foreign-field.html

Netten sa...

Takk takk, sokken:)
Kjenner jeg meg selv rett, så er bloggen din en jeg kommer til å lese mer i og kose meg.Samtidig som jeg blir rørt,utfordret osv... Vet godt hvem som skal få en stooor takk for at jeg "dumpet" bort i deg. Sender henne melding senere.

Takk for at du skriver om det som opptar deg i nuet, og gjør det så levende og gjenkjennelig. Digger det=)

Lest bloggen du tipset om *tommel opp*


Netten

Sokken sa...

Åh, så koselig å høre!
Det er godt å få en så god og positiv feedback. :o)
Jeg tror hun du sender en melding, har ett hjerte av gull. Hils henne. :o)