onsdag 12. november 2008

Hva blir igjen etter meg?

I høst døde naboen under meg. Niesene og nevøene hennes kranglet om hvem som skulle ha hva av verdiene gjennom den åpne verandadøra og resten av livet hennes kastet de i den svære blå containeren de hadde fått plassert rett utenfor blokka. Ingen av de kjente henne, så det var ingenting av affeksjonsverdi, det var kun verdier i kroner og ører og om de likte det de så av eiendelene.
Ett helt liv i en container. Ting hun spart på, som hun hadde tørket støv av, ting hun var glad i.
Det tok en dag å kaste ett helt liv.

En dag skal jeg dø. En dag skal noen rydde opp i mitt liv. Fjerne mine ting fra mine fire vegger.
Noe blir kanskje tatt vare på, annet blir helt sikkert kastet i nettopp en container.
Ting som for meg akkurat nå er veldig kjære, vil kanskje ikke bety noe for den som skal rydde etter meg. Jeg tenker på alle brevene jeg har fått, hvor venninner og jeg har delt små og store hemmeligheter både fra ungdomstiden og etter at vi ble voksne. Hvert brev forteller en historie.
Kanskje jeg burde kvitte meg med dem, mens jeg lever? Hvordan skal jeg klare å kaste de?
Hver gang jeg åpner Amerika-kofferten som rommer alle de skriftlige skattene mine, lar jeg fingrene stryke over bunkene med brev som ligger innbundet i rød ulltråd. Jeg har aldri lest igjennom dem, etter at vennskapet vårt ble avsluttet på en trist måte for flere år siden.
Jeg tenker at jeg en dag skal lese gjennom dem. Kanskje.
Men kaste de....det er utenkelig.
Så tenker jeg på alle bøkene mine. Jeg elsker de. De er min luksus, mine skatter.
Alle ordene de rommer, nydelige setninger og fine permer. At noen i det hele tatt kaster bøker er meg helt uforståelig. Kan jeg be om at bøkene mine blir kremert sammen med meg?
Eller kan de som skal rydde opp etter meg, ha ett bokbål og strø asken over mitt sted?
Og hva med alle dagbøkene mine?! Skrekk og gru! De burde jeg definitivt kaste, det vet jeg!
Men jeg rekker jeg å gjøre det før jeg faller død om?

Materialistiske ting er bare materialistiske ting. Selv om jeg er glad i tingene mine, så betyr de ikke all verden. De viktigste eiendelene mine er uansett av den typen som kanskje får plass i en bitteliten eske. Det er de tingene som jeg enten har fått av gode venner eller av datter'n. Ting jeg blir glad av å se på. Ting jeg stryker forsiktig over når jeg tørker støv av de.

Men til sjuende og siste; Hvis internettet består..Kanskje bloggen min er det eneste som blir igjen som ett bevis på at jeg har levd ett helt liv?

15 kommentarer:

Confiteor sa...

Huff, dette var et trist innlegg.. jeg skremmes av tanken om å dø, og tanken om å bli så lett glemt kanskje?

Sokken sa...

Synes du det var trist? Det var da aldeles ikke helt meningen! *trøster*
Jeg vil ikke dø enda! Det har vi da ikke tid til. Du skal til London og jeg skal...ett eller annet. :o)
Så får vi håpe at vi har gjort såpass inntrykk på etterkommerne våre, slik at om 150 år sitter det noen ved en peisvarme og snakker om oss i artige og gode ordelag. Sånne gode vandre historier, vet du. Som f.eks da du reddet hunder og katter i Shanghai og jeg danset meg dårlig. Eller noe sånt. :o)

Neglecta sa...

Det tar skremmende kort tid å utradere noens liv. Tømme leiligheter og fordele og/eller kaste ting. Kvitte seg med det som har vært uvurderlige skatter i mange år. Det er triste saker. I vår tid har vi så mye. Mange egne skatter. Vi vil ikke belemres med andres i tillegg. Jeg tror dessverre at mange fine mennesker nesten går glemt i det leiligheten står tom. Når det ikke er ting igjen som får folk til å minnes.

Kanskje er ikke skatten selve brevene du har fått, men heller vennskapet dere hadde. Skattene kremeres sammen med deg uansett fordi det er de gode minnene som er de virkelige skattene.

Men du glemte det viktigste i denne posten; nemlig at du har en vakker datter som du lever videre i. Som har så mange av dine flotte egenskaper. Og DET skal man ikke kimse av! =o)

Sokken sa...

Ja, det går fort å kvitte seg med det fysiske. Det er kanskje nok med minnene? Jeg er veldig glad i de småtingene jeg har fått etter e som er borte. De blir ekstra kjære på en måte.

Du har sikkert rett i det, at vennskapet var selve skatten, men slutten var ingen skatt. Kanskje det er derfor jeg ser på brevene. For der var ikke slutten. Jeg vet ikke.

Datter'n min stakkar, er den som skal rydde i alt rotet mitt. *ler*
Og hun har jeg jo selvfølgelig etter meg. Gode vakre ungen. :o)

Confiteor sa...

Hehe, søt du er, men det er jo trist at naboen din ikke hadde noen som stod henne nærmere, som brydde seg om de små tingene.

Men ja, vi kan jo håpe på det ;) jeg håper i allefall på at eventuelle barnebarn kan huske meg med et smil om munnen ;) og du ;)

Sokken sa...

Ja, det var veldig trist. Ingen mann, ingen barn. Bare griske tantebarn som kranglet høylytt om hva de skulle ha. Hrmf.

Vi skal ikke bare håpe, vi skal tro at det blir slik! :) For det gjør det.
Og hvilke barnebarn kan unngå å ikke tenke på deg med ett smil? ;)
Verdens beste bestemor!

Astrid sa...

Du skriver så fint om skjøre ting...

lothiane sa...

Vondt å tenke på...

Har tenkt noe av de samme tankene om bloggen, at den kanskje står igjen etter meg. Lurer på hvor lang tid det tar før en blogg slettes når den ikke er aktiv lenger?

Men trist.. trist når folk krangler om ting og penger, trist når et liv er over og ingen står igjen og egentlig kjente dette mennesket godt nok til at de vil ha minnene.

Sokken sa...

Takk, Astrid. :o)

Lothiane;
Blir en blogg noengang uaktiv, tro?
Blir den ikke bare liggende der, ute på nettet som en liten seilbåt på ukjent farvann uten eier? Hmm...Det er jeg egentlig litt nysgjerrig på, kjenner jeg.
For hvis den blir liggende der ute på eteren, så synes jeg det er litt fint egentlig.

Det var veldig trist å være vitne til "arveoppgjøret"..
Jeg ble bare enda mer bestemt på at jeg skal skrive i klartekst hva jeg vil, når mitt skal inn i den store "arvestriden".

randi sa...

Tankevekkende.
Det gjelder å leve mens man gjør det...

Sokken sa...

Ja, menneskene burde absolutt det.

Liljefot sa...

Ble litt inspirert av deg til å skrive om noe innenfor samme område:) Ikke dermed sagt at du skal lese bloggen min for det;) (hehe)

Men det var et interessant tema du tok opp, og jeg ble altså veldig inspirert av deg.

Jeg så forresten en liten miniserie med blant annet Debra Winger(?) som gikk på Nrk1 for ikke så mange ukene siden. En av episodene handlet om en mann som faket sin egen død bare for å se hvor mange som kom, og hva de kom til å si om ham under begravelsen.

Hvorfor kan ikke de samme menneskene ta seg tid til å si de samme vakre, fine ordene til vedkommende når de fortsatt er I LIVE?

Og hva er vitsen med å komme til en begravelse til en person du ikke liker? Skikkelig absurd, det hele:(

Sokken sa...

Bare hyggelig å være til inspirasjon, Liljefot. :)

Jeg så ikke denne tv-serien, men det er jo trist når mennesker går så langt for å høre noen gode ord om seg selv. La oss håpe det ikke skjer så ofte i den virkelige verden.
Men det er sant, vi burde være flinkere til å vise at vi bryr oss her og nå. I morgen kan det jo være for sent. Jeg synes det er bedre å gi èn klem for mye, å si at jeg er glad i noen litt for ofte enn litt for sjelden.

Og når det gjelder å gå i en begravelse til noen en ikke liker..
En vanskelig sak det der også, for det kan jo være at man går i begravelsen for noen av de pårørende sin skyld, ikke pga det mennesket som har dødd. Kanskje. ;)

GundaM sa...

Tit tei;) Takk for stemmen din inne hos tordenbloggen !

Dette innlegget var flott, kunne nesten ha lagt det inn på min Containergirl blogg... Har du kikka inn dit..?
Etter at ejg begynte jobbe der nede har jeg fått et nytt syn på forbrukssamfunnet...Hva har vi egentlig bruk for...?

Lørdagsklem fra GundaM og Containergirl;D

Sokken sa...

Hei Gunda!
Og bare hyggelig! :) Jeg likte meg inne hos deg.
Jeg kikka inn på Containergirl nå, den var ny for meg, men det så ut til å være mange, mange skatter der!
Me like. :)
Forbrukersamfunnet har nådd uante høyder, det er helt sikkert. Jeg trives sammen med ting som har sjel..

Koselig at du likte innlegget mitt. :)

Lørdagsnattaklem i retur. :D