onsdag 18. februar 2009

Mørkt.

Det var på senhøsten de mørke skyene samlet seg i horisonten som et gråsvart teppe og innhyllet min verden i en malstrøm av aggresjon og motløshet. Jeg kjente det komme sigende som en lat dragehale, sveipende, men allikevel målrettet. Jeg hadde ikke krefter til å gjøre annet enn å stå der, ventende på fallet jeg visste ville komme. Jeg tok i mot det, kjærkomment og lengtende lik et tre som suger opp vann i tørketida selv om jeg kjente kraften slå i mellomgulvet og jeg instinktivt visste jeg måtte søke tilflukt. Alle tilfluktsstedene var derimot bare sentrifuger av andre krefter som var like utmattende som de mørke skyene. Jeg løp i hamsterhjul med sinte dragehaler daskende hardt mot leggene og kom ingen vei. Resignasjonen min kom overraskende på meg, jeg ble redd og usikker og istedet for å kjenne på nettopp de følelsene, ble jeg sint. Det glødet, sydet og kokte og jeg kjente et raseri som startet innerst og bredte seg ut til alle ytterpunktene av meg selv. Gammel historie blandet seg med ny historie og dagene som kom og gikk var så like at jeg ikke klarte å skille dem fra hverandre. Jeg stirret stadig mot horisonten som fortsatt var mørk og hissig selv på de solrike dagene. Lyset stakk i øynene og gjorde vondt, mens jeg kjente aggresjonen bølge seg gjennom meg som en sleip slange med hvesende tunge og giftige bitt. Det koster krefter å holde tilbake mørke krefter som aggresjon. Hamsterhjulet går både forover og bakover, men det er allikevel stillestående.
Det koster krefter å være rasjonell, det koster krefter å konversere, det koster krefter å være.
Den mørke horisonten forvandlet meg til en tikkende bombe som glefser og biter. Instinktene mine fortalte meg at jeg at jeg skulle beskytte meg selv, rasjonaliteten sa det ikke var farlig.
Motstridene elementer fløt i overflaten som døde fisker og jeg kavet for å holde hodet hevet over alt det råtne og stinkende. Av og til fløt det en blomst forbi, men strømmen var sterk og jeg fikk bare tak i fragmentene av det lyse og fargerike. Fragmentene var ikke sterke nok til å overskygge det svarte teppet og jeg sank stadig dypere og dypere. Kulden som omsluttet meg var først prikkende som små nålestikk før den strammet grepet og krøp inn på innsiden av benmargen og låste etter seg. Jeg ville riste det av meg, grave det ut, skrike, hva som helst, bare den forsvant. Jeg glemte å huske at slik kulde er lammende. Den gjør deg tilnærmet lik apatisk og handlingslammet. Det eneste jeg får til er å bite sammen kjevene for å ikke eksplodere. Detonasjonen blir stadig forskjøvet, jeg vet ikke når det kommer til å smelle eller om det kommer til å smelle. Den gamle historien som blander seg med den nye skaper overblikk og mer grums. Jeg forteller meg selv at det ikke finnes onde mennesker, bare onde handlinger, mens jeg vet at jeg har lyst til å bruke noens hode som fotball. Alt mens irritasjon, raseri, apati og motløshet og rasjonelle tanker slåss om plassene og de døde fiskene og de friske blomstene seiler forbi meg på en elv av oppkok. Jeg setter meg ned på den tørre og harde bakken, stirrende mot den mørke horisonten, mens jeg venter på at den skal løse seg opp.

2 kommentarer:

Kari sa...

*slår trist armene rundt knærne, og ser mørkt på skjermen*

ja... akkurat sånn er det.

Jeg er litt overrumplet over hvor hardt du traff. Jeg tror jeg må lese mange, mange ganger. Det er på en måte... storslagent.

*nytt mørkt, tenksomt blikk*

Solskygge sa...

*slår armene rundt Kari og gir en klem*

Ja, det er akkurat sånn det er.
Les så mange mange ganger du vil.
Jeg synes det var veldig fint å få et ord som "storslagent" på noe så mørkt. Takk.