tirsdag 4. august 2009

Smilet.

Jeg har jogget noen ganger i sommer. Ikke fordi jeg liker å jogge, men mer fordi jeg faktisk klarer å gjøre det. Ikke langt og lenge, men litt.
Mens regnet silte ned utenfor vinduene, proklamerte jeg en kveld for Datter'n at "Nå skulle vi ut å løpe!" Hun stirret på meg med kritiske øyne, før hun stirret enda mer kritisk ut av vinduene og deretter tok en avgjørelse om at det muligens kunne være en bisarr form for moro å jogge med moren sin i øsende regnvær.
Om det ikke er moro, så er det ihvertfall noe befriende med å bli våt helt inntil skinnet, løpe i vanndammer uten å måtte tenke på at man blir våt på føttene og glede seg til den varme dusjen og ditto myke klær når man kommer inn igjen.

Vi løp avgårde, pushet hverandre bittelitt og jeg kjente meg glad.
Jeg. Løpende. I regnvær.
Selv om jeg aldri har likt å jogge, og bortimot hatet Cooper's test på skolen, så har jeg alltid ergret meg over at joggere sjelden smiler. Dette bestemte jeg meg for å ikke bli endel av når jeg tok den første lille joggeturen tidligere i sommer. Her skulle det smiles!
Den befriende følelsen skulle overføres til alle andre jeg møtte på min vei som "sprek mosjonist."

Vi møtte på èn mann i samme joggende ærend som oss (det var ikke så mange av dem i dette regnværet), og jeg satte opp et stort fornøyd smil like før han passerte oss.
-Hva var det fornoe?! Datter'n peste ut ordene.
-Hva da? Jeg skjønte ikke hva hun mente med en gang.
-Det der! Hun kastet med hodet så vidt bakover.
-Åh! Jeg bare smilte til ham, peste jeg fornøyd tilbake.
-Smilte!? Det så jo ut som du flekket tenner!

Kanskje det allikevel er en grunn til at joggere sjelden smiler?

11 kommentarer:

Astrid sa...

Fine, fine du som flekker tenner til medjoggere! Så godt å lese noe du skriver igjen, heier på deg vet du! *klem*

Solskygge sa...

Ja, du synes det er hyggelig du også? ;)
Det er godt å blogge litt igjen også, kjenner jeg. Alt til sin tid.
Og med den fineste heiagjengen i verden... -Det kan bare bli bra da! *smiler og ler*
Klem!

Tante Grønn sa...

Jeg hater også å jogge, men nå må jeg innrømme at jeg drømmer litt om det ;) Å jogge bare fordi man kan gjøre det.
Uansett, jeg bøyer meg i støvet for joggeturene dine, når støvskyen har lagt seg etter at du har sust forbi med flekkete tenner :-D *melder meg inn i heiagjengen og vifter ivrig med sånn fin duskedameting*

Solskygge sa...

Jeg skjønner veldig godt hva du mener. Hadde noen sagt at jeg frivillig kom til å legge ut på joggetur for noen år tilbake, hadde jeg fnyst skikkelig! Jeg heier på deg jeg også, vet du.
Men altså, å bruke ordet "suse" blir litt vel drøyt! *ler*
Men jeg verdsetter ivrige vinkende duskedamer! *fnis*
Lucky me! :o))

Neglecta sa...

Hehehe, det er jentene sine på joggetur det, skremmer regnet av tilfeldig forbijoggende! *glis* For øvrig er jeg MYCKET IMPONERAD over mosjonistene!

Anonym sa...

Smilte han ikke tilbake? Eller knurret... eller no?

Men flink er du, det ska du ha :)

Embla sa...

Hehehe, jeg holder meg på tredemølla! Ser ut til å mangle bremser når jeg legger i vei,så er greiest å ha regulert tempo så jeg slipper trå på slips-tungen min ..
Likte heller ikke løpe - før. Kunne ikke fordra det! Men nå gjør jeg allerhelst det. Tror det er en ur-ting, noe som ligger som en urtidsegenskap i mennesket - å løpe? :)Men jeg er enig - syns så absolutt han kunne flekket tenner tilbake! ;)
Godt jobba, jente! Flink, er du!
Klem på deg

Litt om alt sa...

Herlig beskrevet :)
Er sikker at han oppfattet det som ett smil, den livsgleden du må ha følt da lyste nok gjennom :D
Ble vel bare totalt overrasket og rakk ikke å reagere der du suste forbi??
KLEM

Solskygge sa...

Neglecta;
Sjå på je er skummel! ;)
Takk, jeg er jo litt imponert selv også. *glis*

Anonyme blomst;
Nei, han så egentlig bare rart på meg. Kan du skjønne det? ;)

Embla; Tredemølla er ok den, men jeg synes nesten den er verre. "Bare 100 meter til, bare 100 meter til..." Også er slipstungen et faktum. *ler*
Men det er noe eget å løpe i regnvær. Eller egentlig å bare være ute i regnvær. Det er befriende. :)
Hvis jeg jogger på ham en gang til, skal jeg prøve å si "Hei" helt uanstrengt, du vet, slik vi gjør på fjellet. Hehe.
Klem på deg også.

Litt om alt;
Jah! Selvfølgelig! Der har vi svaret! *ler* Han ble rett og slett overrumplet! ;)
Klem!

Janke sa...

Kjøp "No need for speed". Da får du et nytt liv. Som menneske og som jogger. Trust me!

Anmeldelse av no need for speed ligger på bloggen min - under etiketten bøker om løping

Solskygge sa...

*sjekke ut den*

Takk for tips.