Hva gjør man når man har en 15 åring som har fått "Kongen av Mallorca" på hjernen??
En stk mamma holder på å bli smårar!
Det ble litt sent på frøkna og meg i går kveld, rettere sagt veldig sent.
Vi satt og snakket litt både det ene og det andre, før vi skjønte begge to at nå måtte vi ta kvelden også. -To bedende øyne, og en myk stemme som sa;
"Gode mamma'n min, kan ikke jeg få sove sammen med deg i natt a?
Du har så god seng også er det såå koselig!"
Hvem klarer å motstå sånt? Som sagt, så gjort..Vi entret dynene, litt småknuffing for hun synes jeg tar stor plass til å være så liten, vi fliret og lo endel før vi omsider roet oss begge to, og vi la oss mot hverandre og hun la hånda si i min. Det gjør hun alltid denne herlige jenta, når hun sover sammen med meg. Den første gangen vi lå sånn, var hånda hennes så liten at hun bare holdt i den ene fingeren min, så ble hånda til en liten barnehånd som lå trygt i min, og nå har hun like store hender som meg. Forskjellige stadier, men likefullt...det er min datters hånd som ligger og holder i min. Nært, trygt og godt.
Sånn lå vi stille en god stund. Før det plutselig kom igjen; " Jeg er kongen av Mallorca....."
Etterfulgt av ett; "Åh neeei!" fra meg og latterkrampe fra henne.
Ny dag i dag og jeg har fått høre strofen; "Jeg er kongen av Mallorca",
x antall ganger allerede.
Hun holder fortsatt på å le seg ihjel og slår seg på låret når hun ser øynene på sin mor himler for femtiende gang.....
Gode, rare og herlige ungen....
søndag 10. februar 2008
fredag 8. februar 2008
søndag 3. februar 2008
"Evig eies kun ett dårlig rykte"
Henning Kvitnes har en en låt med den tittelen, og dessverre så stemmer det vel ganske ofte at det er nettopp sånn. Mennesker husker det dumme eller slemme du gjorde, mens det som var bra går litt fortere i glemmeboka.
Uansett hvor mange år som går, så husker de fortsatt alle tabbene du gjorde.
Eller alle de dårlige valgene du tok......
Er det riktig at man skal få høre om og om igjen at f.eks du aldri har klart å slå deg til ro?
Eller at du må bevise og forsvare valgene du har tatt og tar?
-Jeg vet ikke, men det skurrer litt i ørene mine.
Si at du ikke valgte rett utdannelse første gangen, du mistrivdes i jobben og fant på noe annet.
Også trivdes du ikke helt med det heller, og fant enda en ny jobb og sånn driver du på helt til å finner kremjobben som passer deg, eller tar den utdannelsen du vil ha.
-Når du er 35 eller 57 år.
Eller om du har kysset noen frosker og ingen av dem har vist seg å være drømmeprinsen, selv om du kanskje har håpet på det hver gang og noen har du faktisk satset på også, men den helt rette frosken åpenbarte seg allikevel ikke som noen prins før du var nærmere 40.
Vil det da si at mennesker har lov til å være skeptisk til deg? Fordi du ikke har funnet din vei, eller har funnet "hjem" før du er godt voksen i alder?
"Nei, hun der er så virrete i det hun driver med, at hun orker jeg ikke å helt tro på.....
Vi får se åssen det går...." -Det hele blir sagt med en dårlig skjult mistroisk undertone.
Jeg blir litt provosert av sånt. Litt lei meg også, faktisk.
Når ble det satt aldersgrense på slike ting?
Når ble det bestemt at du skal vite eksakt hva du vil bli, når du er rundt 20?
Og hvem bestemte at den mannen du møtte når du var 25, var den du skulle holde sammen med resten av livet?
Er ikke vi mennesker i stadige prosesser da? Blir vi noengang ferdig utlærte?
Slik jeg ser det, så endrer man oppfatninger etterhvert som man blir eldre.
Man blir tryggere i seg selv, man vet mer om hva man vil ha og hva man vil gjøre med livet sitt.
Jeg tror ihvertfall at det er slik for de aller fleste.
Og når du endelig når det stadiet i livet ditt hvor du VET hva DU vil, hva du vil ha og ikke, så tror altså ikke enkelte andre mennesker helt på deg.
"Er du sikker på det......?"
-Nei, du kan vel aldri være helt sikker.
Allikevel går det ann å være så sikker, at du vet at du vil gjøre alt i din makt for å få det til.
Det trenger ikke å bevises. Det burde ikke bevises. Og det skal ikke bevises.
Uansett hvor mange år som går, så husker de fortsatt alle tabbene du gjorde.
Eller alle de dårlige valgene du tok......
Er det riktig at man skal få høre om og om igjen at f.eks du aldri har klart å slå deg til ro?
Eller at du må bevise og forsvare valgene du har tatt og tar?
-Jeg vet ikke, men det skurrer litt i ørene mine.
Si at du ikke valgte rett utdannelse første gangen, du mistrivdes i jobben og fant på noe annet.
Også trivdes du ikke helt med det heller, og fant enda en ny jobb og sånn driver du på helt til å finner kremjobben som passer deg, eller tar den utdannelsen du vil ha.
-Når du er 35 eller 57 år.
Eller om du har kysset noen frosker og ingen av dem har vist seg å være drømmeprinsen, selv om du kanskje har håpet på det hver gang og noen har du faktisk satset på også, men den helt rette frosken åpenbarte seg allikevel ikke som noen prins før du var nærmere 40.
Vil det da si at mennesker har lov til å være skeptisk til deg? Fordi du ikke har funnet din vei, eller har funnet "hjem" før du er godt voksen i alder?
"Nei, hun der er så virrete i det hun driver med, at hun orker jeg ikke å helt tro på.....
Vi får se åssen det går...." -Det hele blir sagt med en dårlig skjult mistroisk undertone.
Jeg blir litt provosert av sånt. Litt lei meg også, faktisk.
Når ble det satt aldersgrense på slike ting?
Når ble det bestemt at du skal vite eksakt hva du vil bli, når du er rundt 20?
Og hvem bestemte at den mannen du møtte når du var 25, var den du skulle holde sammen med resten av livet?
Er ikke vi mennesker i stadige prosesser da? Blir vi noengang ferdig utlærte?
Slik jeg ser det, så endrer man oppfatninger etterhvert som man blir eldre.
Man blir tryggere i seg selv, man vet mer om hva man vil ha og hva man vil gjøre med livet sitt.
Jeg tror ihvertfall at det er slik for de aller fleste.
Og når du endelig når det stadiet i livet ditt hvor du VET hva DU vil, hva du vil ha og ikke, så tror altså ikke enkelte andre mennesker helt på deg.
"Er du sikker på det......?"
-Nei, du kan vel aldri være helt sikker.
Allikevel går det ann å være så sikker, at du vet at du vil gjøre alt i din makt for å få det til.
Det trenger ikke å bevises. Det burde ikke bevises. Og det skal ikke bevises.
fredag 1. februar 2008
Msn samtale mellom mor og datter
| Datter’n: | ææææ, jeg spist blåskjell i dag.. det smakte ikke godt.. hehee. |
| Datter’n: | ogsågsåogså spiste vi indrefileeeet eller noe |
| Mamma: | *ler* |
| Mamma: | men indrefilèt er godt da |
| Datter’n: | ja...men det er ikke skalldyyyr.. |
| Datter’n: | æsj |
| Datter’n: | skal aldri spises igjen |
| Datter’n: | lover |
| Mamma: | *ler |
| Mamma: | så ille altså? |
| Datter’n: | var sånn blanding med egg og sånne reke greier og krabbe ting og sånn dressing.. |
| Datter’n: | jaa det var virkelig så ille |
| Datter’n: | det var faktisk motbydelig |
| Datter’n: | rett og slett |
| Mamma: | hvor var blåskjellene? |
| Datter’n: | men resten var godt |
| Datter’n: | i den greia |
| Datter’n: | alt var blanda samme |
| Mamma: | en sånn blank greie rundt, liksom? |
| Mamma: | sånn spiselig blank altså |
| Datter’n: | høh |
| Datter’n: | man så ikke hvordan ting så ut..alt var blanda og sånt |
| Datter’n: | også trodde jeg at jeg tok egg, men det var det IKKE....det knaaste i hele munnen min..hehe |
| Mamma: | *ler masse* |
| Mamma: | stakkar |
| Datter’n: | mm |
mandag 7. januar 2008
Hverdagslige lyder
Jeg innbilder meg ofte at jeg har det stille rundt meg, når jeg er inntullet i hjemmets lune rede.
I dag fant jeg ut at det faktisk er mange lyder her.
Laptop'n suser stille, kattene maler, jeg hører naboen se på nyhetene
(hørselen til det eldre ekteparet vegg-i-vegg har blitt dårligere i løpet av det siste året),
gulvet som knirker på ett sted når jeg går over det, datterens fiksing av hår;
3 fhisst fhisst fhisst med hårsprayen, bittelite opphold (når hun dytter opp håret med hendene), så 3 nye fhisst fhisst fhisst, nytt opphold osv osv.
Og jeg lurer på hvorfor hårsprayen går fort her i huset...
Håndtaket som knirker når det åpnes og lukkes, susingen i rørene når naboen trekker opp på do eller bruker vannkrana, datter'n som hører på rap og hip-hop på The Voice, Mia som skraper med potene på persiennene for å signalisere at hun vil ut på verandaen (noe jeg egentlig er sikker på at hun gjør kun for å terge meg)...
Det er egentlig veldig stille her. Jeg er anti høy lyd, så tv og stereo står alltid på ett minimum.
Gjennomsnittsalderen i borettslaget er 75+, så jeg er skånet for party-bråk.
Hjemmelydene er gode. Det er noe forutsigbart og trygt over de.
Som f.eks når klokka tipper ca 14.15. Enten så åpnes døra og jeg hører en blid stemme som sier; "Hallo?" Og hvis ikke døra åpnes så ringer telefonen;
"Hei, ville bare si fra at jeg blir med Helga hjem, jeg."
Gode og forutsigbare ting som jeg kanskje ikke tenker over der og da, men som jeg merker veldig godt i kroppen hvis de ikke skjer.
De fleste lydene i vårt hjem er gode. Vi er priset med latter og samtaler, istedetfor smelling med dører og høye sinte stemmer. I noen hjem er det det som er hverdagslydene...
Eller en vond taushet.
Her er tausheten god.
I dag fant jeg ut at det faktisk er mange lyder her.
Laptop'n suser stille, kattene maler, jeg hører naboen se på nyhetene
(hørselen til det eldre ekteparet vegg-i-vegg har blitt dårligere i løpet av det siste året),
gulvet som knirker på ett sted når jeg går over det, datterens fiksing av hår;
3 fhisst fhisst fhisst med hårsprayen, bittelite opphold (når hun dytter opp håret med hendene), så 3 nye fhisst fhisst fhisst, nytt opphold osv osv.
Og jeg lurer på hvorfor hårsprayen går fort her i huset...
Håndtaket som knirker når det åpnes og lukkes, susingen i rørene når naboen trekker opp på do eller bruker vannkrana, datter'n som hører på rap og hip-hop på The Voice, Mia som skraper med potene på persiennene for å signalisere at hun vil ut på verandaen (noe jeg egentlig er sikker på at hun gjør kun for å terge meg)...
Det er egentlig veldig stille her. Jeg er anti høy lyd, så tv og stereo står alltid på ett minimum.
Gjennomsnittsalderen i borettslaget er 75+, så jeg er skånet for party-bråk.
Hjemmelydene er gode. Det er noe forutsigbart og trygt over de.
Som f.eks når klokka tipper ca 14.15. Enten så åpnes døra og jeg hører en blid stemme som sier; "Hallo?" Og hvis ikke døra åpnes så ringer telefonen;
"Hei, ville bare si fra at jeg blir med Helga hjem, jeg."
Gode og forutsigbare ting som jeg kanskje ikke tenker over der og da, men som jeg merker veldig godt i kroppen hvis de ikke skjer.
De fleste lydene i vårt hjem er gode. Vi er priset med latter og samtaler, istedetfor smelling med dører og høye sinte stemmer. I noen hjem er det det som er hverdagslydene...
Eller en vond taushet.
Her er tausheten god.
torsdag 3. januar 2008
Om en avskjed og om sorg.
Det var nesten som å kjøre i ett julekort når vi dro opp til dalen i dag.
Det snødde, det var ordentlig vinterføre på veien og snøen hang tung på trærne.
Ett nytt år ligger blankt foran oss, men for vår del må vi ta i bruk dette året uten en meget kjær bestemor. Vi dro oppover i dag for å "ta ett siste farvel" med henne som det heter.
For min del vil jeg ikke kalle det ett "farvel", fordi hun lever videre i minnene mine.
Det var godt og vondt å se henne. De hadde stelt henne så fint.
I den røde blusen hun likte så godt, lå hun fredfull i kista,
med hendene pent foldet over magen.
Rommet var varmt, store hvite kubbelys var tent og rommet var fredfullt.
Mulig jeg tar feil, men det så faktisk ut som om hun lå og smilte.
Allikevel så kroppen hennes tom ut. Hun var ikke i den lenger.
Ett liv er over og måtene å sørge på er mange.
Ingen kan si om en sørgemåte er riktig eller feil og de fleste forbinder sorg med tårer.
Gråter du ikke, sørger du ikke.
Når jeg ser på oss i familien, så er det ingen av oss som sørger likt.
Vi har mistet ett fast holdepunkt, og vi skal hver og en av oss leve videre uten henne.
Hvordan vi klarer det, blir like individuelt.
Vi skal lære oss å leve med det tomrommet Bestemor etterlater seg.
Vi har minnene og tankene, men det fysiske skal også "avvennes" på en eller annen måte.
For de som står utenfor, kan sorg være vanskelig å forstå.
Livet er kanskje best når alt går som normalt. En sorg som ikke er sin egen, kan være vanskelig å forholde seg til. Noen setter til og med grense for hvor lenge andre skal sørge.
"Nå har det gått såpass lang tid, nå må du begynne å leve igjen og se framover."
Jeg selv har også tenkt det om andres sorg. Det skal jeg ærlig innrømme.
Jeg lever jo, hvorfor vil ikke andre komme seg ut av sorgen og inn i livet igjen?!
-Fordi vi har glemt at det tar tid å venne seg til å leve videre uten ett menneske man har vært inderlig glad i, om det er ett yngre eller eldre menneske....
Jeg sørger over Bestemor på min måte.
Kanskje ikke med så mange tårer, men inni meg kjenner jeg ett tomrom.
Og det tomrommet kommer nok til å være der en stund.
-Dette innlegget har jeg skrevet på siden kvelden den 3 jan. Nå er det natt til 5 jan.-
Det snødde, det var ordentlig vinterføre på veien og snøen hang tung på trærne.
Ett nytt år ligger blankt foran oss, men for vår del må vi ta i bruk dette året uten en meget kjær bestemor. Vi dro oppover i dag for å "ta ett siste farvel" med henne som det heter.
For min del vil jeg ikke kalle det ett "farvel", fordi hun lever videre i minnene mine.
Det var godt og vondt å se henne. De hadde stelt henne så fint.
I den røde blusen hun likte så godt, lå hun fredfull i kista,
med hendene pent foldet over magen.
Rommet var varmt, store hvite kubbelys var tent og rommet var fredfullt.
Mulig jeg tar feil, men det så faktisk ut som om hun lå og smilte.
Allikevel så kroppen hennes tom ut. Hun var ikke i den lenger.
Ett liv er over og måtene å sørge på er mange.
Ingen kan si om en sørgemåte er riktig eller feil og de fleste forbinder sorg med tårer.
Gråter du ikke, sørger du ikke.
Når jeg ser på oss i familien, så er det ingen av oss som sørger likt.
Vi har mistet ett fast holdepunkt, og vi skal hver og en av oss leve videre uten henne.
Hvordan vi klarer det, blir like individuelt.
Vi skal lære oss å leve med det tomrommet Bestemor etterlater seg.
Vi har minnene og tankene, men det fysiske skal også "avvennes" på en eller annen måte.
For de som står utenfor, kan sorg være vanskelig å forstå.
Livet er kanskje best når alt går som normalt. En sorg som ikke er sin egen, kan være vanskelig å forholde seg til. Noen setter til og med grense for hvor lenge andre skal sørge.
"Nå har det gått såpass lang tid, nå må du begynne å leve igjen og se framover."
Jeg selv har også tenkt det om andres sorg. Det skal jeg ærlig innrømme.
Jeg lever jo, hvorfor vil ikke andre komme seg ut av sorgen og inn i livet igjen?!
-Fordi vi har glemt at det tar tid å venne seg til å leve videre uten ett menneske man har vært inderlig glad i, om det er ett yngre eller eldre menneske....
Jeg sørger over Bestemor på min måte.
Kanskje ikke med så mange tårer, men inni meg kjenner jeg ett tomrom.
Og det tomrommet kommer nok til å være der en stund.
-Dette innlegget har jeg skrevet på siden kvelden den 3 jan. Nå er det natt til 5 jan.-
lørdag 8. desember 2007
Jule-nostalgi
Åh, jeg kom over denne på youtube! Denne husker jeg fra da jeg var liten.
*klapper glad i henda og i akutt julestemning*
*klapper glad i henda og i akutt julestemning*
Jula er for ungene..Og meg.
Ok...Jeg innrømmer det; Jeg er fryktelig nysgjerrig når det kommer til julegaver og ting som såkalt skal være hemmelig. Jeg regelrett klør i kroppen etter å finne ut hva som befinner seg inni disse fine innpakningspapirene. Dessuten er jeg en "rister" og en "klemmer".
Jeg tar ofte og gjerne ett resolutt grep rundt pakken og rister det jeg er god for!
Samtidig kan jeg faktisk bli litt "skuffet" hvis jeg for fort skjønner hva det er.
For det er jo noe eget med denne spenningen. Jeg liker å fundere litt. *smiler*
For noen år siden, på ett førjulsbesøk ute hos pappa og co, skulle jeg ta med gavene som søssen min skulle få. (Det skal sies at jeg også er like nysgjerrig på andres gaver!)
På bordet lå det bl.a en litt stor julegave til søs. En sånn type eske-pakke, som det ikke er mulig å skjønne hva er. Så jeg tok Sokken's spesial julegrep; en hånd på hver side, løftet den opp (den var ikke sånn veldig tung, men ikke veldig lett heller), og med hendene litt godt oppe i høyden, med pakken i midten, startet jeg å riste. Det var ikke noen sånn "gentle touch", mer sånn kjapp, kraftig risting, for å virkelig sjekke om det var løse deler der inne i denne mystiske pakken.
Mens jeg står der og shaker denne pakken, ser jeg pappa som forøvrig nesten aldri mister munn og mæle, sperrer opp øynene, såpass sjokkert at han ikke får fram ett ord. Det tar noen sekunder, (jeg rister fortsatt) før han klarer å si; "Forsiktig!! Det er en dvd spiller oppi der!"
Jeg besinnet meg kjapt og la pakken pent fra meg. Og dvd spiller'n funka faktisk etterpå.
Men etter den episoden har jeg blitt bittelitt flinkere med ristingen. Nå spør jeg først om det kan ristes på. Får jeg ja til svar, skal jeg love dere at det ristes! Får jeg nei til svar, rister jeg litt allikevel....sånn svakt bare..
De sier at jula er forbeholdt ungene. Altså...sånn på papiret er jeg jo en unge fortsatt? Jeg er min fars og min mors datter. Og det fortsetter jeg jo å være resten av livet, det. Så ergo; jeg er fortsatt ett barn. Ett stort barn, men dog..... *ler*
Men det morsomste er å gi. Jeg elsker å gi! Men jeg klarer nesten ikke å holde kjeft da heller.
Jeg klør nesten like mye, hvis ikke mer, etter å fortelle HVA som nettopp skjuler seg inni papiret.
Nå mener jeg aldeles ikke å høres ut som ett menneske som kun bryr seg om pakker, for det gjør jeg ikke. Om det koster 10 eller 500 kr, blir jeg like glad. Det trenger ikke engang å være noe som er innpakket. Jeg bare liker at vi viser hverandre litt oppmerksomhet, om det handler om en gave, gode ord, en klem eller en god gjerning. Klart, vi kan jo diskutere hvorfor vi absolutt har en bestemt dato eller to vi skal gjøre dette på, hva med alle de andre dagene liksom? Man skal vise at man bryr seg da også. Men jul er allikevel jul. Jeg liker dette konseptet uavhengig av hvorfor vi feirer jul. Jeg liker å vise de jeg bryr meg om, at jeg nettopp bryr meg om dem. Jeg liker hemmelighetskremmeriet, jeg liker stemningen, jeg liker fargene, jeg liker lukten, jeg liker lyset, jeg liker at vi pynter litt. Jeg tror fortsatt på nissen og det akter jeg å fortsette med.
Jeg liker at vi en gang i året har legalt lov til å være litt barnslige.
Jeg har egentlig mange tanker om jul, men alle passer ikke inn i dette innlegget, så det får komme mer senere. Jul kan være god, og den kan være vond.
Okke som; jeg er grisenysgjerrig akkurat nå! Anne kom med ett par hint om hva jeg skal få til jul, og jeg skjønner ikke døyten! Hun prøver å trøste meg med at det er ikke er lenge igjen til jul, men just nå er det faktisk uhorvelig lenge altså!
Jeg tar ofte og gjerne ett resolutt grep rundt pakken og rister det jeg er god for!
Samtidig kan jeg faktisk bli litt "skuffet" hvis jeg for fort skjønner hva det er.
For det er jo noe eget med denne spenningen. Jeg liker å fundere litt. *smiler*
For noen år siden, på ett førjulsbesøk ute hos pappa og co, skulle jeg ta med gavene som søssen min skulle få. (Det skal sies at jeg også er like nysgjerrig på andres gaver!)
På bordet lå det bl.a en litt stor julegave til søs. En sånn type eske-pakke, som det ikke er mulig å skjønne hva er. Så jeg tok Sokken's spesial julegrep; en hånd på hver side, løftet den opp (den var ikke sånn veldig tung, men ikke veldig lett heller), og med hendene litt godt oppe i høyden, med pakken i midten, startet jeg å riste. Det var ikke noen sånn "gentle touch", mer sånn kjapp, kraftig risting, for å virkelig sjekke om det var løse deler der inne i denne mystiske pakken.
Mens jeg står der og shaker denne pakken, ser jeg pappa som forøvrig nesten aldri mister munn og mæle, sperrer opp øynene, såpass sjokkert at han ikke får fram ett ord. Det tar noen sekunder, (jeg rister fortsatt) før han klarer å si; "Forsiktig!! Det er en dvd spiller oppi der!"
Jeg besinnet meg kjapt og la pakken pent fra meg. Og dvd spiller'n funka faktisk etterpå.
Men etter den episoden har jeg blitt bittelitt flinkere med ristingen. Nå spør jeg først om det kan ristes på. Får jeg ja til svar, skal jeg love dere at det ristes! Får jeg nei til svar, rister jeg litt allikevel....sånn svakt bare..
De sier at jula er forbeholdt ungene. Altså...sånn på papiret er jeg jo en unge fortsatt? Jeg er min fars og min mors datter. Og det fortsetter jeg jo å være resten av livet, det. Så ergo; jeg er fortsatt ett barn. Ett stort barn, men dog..... *ler*
Men det morsomste er å gi. Jeg elsker å gi! Men jeg klarer nesten ikke å holde kjeft da heller.
Jeg klør nesten like mye, hvis ikke mer, etter å fortelle HVA som nettopp skjuler seg inni papiret.
Nå mener jeg aldeles ikke å høres ut som ett menneske som kun bryr seg om pakker, for det gjør jeg ikke. Om det koster 10 eller 500 kr, blir jeg like glad. Det trenger ikke engang å være noe som er innpakket. Jeg bare liker at vi viser hverandre litt oppmerksomhet, om det handler om en gave, gode ord, en klem eller en god gjerning. Klart, vi kan jo diskutere hvorfor vi absolutt har en bestemt dato eller to vi skal gjøre dette på, hva med alle de andre dagene liksom? Man skal vise at man bryr seg da også. Men jul er allikevel jul. Jeg liker dette konseptet uavhengig av hvorfor vi feirer jul. Jeg liker å vise de jeg bryr meg om, at jeg nettopp bryr meg om dem. Jeg liker hemmelighetskremmeriet, jeg liker stemningen, jeg liker fargene, jeg liker lukten, jeg liker lyset, jeg liker at vi pynter litt. Jeg tror fortsatt på nissen og det akter jeg å fortsette med.
Jeg liker at vi en gang i året har legalt lov til å være litt barnslige.
Jeg har egentlig mange tanker om jul, men alle passer ikke inn i dette innlegget, så det får komme mer senere. Jul kan være god, og den kan være vond.
Okke som; jeg er grisenysgjerrig akkurat nå! Anne kom med ett par hint om hva jeg skal få til jul, og jeg skjønner ikke døyten! Hun prøver å trøste meg med at det er ikke er lenge igjen til jul, men just nå er det faktisk uhorvelig lenge altså!
fredag 7. desember 2007
Snike-damen
Julestresset har tydeligvis begynt å senke seg over menneskene.
I dag var jeg innom ett kjøpesenter på vei hjem fra McD. Jeg skulle ikke utrette store greiene, bare titte litt, muligens få kjøpt ett par ting, og sende ett brev. Jeg fant posten, stilte meg i kø, bak den ene damen som sto foran meg og tittet meg litt rundt.
Da kom en det en eldre hvithåret dame og stilte seg ved siden av meg.
Jeg prøvde meg med ett lite smil, men fikk ett bistert tryne i retur.
Munnen hang nedover og øynene bak brilleglasset var ikke så veldig varme at det gjorde noe.
Sånne ting begynner jeg å humre for meg selv over.
-Jada, verden kan sikkert være til tider veldig urettferdig og stygg,
men ett lite smil koster så lite.
Vi fortsatte ventingen. Damen som sto ved skranken var ferdig med sitt, sa smilende "Hadet" til ekspeditøren, jeg tok ett skritt fram og jammen meg......der kom den eldre hvithårede damen med det bistre ansiktsuttrykket seilende foran meg. Jeg tok enda ett skritt fram, men den eldre damen stilte seg rett foran skranken samtidig som hun ga meg ett skulende blikk.
Jeg hadde allerede frankert brevet jeg skulle sende, så jeg gikk helt fram til skranken, stilte meg ved siden av den eldre damen og bare rakte ekspeditøren brevet.
-Jeg bare leverer deg dette, jeg. Selv om noen tydeligvis har det fryktelig travelt og ikke kan vente på tur.
Jeg sa det med ett smil, nikket umerkelig med hodet mot den eldre damen, som tydeligvis syntes at JEG var den frekke. Og da smilte jeg bare enda bredere.
Jeg bare vet hvor provoserende det er, med blide mennesker når man selv er så grinete at sure sitroner hadde fått konkurranse. Også gikk jeg.
En ting er sikkert; de eldre klager ofte på den yngre garde, hvor uhøflige de er og hvordan de bare tenker på seg selv, men enkelte av dem burde så definitivt feie for egne dører først.
Det er ikke bare sympatiske eldre mennesker heller.
I dag var jeg innom ett kjøpesenter på vei hjem fra McD. Jeg skulle ikke utrette store greiene, bare titte litt, muligens få kjøpt ett par ting, og sende ett brev. Jeg fant posten, stilte meg i kø, bak den ene damen som sto foran meg og tittet meg litt rundt.
Da kom en det en eldre hvithåret dame og stilte seg ved siden av meg.
Jeg prøvde meg med ett lite smil, men fikk ett bistert tryne i retur.
Munnen hang nedover og øynene bak brilleglasset var ikke så veldig varme at det gjorde noe.
Sånne ting begynner jeg å humre for meg selv over.
-Jada, verden kan sikkert være til tider veldig urettferdig og stygg,
men ett lite smil koster så lite.
Vi fortsatte ventingen. Damen som sto ved skranken var ferdig med sitt, sa smilende "Hadet" til ekspeditøren, jeg tok ett skritt fram og jammen meg......der kom den eldre hvithårede damen med det bistre ansiktsuttrykket seilende foran meg. Jeg tok enda ett skritt fram, men den eldre damen stilte seg rett foran skranken samtidig som hun ga meg ett skulende blikk.
Jeg hadde allerede frankert brevet jeg skulle sende, så jeg gikk helt fram til skranken, stilte meg ved siden av den eldre damen og bare rakte ekspeditøren brevet.
-Jeg bare leverer deg dette, jeg. Selv om noen tydeligvis har det fryktelig travelt og ikke kan vente på tur.
Jeg sa det med ett smil, nikket umerkelig med hodet mot den eldre damen, som tydeligvis syntes at JEG var den frekke. Og da smilte jeg bare enda bredere.
Jeg bare vet hvor provoserende det er, med blide mennesker når man selv er så grinete at sure sitroner hadde fått konkurranse. Også gikk jeg.
En ting er sikkert; de eldre klager ofte på den yngre garde, hvor uhøflige de er og hvordan de bare tenker på seg selv, men enkelte av dem burde så definitivt feie for egne dører først.
Det er ikke bare sympatiske eldre mennesker heller.
Abonner på:
Innlegg (Atom)