Klare selv!

Grunnet ymse årsaker fikk jeg ingen til å hjelpe meg med å skifte til vinterdekk.
Jeg vet at jeg kunne levert bilen på en eller annen bensinstasjon, også hadde det blitt kjapt gjort for noen hundrelapper, men når man lever litt strengt ang prioriteringer, så var ikke det så aktuelt heller. Ergo, da gjør man det selv!

Jeg gikk ned i boden og fant dekkene, parkerte bilen rett foran blokka, fant jekken og satte i gang. -Allerede skjelven i arma etter å ha båret fire dekk..
Jeg var sint også, fordi det ene avslaget på hjelp, skjønte jeg seriøst ikke noe av, men det er ikke meningen at man skal forstå alt her i verden heller, så til helvete med det. Bekreftelser på at det faktisk ikke er noen vits i å spørre om hjelp, er greit det også.
Da vet man det ihvertfall.
Første mutteren gikk ganske greit, den andre gikk ikke så greit. Den 3 og 4 måtte jeg bruke all kroppstyngde og ergo hoppe på den skrugreia. De løsnet etterhvert...
Jeg skjønte vel i grunn fort at dette ikke var så veldig smart. Men jeg måtte jo ha vinterdekk på bilen. Det er 5 november og jeg synes det har luktet snø lenge.
I natt var det kuldegrader også.
Mens jeg bannet litt for meg selv, forbannet en kropp som ikke har krefter til sånne ting, og svettet over å nesten ikke få av hjulet etter at jeg har løsnet skruene, så kom det en mann gående.

"Hei du! Jeg så ut av vinduet og da så jeg ett menneske som strevde litt. Kan jeg få hjelpe deg?"
(Jeg er veldig glad for at han sa nettopp det; "Kan jeg få hjelpe deg?" Hadde han sagt noe sånt som at; "Det ser ut som om du trenger litt hjelp," hadde jeg høyst sannsynlig blitt sprettsint av det også, fordi jeg klarer da for faen selv, må vite!)

Men jeg så opp, begynte nesten å grine og svarte; "Hvis du vil det, så sier jeg bare tusen tusen takk.....", mens jeg fort så ned igjen og tørket vekk en forræderisk tåre som snek seg fram i øyet mitt.
Jeg samlet meg fort, og begynte en nesten sånn frenetisk talestrøm. En sånn typisk kvinn'sk greie, når man egentlig føler seg både brydd og glad.
Flauhet over å faktisk ikke klare selv, fortsatt sint fordi og på grunn av, glad for at det faktisk fortsatt finnes menn som vil hjelpe kvinner i nød, og rørt fordi noen faktisk ville hjelpe meg.
Nabo mannen var lugnheten selv, jekket opp bilen, skrudde muttere og snakket løst og fast om at det var kanskje greit å legge om dekk nå, og at det bare var koselig å være til hjelp.
Det finnes faktisk gode medmennesker! Og det er så godt å oppleve sånt.

Etter å ha klart det meste selv, er det pyton å bli den litt reduserte som faktisk trenger hjelp til sånne tunge ting. Hva som er tungt, kan være relativt, men jeg prøvde å ha i toning i håret mitt ved egen hjelp i går også. Takk og lov at det er toning, og at det går bort i løpet av noen få uker..
For jeg ser jo det at jeg ikke er så sterk i arma lenger, ja....
Jeg vet det, men må prøve allikevel...
Staheten tar overhånd og feier fornuften av banen. Også angrer jeg etterpå. Og tenker at neste gang...neste gang skal jeg få hjelp til det....Men hukommelse er merkelige greier. Jeg glemmer det igjen. Og det kan ha noe med det faktum at når jeg har bestemt meg for noe, skal det skje der og da. Ikke etterpå, ikke senere, eller i morra. Men NÅ!

Og mannen i blokka ved siden av skal få en blomst til jul!
Tusen takk!