Det lille julemysteriet.

På utgangsdøra mi henger det en einerkrans som stemoren min har laget til meg.
Hvert år får jeg en slik en, med en rød sløyfe på. Det er en fin juletradisjon blitt.
Den henger der grønn og fin, helt til den begynner å drysse noe helt fryktelig slik ca 2 juledag.
Men i dag skjedde det ett lite julemysterium. Datter'n og jeg skulle hjelpe søs med å kjøre hjem juletreet hun hadde kjøpt, og i det vi åpner døra ut i gangen ser jeg at noe har skjedd i einerkransen min! Midt inne i kransen satt det en nisse!
Hvor i all verden kom den fra?! Jeg spurte datter'n, men hun var like overrasket som meg.
Vi dro avgårde og pappa ringte meg når vi kjørte opp til søs. Kunne jeg hente en juletrefot?
Han skulle sette den ved hjullasteren ved golfbanen. Vi hentet søs og dro avgårde til golfbanen og rett foran det digre kjøretøyet sto det en forlatt juletrefot. Jeg angrer på at jeg ikke tok bilde av det, for det så unektelig en tanke snodig ut. Gjøremålene ble unnagjort, og på vei hjem funderte datter'n og jeg på hvor den lille nissen kom fra. Vi kom fram til at det måtte være en av naboene.
Når vi kom inn i oppgangen vår, sto døra inn til naboen oppe. Naboene våre er forresten verdens hyggeligste naboer, et ektepar på 92 og 88. Vi titter inn og der sitter mor-nabo og datteren-på-ca-60-år med lure smil og glade øyne ved kjøkkenbordet og har juleverksted. De lager nisser.
-Jasså, så det er dere som har satt nisse i kransen min?
-Åh, har du funnet ut det allerede?!

Trenger jeg egentlig og si at jeg ble rørt langt ned i tærne? Både av nissen og bildet av de to ved kjøkkenbordet som var fylt med nisseremedier og glade ansikt?