Jeg tuslet mellom bokreolene og snuste inn luften som bare finnes hos bokhandlere.
Jeg tok opp en og annen bok, leste på baksiden og la de som virket interessante på minnet.
Ved det ene bokpodiet sto en ekspeditør og hjalp en kunde.
-Den har fått veldig god kritikk.
Det kunne nesten se ut som om kunden veide bokens innvendige tyngde i hendene, ansiktet var foldet i en skeptisk grimase bak brilleglassene. Hun snudde på den og leste på baksiden enda en gang, før hun åpnet den og bladde fort og skjødesløst fram og tilbake. Uvirkårlig.
-Ja, det er moren min som skal ha den, sa hun nesten mer til seg selv.
-Da er nok dette en fin gave. Romanen fenger de godt voksne også.
Ekspeditøren smilte vennlig.
Kunden ble bare mer og mer skeptisk.
-Bøker er så ufattelig dyrt. Jeg skjønner ikke at en liten firkant med tekst inni, skal koste flere hundrelapper. Det er de da vitterlig ikke verdt!
Ørene mine spisset seg og jeg fikk lyst til å gå bort å si at det faktisk var en form for kunst hun holdt i hendene. At det har sittet ett mennesket i ett ukjent antall timer og skrevet denne boka. Ett menneske som har drevet research, som har kladdet, som har sittet og revet seg i håret, som har sittet på gulvet med ett lass av ark liggende rundt seg på gulvet, mens helheten tilslutt kom som en selvfølgelig åpenbaring. Og dessuten, det er mange ledd bak en bok. Det er ikke forfatteren som sitter fornøyd for seg selv og sier at "Denne boka skal jeg ihvertfall ha 400 kroner stykket for." Jeg kjente meg med ett veldig provosert.
Kunden bladde fortsatt fort gjennom boka.
-Jeg liker ikke å lese bøker som er skrevet i jeg-form! Sammen med uttalelsen, klasket hun boka sammen og formelig kastet den fra seg på podiet.
Ekspeditøren tok pent opp boka og strøk den diskret over genserermet, for å fjerne fingermerker fra omslaget før boka ble lagt pent ned på stabelen der den hørte hjemme.
-Ja, vi er jo forskjellige, sa ekspeditøren. Men kanskje moren din liker å lese bøker i jeg-form?
-Nei, det tror jeg ikke. Det blir nok en vase i stedet.
Kunden gikk og ekspeditøren mumlet noe jeg ikke fikk med meg.
Jeg tuslet videre rundt i butikken og leste på bokryggene.
4 kommentarer:
Jeg syns det er så trist når jeg møter mennesker som ikke ser verdien av en bok. Som ikke skjønner verdien av å leve seg inn, av å gråte og le og føle med karakterene i boken, det å glede seg til å lese en bok du har lest mange ganger før og grue seg til siste side. Disse går glipp av noe verdifullt!!!
Henger meg på Confiteor. Og en annen trist sak; tenk på alle bøker som ligger et eller annet sted som ingen vil ha. Uønskede bøker som ligger og samler støv og lukt. Jeg har tenkt på å starte enten et beredskapshjem eller et slags pensjonat for bøker. Hah! Det hadde vært noe det!
Hvordan er det mulig å snakke sånt om bøker?! En verden uten bøker... Uff, jeg holder ikke ut tanken! Heldigvis er det flere av oss lesehester enn det er av ignorantene.
Confit;
Det synes jeg også.
Og jeg tenker at de går glipp av noe verdifullt ved å ikke evne og sette seg inn i andres tanker, liv og verden ved å lese jeg-form. Det blir mye mer nært da, synes jeg. Mer personlig. Det rører ihvertfall meg på en helt annen måte enn å lese "hun og han".
Neglecta;
Det synes jeg hørtes ut som en kjempegod idè! Bokpensjonat!
Bøker lever jo!
Ithil;
Ja, er det ikke helt forferdelig?!
Jeg er så glad for at noen begynte å skrive, og ergo har gitt oss mange verdner og liv og dykke ned i. Dessuten er det jo lærerrikt!
Nei, de går jammen glipp av mye. :)
Legg inn en kommentar