mandag 15. desember 2008

Til minne om Anne-Cath.

-Njaæ.. Han så på meg med ett skeptisk utrykk i de stålgrå øynene.
-Jeg tror jeg heller vil anbefale deg å skrive om en av de gamle store norske forfatterene.
-Hvorfor det? spurte jeg.
-Hvorfor må jeg tråle meg i gjennom x antall tørre bøker og annet materiale, jeg overhodet ikke har lyst til å skrive om?
Jeg kjente jeg ble litt provosert, samtidig som jeg ble enda mer standhaftig i beslutningen min.
-Hvor mange skal skrive om Knut Hamsun, Olav Duun og Sigbjørn Obstfelder?
Han medga at det var endel.
-Ja, nettopp. Så når jeg sier at jeg vil skrive særoppgave om Anne-Cath Vestly, så vil du helst at jeg ikke skal gjøre det?
-Det er ikke det at jeg ikke vil, men jeg tenker på hva du kan klare å få ut av det.
-Få ut av det?! Hun har jo en hel verden jeg kan ta av.
-Men hva med å finne med en problemstilling du kan drøfte på en ordentlig måte?
Jeg ser ikke helt for meg hva det skal bli og jeg sier jo dette til ditt eget beste.
Den avgjørende norskkarakteren din avhenger jo veldig av denne særoppgaven og jeg vil helst ikke se at du raser to karakterer ned fordi du vil skrive om en forfatter og hennes forfatterskap, som jeg ikke ser at du kan få til noe bra på.
-Ok, svarte jeg. Jeg hører hva du sier, men jeg er ikke enig. Jeg kommer til å skrive om Anne-Cath Vestly og hennes forfatterskap.
Norsklæreren min på videregående så litt misbilligende på meg, men ga meg klarsignalet.
-Det er din norskkarakter, sa han så, før jeg gikk ut av klasserommet.

Året var 1999 og jeg hadde satt meg på skolebenken igjen for å ta noen fag. Norsk var ett av de. Tre års videregående norskpensum på ett år. Jeg frydet meg over faget og fløy som en virvelvind mellom 1, 2 og 3 klasse og leverte stiler og oppgaver i ett tempo jeg normalt hadde blitt svett over. I tredje klasse skulle vi levere den store fryktede særoppgaven og jeg valgte å skrive om Anne-Cath Vestly. Jeg leste igjennom mange av min barndomsfavoritter og koste meg med å skrive om forfatterskapet hennes. Problemstillingen var enkel å velge;
"Mellommenneskelige relasjoner i forhold til tidsepoken de ble skrevet i."
Jeg tok for meg både storfamilien (Mormor og de åtte ungene), kjernefamilien (Lillebror og Knerten), de omvendte kjønnsrollene der far var hjemme (Aurora) og enslige foreldre (Guro). Jeg drøftet og drøftet, jeg skrev og skrev. Jeg synset og mente. Jeg leste mer og skrev enda mer.
Oppgaven tok form og jeg kjente meg så stolt og glad innvendig. Dette var om jeg så må si det selv, en dritbra oppgave, og jeg gledet meg til å levere den.
Innleveringsdatoen kom og jeg klasket fornøyd oppgaven min med ett stort smil, på kateteret til den strengeste norsklæreren noensinne. Han gikk for å være det. En fryktet sensor på norskeksamene, men en dyktig lærer. Det skal han ha, til tross for sin forkjærlighet til de store tunge gamle forfatterene. Han så opp meg, med ett fortsatt skeptisk utrykk i de fortsatt like stålgrå øynene. Ventetiden var lang og av og til angret jeg meg på at jeg hadde levert inn en oppgave han hadde frarådet meg å skrive. Men gjort var gjort. Jeg visste jeg hadde levert en god oppgave. Den dagen han tok oss inn èn etter en, for å gå igjennom oppgaven og gi oss karakteren, hadde jeg vondt i magen. Det er nervepirrende å være kjerringa mot strømmen noen ganger.

-Jeg vet ikke hva jeg skal si, begynte han.
Jeg kjente hjertet sank litt nedover, nærmere magesekken og jeg holdt pusten.
-Jeg må bare ta av meg hatten for deg og oppgaven din, sa han videre.
Du får en meget sterk 5+ (fem pluss) på denne oppgaven.
Jeg ropte rett ut og kastet meg rundt halsen på ham. Han ble forfjamset, men tok seg fort inn igjen og snakket videre om oppgaven og jeg hørte egentlig ikke ett ord av hva han sa. Det eneste jeg fortsatt hørte var; "Fem pluss, fem pluss, sterk fem pluss, fem pluss, meget sterk fem pluss!"
Standpunkt i faget ble 5 skriftlig og 6 muntlig.
Det er lite jeg er så stolt av som akkurat disse karakterene i norsk på videregående, året 1999.

Når jeg kom hjem satte jeg meg sporenstreks ned og skrev ett brev til Anne-Cath Vestly og jeg la ved både særoppgaven og den skriftelige tilbakemeldingen. Jeg bare måtte dele dette med hovedpersonen selv.
Noen få uker etter, lå det ett brev i postkassen min med ukjent håndskrift utenpå.
Inne i konvolutten lå det ett håndskrevet brev fra nettopp Anne-Cath.

"Kjære Sokken.
Nå har jeg endelig fått tid til å lese den fine oppgaven du hadde skrevet om bøkene mine.
Det var fint å lese, for selv om du hadde dine kilder, hevdet du så absolutt dine egne meninger og oppfatninger av hva du fant i bøkene.
Jeg lurer jo på om jeg selv noen gang kunne ha skrevet en slik særoppgave. Det tror jeg ikke og jeg er litt glad for at jeg ikke går på skolen nå og at slikt ville blitt forlangt av meg.
-Men det er jo sånn at mennesker er forskjellige, og jeg skjønner jo at det er bra at mange etterhvert har oppdaget barnelitteraturen. I begynnelsen var jeg ganske redd for de forangripende kritikerene. En er jo redd nok på forhånd når bøkene kommer ut, men så får det gå som det kan, og det jeg hele tiden tenkte var nok at jeg fikk skrive slik som jeg hadde lyst til.
Men jeg fikk mange kalde bøtter i hodet. Dette ble mye om meg. Lykke til med deg. Hils den lille og gi henne kortet jeg legger ved. (Som var en nydelig tegning av Knerten.)
Hilsen Anne-Cath Vestly.
P.S. Nå kommer jeg jo på en liten ting jeg vil du skal sette på i oppgaven din: Studioteateret arbeidet bare som en gruppe under krigen og hadde ikke sin presentasjonsforestilling før høsten 1945! "
-------

I dag når jeg sto opp kunne avisene fortelle meg at Anne-Cath Vestly var død.
Jeg kjente en sorg over at ett av de fineste menneskene i norsk litteraturhistorie er borte.
Hun turte der andre ikke turte. Og hun tok barn på alvor.

Takk, Anne-Cath.

19 kommentarer:

Anonym sa...

Så spesielt, så vakkert, du er unkik du :-D
Det var flott lesning.

Anonym sa...

UNIK selvfølgelig

Neglecta sa...

Det var et godt og særpreget minneord. Takk!

Solskygge sa...

Graylady;
Tusen takk, så koselig å høre! :o)
Ikke hver dag jeg få slike komplimenter. *glad*

Neglecta;
Tusen takk. Det er ett godt minne. :o)

Anonym sa...

Oj, fikk helt frysninger her! Det var vakkert skrevet! Hun betydde nok mye for mange! Takk for at du satte ord på det! Du er så god du! KleM

Støvkorn sa...

Å så heldig du er, som fikk oppleve en så personlig del av henne. Det er ufattelig trist at hun er død, men enda tristere at hun døde av en sykdom som fratok henne evenen til å kommunisere med ord og fortsette å skrive..

Anonym sa...

I dag har virkelig vært dagen for å minnes og dele minner om denne flotte damen. Tusen takk for at jeg fikk lese ditt, og heia deg som trosset norsklæreren!

Solskygge sa...

Bell;
Takk takk. :o)
Hun betydde mye for min leseglede både som barn og voksen.

Confit;
Ja, jeg er veldig glad i det brevet. :) Alzheimer er en grusom sjukdom.
På en måte er jeg glad for at hun fikk slippe.. Det er nesten som å dø to ganger. Men stemmen hennes og ordene hennes kommer til leve fortsatt.

Serendipity;
Ja, det har ikke vært fritt for tanker i dag. Og jeg har lest nydelige bloggposter om ett verdsatt menneske flere ganger i dag. Anne-Cath var ett medmenneske av de større.
Og takk. Lærere er til for å trosses, er de ikke det da? ;)

Anonym sa...

Gratulerer noen år på etterskudd med å ha stått imot presset og gjennomført det du trodde på! Så flott at det gikk så bra også, forstår godt du er stolt!

Det er trist at Anne-Cath er borte, det er så rart å tenke på. En gang i tiden bodde jeg samme sted som henne, på Bøler i Oslo. Jeg traff henne en gang på butikken og hun var så søt! Smilte og hilste på alle. :) Hun var spesiell altså...

Kan tenke meg brevet fra henne må ha en veldig spesiell plass hos deg, så utrolig fint gjort at du sendte henne oppgaven - og at hun svarte. :)

Anonym sa...

Åååh.. Det var fint skrevet det! *flinke sokken*
Vet du, jeg skrev også særemne om Anne-Cath. Vestly. I 1995 faktisk. :-) Hun var bare en fantastisk forfatter. Jeg også møtte liten forståelse hos min norsklærer, som om de som skriver barnelitteratur skulle være mindre verdt en andre.. *arg*
Kjempetøft at du senda oppgaven til henne. Det gledet henne nok langt inni hjerterota å se det arbeidet du hadde lagt ned i å skrive om henne & hennes livsverk.

Solskygge sa...

Tusen takk, Lothis! :o)
De gjør veldig godt de karakterene der. Det var det siste "ordentlige" jeg klarte å gjennomføre, før jeg jeg ble satt ut av spill. Å ta tre års norskpensum på ett år, er ikke noe jeg gått løs på i dag, for å si det slik. :)

Anne-Cath var ett av de største medmenneskene jeg vet om. Noen skiller seg ut på en utrolig positiv måte, og hun var nettopp en av de. Mild og snill, men med evne til å slå i bordet og faktisk være uenig. Jeg elsker det intervjuet med henne som han fotografen lagde. Hva heter'n igjen? Morten Krog-etter-eller-annet? Da viste hun at hun absolutt at hun hadde en styrke i seg som jeg beundrer enormt.

Brevet er en liten skatt, det skal sies. Nettopp fordi Anne-Cath var den hun var, turte jeg å sende oppgaven til henne. Hun tok seg tid. :o)

Solskygge sa...

M'en;
*kaver og vinker*

Tusen takk! :o)
Se der ja, tenkte jeg det ikke, at du også gjorde nettopp det. *ler*
Barnelitteratur fortjener større plass, Anne-Cath tok plass til tross for motstand og det står det respekt av.
Jeg håper hun likte det. Virkelig. :o)

Anonym sa...

Bra du ikke ga deg! Norsklærere kan være litt konservative tror jeg, sånn er det nok fortsatt. Og så gøy at Anne Cath svarte deg personlig! Jeg tror som deg, hun var et varmt menneske.

Solskygge sa...

Jeg er glad for det sjøl også. :)
Rart med det at disse norsklærerne skal være så fastlåst i gamle verker. Det er bra mye av det, det er ikke det det, men tenk på all den fine gode litteraturen som har kommet i etterkrigstida også. For å vekke elevenes interesse tror jeg at de må finne en større spennvidde på pensum. Noe gammalt, noe nytt.
Og nå snakker jeg mye igjen..
Jeg verner om det brevet så godt, at jeg i går lette etter det i to timer fordi jeg visste at jeg hadde lagt det på ett veldig lurt sted. Hun var spesiell.

Anonym sa...

*vinker frenetisk tilbake*
Sender deg en mail en dag jeg.. Står på "to do" lista mi sammen med julestria.. :o)

Solskygge sa...

Å ja! Gjør det! :o))

*gleder meg*

Anonym sa...

Du har ikke vurdert å legge ut selve særoppgaven? :)

Linn Marie sa...

Tusen takk for det du skrev i kommentaren på min blogg :) Vil bare si at du skriver utrolig bra, jeg er fast leser ;)

Solskygge sa...

Tor;
Det skulle jeg gjerne ha gjort, hadde jeg funnet den igjen! *ler*
Rettere sagt; når jeg får den igjen. Den ligger hos en kompis som lånte den. Så når den er trygt forvart i heimen, så skal jeg legge den ut. :o)

Linn Marie;
Bare hyggelig, kjære deg. :)
Smiger er jeg veldig svak for.
Tusen takk, så koselig å høre. :)