Blåmandag.

Jeg var oppe klokka 07.02 i dag. Det er ett tidspunkt på dagen som ikke egner seg til å være utenfor dyna for min del, så sant jeg da fortsatt ikke har lagt meg enda.
Grunnen til at jeg hadde vekkerklokka på ett lydnivå som muligens var i faresonen for å gi noen hjertestans, var at jeg skulle til en testtekniker på nevropsykologisk avdeling. Kl 08.30 skulle jeg befinne meg hos denne testteknikeren. Umenneskelige klokkeslett de jobber med, de folkene.
Med tørre øyne som sved bak øyelokkene, kreket jeg meg inn i dusjen og det er noen ganger er jeg er ekstra glad for den dusjkrakken som står der inne. Jeg satte meg ned mens jeg ventet på at det varme vannet skulle få blodomløpet i gang slik at jeg klarte å få opp øynene litt mer enn en ukesgammal kattunge. Sakte, men sikkert begynte det å hjelpe på. Ca rundt det tidspunktet jeg kjente at varmtvannstanken begynte å minske beholdningen på varme kaskader.
Når jeg var ferdig i dusjen hakket jeg like mye tenner som jeg gjorde på vei inn i dusjen. Det gjorde ikke saken noe bedre om at Datter'n kom inn på badet og opplyste om at det var 19 kuldegrader ute. Jeg hater vinteren.
Utenfor døra møtte disse 19 kuldegradene meg som en isende gufs i det jeg fylte lungene med god gammaldags norsk vinterluft og den bredte seg som et freshmint-teppe på innsida av kroppen som rakk helt ned til navlen. Kroppen min er fortsatt ikke lagd for møter med barsk nordisk natur. Så godt det lot seg gjøre prøvde jeg å holde pusten mest mulig på veien bort til garasjen hvor den lille grå sto med motorvarmer'n i. Bilen ble om ikke annet fort varm og jeg kjørte avgårde til denne testteknikeren. Snart befant jeg meg i en iskald sykehuskorridor, og det er ikke ett godt tegn når du møter på de hvitkledte med skjerf rundt halsen. Da vet du at det bare fortsetter å være kaldt og her skulle jeg tilbringe de neste timene. "Dette tar flere timer", sto det på innkallingen. Testteknikeren skuttet seg og hentet jakken sin før vi satte i gang og jeg beholdt min over bena. Hun leste opp mange ord jeg skulle gjenta etter henne; Smaragd, hest, grotte, perle osv. Det gikk ganske bra første gangen, ikke fullt så bra den andre, tredje og fjerde gangen. Tilslutt husket jeg bare perle. X antall tester av ulike slag ble lagt foran meg som jeg løste etter beste evne. Jeg tegnet etter hukommelsen, jeg skrev rare tegn under tall og jeg begynte å skrive A'er flere steder. A var ikke noen av tegnene. Jeg løste oppgaver på tid og så på merkelige bilder som manglet en bit. Nuvel, det kunne vært verre.
Jeg besto ihvertfall lesetesten med glans, det er jo noe.
-Også tar vi litt hoderegning, annonserte hun. Nora Brochstedt entret hjernen min tvert;
-Og så kjæm det je itte kæn...
-Hva er 5+4?
-Piece of cake, tenkte jeg litt bråkjekk. -Ni. Hun fortsatte å ramse opp ulike regnestykker.
Jeg hørte meg selv si; -Kan jeg få bruke fingrene? Jeg telte èn og èn finger før jeg sa svarene.
Jeg fikser ikke tall på en flekk. Tall er fryktinngytende monstre forkledd som små uskyldige tegn som skal bety noe for folk flest. Tall skremmer livskiten av meg. De er nifse. Regelrett nifse.
Jeg begynte å bli kjørt i hue og følelsen av å være oppe til eksamen ang mitt eget hode ble mer og mer nærliggende. -Herregud, jeg kommer til å stryke! tenkte jeg småpanisk. Ikke husket jeg alle ordene, jeg rotet til med klossene og nå dette!
-Hva er 23-11? fortsatte hun ufortrødent videre.
Jeg sa ingenting, jeg så ned på fingrene mine og tenkte at jeg har jo ikke 23 fingre! Jeg prøvde å telle meg tilbake, svaret krøllet seg på tungen min og det kom ikke en lyd. Jeg telte igjen før jeg svarte; -Ca 8 kanskje? Hun røpet ingenting om at jeg var på jordet, men svaret var avgitt. Hun ramset opp noen regnestykker til og jeg vet de gikk til helvete. Deretter begynte hun med tall og bokstaver i en skjønn forening som jeg skulle gjenta i stigende rekkefølge. Når det ble seks av hvert ble det for mye av det gode. -Lydtesten tror jeg vi tar avsluttende i neste uke, ettersom jeg ser du begynner å bli sliten, for du har ME ikke sant, så da kan du svare på dette spørreskjemaet her også avslutter vi for i dag.
-Lydtest? O' skrekk og gru, jeg gruer meg allerede.
Permen hun la foran meg inneholdt 567 spørsmål. Kryss av for rett eller galt.
"Har du dårligere bordskikk når du spiser hjemme, enn hva du har når spiser borte?"- Galt.
"Har du hatt lyst til å dø i løpet av den siste uken?" - Galt.
"Hadde du trivdes som yrkesmillitær?- Galt.
"Er du glad i din mor?" -Riktig.
"Har du hatt besvimelsesanfall?" -Riktig.
"Har du deltatt i skumle seksuelle aktiviteter?" -Galt.
567 spørsmål av ulik karakter, det samme spørsmålet formulert flere ganger, men i annen ordlyd. Jeg trålet meg igjennom alle sammen, og kommer høyst sannsynlig ikke til å legge ut noen meme'r på ei stund. På en annen side; den blekka hadde jo kanskje vært en høyst interessant meme...
Flere timer etter at jeg entret dørene, sto jeg utenfor igjen og speidet etter bilen min før jeg fikk øye på den langt der borte, sånn ca 60 meter unna. Jeg har bare tre ganger igjen før jeg er ferdig bestått/strøket i nevropsykologien min. Antageligvis finner de ut at jeg har Dyskalkuli, slik at jeg får det svart på hvitt. Det hadde vært fint. Men dette har vært en real blåmandag.
Den ble litt bedre etter en lang samtale med Bestisen på telefon.