Kvalitetstid helt alene

Vi er tildelt så mange roller i livene våre. Vi spiller de aller fleste med den største selvfølgelighet, som forelder, kjæreste, venninne, kollega, datter osv. I dag har jeg lagt vekk alle rollene.
Jeg er kun meg, og bare meg helt alene. Og jeg koser meg! I løpet av en uke kan den eneste alenetiden være på når du er på do (hvis du er heldig) eller sene nattetimer hvor man ofte sitter på en agg av dårlig samvittighet fordi man burde vært i seng, og ergo ikke blir det ikke superduper kvalitetstid over den alenetiden.
Det er ikke alltid like enkelt å få til kvalitetstid helt alene. Ikke engang jeg som går hjemme dag ut og dag inn og følgelig har timer på dagtid når Datter'n er på skolen, får helt til denne GODE tiden alene. Det er noe eget med timene på kveldstid. Det er ikke til å komme fra. Dagtimene går med til høyst trivielle ting som rydding, vasking, handling og lista kunne ha fortsatt i det uendelige. Når kvelden kommer vet du at det er kvelden og det er færre som kan kreve noe av deg og det er lettere å senke skuldrene ned på ett normalt nivå. Så i dag, etter at jeg parkerte Datter'n hos mormor og dro hjem, låste jeg døra, hoppet i pysjen, ryddet leiligheten, tente alle telysene, skrudde opp oljeovnen, lagde meg mat og satte meg i sofaen. Ingen tv, ingen pc, bare meg helt alene med meg selv! Det var himmelsk!
Jeg koblet ut alt og alle og bare kjente på hvor godt det var å få være helt i fred. Ingen som ropte mamma, ingen som ropte Solskygge, ingen krevde en millimeter av meg. Total utlading og ro.
Jeg vil ikke engang be om unnskyldning for å like det faktum at jeg nøt hvert minutt av de timene i sofaen, tittende på atmosfæren rundt meg. Jeg tror til og med pusedyrene skjønte at det var time-out på gang, for de la seg til å sove.
Det trengs å være snill mot seg selv av og til. Hva timene fylles med er helt opp til hver enkelt, det finnes ingen oppskrift. Men det skal være noe du liker selv å gjøre. Vi kan ha en tendens til å glemme oss selv midt i all levingen. Det er andre som trenger en og sier noen "hopp", så hoppes det selvfølgelig. Hvis ikke vi hopper, hvem skal da gjøre det?
Det er mange med "Flink pike- syndromet" og diagnosen Dyktig. Det kan fort hope seg opp med innestengt aggresjon, hensyn man må ta og kvelende blekksprut armer.
Jeg elsker Datter'n, jeg elsker vennene mine og jeg elsker familien min, men jeg elsker meg selv også. Jeg bare glemmer å vise det så ofte som jeg burde. Jeg glemmer det så lenge noen ganger at jeg blir bisk og tverr, taus og vrang og det premenstruelle kan virke til å aldri vike. Jeg blir bitchy og enda mer sær enn hva jeg er til normalt.
Da er det greit med en egen påminnelse om at jeg trenger tid med meg selv.
Det utretter ikke mirakler, men det er en pustepause hvor jeg slipper å ta hensyn.
Så nå skal jeg snart sette meg i sofaen igjen, kanskje lese noe, kanskje jeg skal se på tv eller en film, kanskje ingen av delene. Kanskje jeg skal dusje og bruke opp alt varmvannet.
Det eneste jeg vet er at jeg koser meg akkurat nå. Og det skal jeg fortsette med helt til jeg har lyst til å gå og legge meg.

Alle illustrasjoner er hentet fra Bjørg Torhallsdottir.