Motpolene

Som David og Goliat hadde vi vært, to motpoler som til stadighet kjempet mot hverandre med en ild som ingen kunne slukke. Venner på respektive hold rådet oss begge til å holde avstand fra den andre, men motsetningene var for like til at vi kunne gi slipp.
Vi elsket og hatet hverandre med en glød ingen kunne kjenne seg igjen i. Vi trengte ikke andres forståelse eller tillatelse. Dette var oss, dette var slik vi var og det var slik vi hadde det.
Vi fant til stadighet tilbake til hverandre selv når begge hadde sine respektive rolige havner. Når havnene fikk nok av å huse uregjerlige tonn med ballast, satte de oss fri og lot oss seile mot nye horisonter. Av og til møttes vi lunt og ømt, av og til seilte vi stolt forbi den andre med krigerske ord og handlinger.

----
-Jeg vil ha deg, men jeg vil ikke ha deg, fortalte du meg en gang vi satt på steintrappa.
-Jeg vet det, jeg vil ikke ha deg jeg heller.
-Så hvorfor kutter vi ikke linen en gang for alle og lar oss selv få slippe dette?
-Jeg vet ikke.

Jeg husker ikke hva som skjedde, men jeg antar vi kranglet om hvem som burde slippe taket, hvem av oss som var mest berettiget til å føle seg liten og ussel og hvem som hadde størst tak på hvem. Det var det vi pleide å gjøre. Også elsket vi på steintrappa i mørket med en villskap som ingen av oss kunne kontrollere. Det bare var sånn.
Vi tok valget på samme tid. -Jeg reiser! sa vi i kor til hverandre. -Greit, svarte vi.
Så dro vi. Du dro ned til den ene kanten av kontinentet. Jeg til den andre. Slik satt vi på hver vår side av kloden som to tilhørende motpoler med alt samlet mellom oss.

Postkortene kom av og til, til samme tid til hver av oss.
-Jeg tenker på deg, men jeg vil ikke tenke på deg.
Vi skrev alltid det samme og ingen av oss svarte på kortene.

Etter flere år møttes vi på den brune puben på hjørnet.
Begge unngikk vi temaet oss, for vi var bare oss. Oss som vi alltid alltid vært.
Motpolene, David og Goliat.
Når du skulle gå sto du rett ovenfor meg og la hånden din på halsen min.
Du strøk meg over kinnet med tommelen og sa;
-Jeg skjønner alt sammen nå.

Jeg fulgte deg med blikket til jeg så du rundet hjørnet.
Hånden din var det siste jeg så før du ble borte og da skjønte jeg det også.