Dyna ligger varmt og godt rundt morgenmyk hud, mens jeg vikler meg ut av ørepluggene til mp3 spilleren som er snurret rundt halsen min og løsner dovent den ene pluggen som sitter fast i tovete krøller. Jeg myser på klokka og ser at det langt på formiddag, og tenker at det ikke er så nøye ettersom det ble veldig sent i natt. Jeg legger dyna til side, drar på meg en pysj og setter føttene i tøflene og åpner døra ut til stua. Der er de begge to. Med trøtte morratryner og bustete hår, den ene er kanskje litt mer bustete enn den andre, men det skyldes hårlengden.
Vi sier et svakt "Hei" og vinker til hverandre. Det er ikke tiden for den største kommunikasjonen riktig enda. Vi subber litt forbi hverandre i pysjbukser alle tre og myser på hverandre i det skarpe lyset som flommer inn gjennom vinduene grunnet lav vintersol. Jeg kjenner en hånd som stryker meg over skulderen i forbifarten og vi smiler. Jeg ser på dem og tenker at disse to er blant de fineste menneskene i verden. Jeg tenker på alt vi snakket om i natt og alt vi ikke snakket om fordi det ikke trenger ord. Disse to fine menneskene som ser det jeg ikke ser, men som åpenbarer seg som logiske selvfølgeligheter når de sier bare to ord.
Gode venner er noe av det mest verdifulle et menneske kan ha i livet. Venner som du vet er der for deg uansett når og hva det måtte være. Venner som hadde gitt deg en nyre uten å blunke, venner som ikke fordømmer deg et sekund, venner som sier i fra når de er uenige, men som respekterer deg fullt ut allikevel. Venner som har igjen 200 kroner på konto, når du sier at du er blakk og de gir deg den ene hundrelappen som om det skulle være helt en naturlig ting å gjøre.
Slike venner gjør meg ydmyk og veldig glad. Slike venner er disse to vakre menneskene som jeg er så heldig at jeg kan kalle dem for mine bestiser. De hadde gått gjennom ild og vann, passert drager og sure kjerringer, myrer og evigheten for min del. Jeg hadde gjort det samme for dem.
Uten å blunke.
7 kommentarer:
Det er ekte lojalitet.
Mannfolket;
Det er det det er.
=,O) *snufs* Å være hos noen hvor alt er så naturlig, hvor man også kan være helt stille uten ubehag, hvor timene går så alt for fort og avskjeden kommer alt for brått, hvor man kan bare være den man er uten fordømmelser, uten forestillinger. Å bare være. Det er sånn det er. Et av verdens underverker. Både vennskapet og du. Takk!
Neglecta;
Min verden hadde vært fattigere uten deg og din mann.
Jeg er så glad i dere!
=,o) *snufs igjen* Er så glad i deg også atte! Begge to!
Vet ikke om det skyldes den periodevise, hormonelle delen av måneden, men den skrivingen din, Solskygger (Se, jeg har lest nyeste posten også! hehe), den gjør at jeg av og til får tårer i øyene. Denne gangen fordi det var så utrolig vakkert og fint. Heldige dere som har hverandre - og heldige alle oss andre som har gode venner rundt oss. Det må være noe av det beste som finnes!
Astrid;
Det skyldes heeelt sikkert det hormonelle! *overbevist*
Takk for gode og fine ord. :)
Ja, vi er heldige. Slike venner dukker opp og bergtar, samtidig som en kjenner på en tilhørighet som er unik. Venner skal man ta vare på! Alltid! :o)
Og kall meg bare Solskygge eller hva akkurat du vil. *ler* Jeg er fortsatt meg.
Torsdagsklem til deg. :)
Legg inn en kommentar