tirsdag 18. november 2008

Gammeldags bonderomantikk.

Jeg vokste opp på en bondegård med stort hvitt hus og enda større rød låve.
Låve oppe, fjøs nede. Prototypen på den store røde bygningen som står hist og her ute på landet.
Utenfor sto det en stor og rød Massey Ferguson. John Deere var ikke like bra, i følge min fjøskledte far som stort sett gikk med en østerdalslue tredd ned på hodet.
Som lita jente hadde jeg bl.a to geitekillinger som kjæledyr. Av en eller annen grunn som jeg ikke kan huske, bodde de på vaskerommet ved siden av kjøkkenet. Praktisk i og for seg, men renslig kan det umulig ha vært, selv om bæsjen til geitekillinger er en forholdsvis ok bæsj å plukke opp.
Min barndomsgård var som gårder flest; Innholdet var sauer, kuer og ungdyr, hunder og katter.
Kalkunene var kanskje de som skilte seg ut mest. De ble ikke så lenge heller. Gobbel-gobler er skumle.
Jeg hadde sågar min egen ku. Hun var svart og fin og bare, bare min.
Vi hadde Tarzan også. Den fineste orange oksen dere kan tenke dere. Han var snill som dagen var lang og vi ungene la ett laken over ham og så hadde vi hytte under den store magen og de fire bena hans. Det er fint med en drøvtygger som hytte. Det gir ett anderledes perspektiv.

Med gården fulgte sætra. Mens andre i klassen rett før skoleslutt la ut om feriene de skulle på, visste jeg hva vi skulle. Rett etter at skolen var ferdig, bar det til seters for å gjøre oss fete!
Og der var vi hele sommeren helt til skolen skulle begynne igjen. I dag høres det kanskje idyllisk ut, men der og da var det en tanke kjedelig å måtte være der i 2 mnd. Vi våknet til kubjeller og Ni-timen og det regnet i grunn aldri. Det var cowboy og indianer vi lekte mest og det var mange fine steiner som jeg kunne binde fast lillesøssen til, rundt omkring. Mens hun satt fastbundet malte vi henne med krigsmaling før vi andre stakk avgårde. Noen slapp henne alltid løs, jeg er ikke sikker på hvem.
Mjølkerampa var ett fast møtested og fra den hadde vi full utsikt og oversikt over bygda langt der nede og setervollen. Ingen lumske cowboyer fra nedre-vollen kunne snike seg inn på oss. Dit kom dessuten mjølkebilen og han som kjørte den gammeldagse bilen med lasteplan, var så blid og trivelig. Han hadde kamferdrops og Kongen av Danmark som vi ungene alltid fikk.
Etterhvert tok de store sølvfargede lastebilene fra Meieriet over mjølkehentinga.
Det var ikke så stor stas det.

Man skulle vel kanskje tro at når en vokser opp på en gård, så får man med seg utrolig mye kunnskap om gårdsdrift. Hovedkunnskapen min er fortsatt at kua spiser foran og driter bak.
Men jeg ble praktisk. Det skal jeg ha. Jeg kan håndtere verktøy og fikk ett logisk hode.
Selv om jeg i mange år trodde det sto "Vesla" på den orange traktorhengeren, ikke "Velsa".

På jordet hadde pappa stablet flotte hvite rundballer som lignet marshmellows, hvor han malte på følgende tekst; "NEI TIL EU!" med digre bokstaver.
Pappa var ikke en mann som var redd for å si standpunktene sine høyt. Han kjørte rundt i en skranglete verktøykasse av en bil, hvor klistremerket i bakruta sa; "Sosialister, foren eder! -I Sibir!", og når jeg nådde date-alder, sa han spøkefullt at hvis jeg kom hjem med sosialist, kom han til å stå på verandaen med hagla. Jeg smilte selv om uttalelsen var brutal, den fikk meg til å føle meg trygg.

Jeg vokste opp med dyr og natur. Og masse vedbæring.
Jeg hadde en Høyrevendt pappa og en mamma som klarte å lokke på kuer.
Jeg har klart meg fint.

10 kommentarer:

AstridVU sa...

For en god, søt og varm historie om livet. Vi har hatt ganske forskjellige oppvekster, men på en måte litt like likevel - trygt og godt er viktig!

Neglecta sa...

Dette var et skikkelig feel-good-innlegg som jeg koste meg når jeg leste! =o)

Sånn ved en annen bloggeanledning kunne jeg tenke meg flere gårdshistorier. Og jeg vil også ha oksehytte! *sutre*

Solskygge sa...

Astrid;
Takk! :)
Det har vært lite gårdsliv så langt i bloggen. Hehe. Og trygt og godt er nok viktig. :o)

Neglecta;
Koselig å høre. :o)Litt Feel-good som andre liker, er en bonus.
Og så skal jeg se om jeg etterhvert kan komme med flere gårdshistorier. ;)
Oksehytta unner jeg egentlig alle. For Tarzan var fin.

Anonym sa...

Fikk en god følelse av å lese det :-)

Solskygge sa...

Så fint, Cat! :o))

ver1e sa...

Selv om jeg er skikkelig asfaltyngel, født i Josefinegaten og vokst opp på Grefsen og aldri har vært en dag på en seter, kan jeg faktisk kjenne meg litt igjen her. Jeg har familie som har gård, og når jeg var liten var det veldig stas med griser, kuer, hester og katter. Og for ikke å snakke om "hjemmelagde" kyllinger til middag og jordbærkake til dessert. Jeg er glad for å ha opplevd det, selv om jeg aldri kunne tenke meg å bo noe annet sted enn i en storby. Takk for flott skildring, Sokken!

ver1e sa...

...og forresten har jeg også lest feil på traktorhengere. Vesla eller Velsa....erre så nøye'a?

Solskygge sa...

Asfaltyngel..*ler*
Jeg er veldig glad for seterlivet nå i dag. Det er noe ur-aktig over det, på en måte. Hehe.
Jeg prøvde meg som asfaltboer i Oslo for mange år siden, men jeg ble skikkelig Aukrust-Ludvig der inne, jeg altså!
Hamar har både landet og byen, så her passer det meg bra.
Jeg syntes egentlig det var litt koselig med ett merke som het "Vesla", så jeg ble faktisk litt betutta når jeg fant ut at det var "Velsa".. *flirer*
Men det ække så nøye, nei.
Koselig at du likte å lese det, El Vera. :o)

Støvkorn sa...

Du er så flink til å skrive!!
Jeg hadde også en del av barndommen min på gård, jeg husker enda at jeg gravla kalkunkyllinger i sandkassen min, og lagde små kors til..

Jeg og broren min koste oss også stort med å rulle ned låvebrua i tønner, det var stas!!

Ah, minner :) Takk for at du deler slike historier, får fart på mimringen dette!

Solskygge sa...

Tusen takk, Confit! Ingenting som slår litt skryt, hehe... ;o)

Minner er godt å ha. :)
Du var snill som gravla kalkunkyllingene, men i sandkassa?!
Var det ikke fort gjort å grave de opp igjen da a?
Vi brukte mjølketralla ned låvebrua.. *ler* Huheeeii!

Og det er bare hyggelig å dele når jeg får så god respons som jeg får av dere fine leserne. :o)