Gammeldags bonderomantikk.

Jeg vokste opp på en bondegård med stort hvitt hus og enda større rød låve.
Låve oppe, fjøs nede. Prototypen på den store røde bygningen som står hist og her ute på landet.
Utenfor sto det en stor og rød Massey Ferguson. John Deere var ikke like bra, i følge min fjøskledte far som stort sett gikk med en østerdalslue tredd ned på hodet.
Som lita jente hadde jeg bl.a to geitekillinger som kjæledyr. Av en eller annen grunn som jeg ikke kan huske, bodde de på vaskerommet ved siden av kjøkkenet. Praktisk i og for seg, men renslig kan det umulig ha vært, selv om bæsjen til geitekillinger er en forholdsvis ok bæsj å plukke opp.
Min barndomsgård var som gårder flest; Innholdet var sauer, kuer og ungdyr, hunder og katter.
Kalkunene var kanskje de som skilte seg ut mest. De ble ikke så lenge heller. Gobbel-gobler er skumle.
Jeg hadde sågar min egen ku. Hun var svart og fin og bare, bare min.
Vi hadde Tarzan også. Den fineste orange oksen dere kan tenke dere. Han var snill som dagen var lang og vi ungene la ett laken over ham og så hadde vi hytte under den store magen og de fire bena hans. Det er fint med en drøvtygger som hytte. Det gir ett anderledes perspektiv.

Med gården fulgte sætra. Mens andre i klassen rett før skoleslutt la ut om feriene de skulle på, visste jeg hva vi skulle. Rett etter at skolen var ferdig, bar det til seters for å gjøre oss fete!
Og der var vi hele sommeren helt til skolen skulle begynne igjen. I dag høres det kanskje idyllisk ut, men der og da var det en tanke kjedelig å måtte være der i 2 mnd. Vi våknet til kubjeller og Ni-timen og det regnet i grunn aldri. Det var cowboy og indianer vi lekte mest og det var mange fine steiner som jeg kunne binde fast lillesøssen til, rundt omkring. Mens hun satt fastbundet malte vi henne med krigsmaling før vi andre stakk avgårde. Noen slapp henne alltid løs, jeg er ikke sikker på hvem.
Mjølkerampa var ett fast møtested og fra den hadde vi full utsikt og oversikt over bygda langt der nede og setervollen. Ingen lumske cowboyer fra nedre-vollen kunne snike seg inn på oss. Dit kom dessuten mjølkebilen og han som kjørte den gammeldagse bilen med lasteplan, var så blid og trivelig. Han hadde kamferdrops og Kongen av Danmark som vi ungene alltid fikk.
Etterhvert tok de store sølvfargede lastebilene fra Meieriet over mjølkehentinga.
Det var ikke så stor stas det.

Man skulle vel kanskje tro at når en vokser opp på en gård, så får man med seg utrolig mye kunnskap om gårdsdrift. Hovedkunnskapen min er fortsatt at kua spiser foran og driter bak.
Men jeg ble praktisk. Det skal jeg ha. Jeg kan håndtere verktøy og fikk ett logisk hode.
Selv om jeg i mange år trodde det sto "Vesla" på den orange traktorhengeren, ikke "Velsa".

På jordet hadde pappa stablet flotte hvite rundballer som lignet marshmellows, hvor han malte på følgende tekst; "NEI TIL EU!" med digre bokstaver.
Pappa var ikke en mann som var redd for å si standpunktene sine høyt. Han kjørte rundt i en skranglete verktøykasse av en bil, hvor klistremerket i bakruta sa; "Sosialister, foren eder! -I Sibir!", og når jeg nådde date-alder, sa han spøkefullt at hvis jeg kom hjem med sosialist, kom han til å stå på verandaen med hagla. Jeg smilte selv om uttalelsen var brutal, den fikk meg til å føle meg trygg.

Jeg vokste opp med dyr og natur. Og masse vedbæring.
Jeg hadde en Høyrevendt pappa og en mamma som klarte å lokke på kuer.
Jeg har klart meg fint.