Halvveis til 70.

Bursdager fremkaller en viss form for revurdering. Det er et år til som har gått av livsløpet og formålene med livet er mange. Noen av formålene er oppnådd, andre står på vent og noen ligger langt der framme og venter på meg. Konturene av en ungpikekropp gjemmer seg bak en litt eldre utgave av meg selv og ettersom jeg har bursdag midt på svarteste vinteren og øynene er godt over gjennomsnittet i forhold til selvkritisk vurdering, skjer det samme hver vinter;
Jeg misliker kroppen min og da som sagt spesielt om vinteren.
Det begynte når jeg fylte 31, mener jeg å huske. 30 årsdagen forløp i ett lystig lag sammen med venner og familie og jeg hadde planlagt det selskapet helt siden jeg fylte 27. Ingen angst for å fylle 30 år her i gården! Men så kom 31 årsdagen, og jeg oppdaget til min store forferdelse at noe hadde skjedd i mitt eget speilbilde. En viss aldring, kan vi vel kalle det. Jeg festet meg ikke så mye ved det, jeg hadde tross alt blitt voksen og det var ikke fullgærent. Jeg kunne ikke regne med å se ut som om jeg var 25 i kroppen resten av livet, dette var noe som hørte livet til. En helt obligatorisk og normal sak for alle mennesker; Vi blir eldre. Det var bare det at jeg følte at kroppen min var litt foran meg selv i aldringsprosessen. -Øhy! Vent på meg da! Jeg er da ikke helt klar for dette her!
Kroppen ventet ikke på meg. Den kjørte sitt eget løp med meg pesende bak.
Jeg skjønte etterhvert at jeg nå for første gang i mitt liv måtte begynne å ta vare på kroppen min. Den var langt fra så evig ungdommelig som jeg i mine mer naive dager hadde innbilt meg.
Desperate handlinger krever desperate tiltak. Jeg skulle bekjempe meg selv! Full av en fortsatt ungdommelig trass og vilje kjøpte jeg en svær gymball med tilhørende dvd, slik at jeg kunne gymme foran tv'n med denne fancy svære ballen som lovet meg strammere lår og rumpe, flatere mage og masse energi. O' Hill deg, Store Ball! Ballen var kjempefin og jeg var kjempeflink. I sånn ca 4 dager. Baller er leketøy for de lodne. Om ballen er liten eller stor, en ball er en ball selv om den er tre ganger større enn den lodne selv. Jeg hadde vært sløv med å klippe klør denne vinteren og ballen mistet fort den fine spensten den engang hadde hatt der den lå som en svær grå lefse foran tv'n med ett fornøyd kattekrek tafsende på restene. Jeg var fortsatt i siget og kjøpte en ny fin ball. Uten dvd denne gangen, for den hadde jeg jo. Med ny iver gymmet jeg på en fancy blå ball denne gangen. Det samme gjentok seg og snart hadde den store blå ballen også blitt en lefse av stor karakter. Jeg syntes det tok litt vel lang tid at resultatene skulle vise seg, og det handler jo selvfølgelig ikke om at jeg er en utålmodig sjel. 5-6 ganger foran tv'n burde jo ha vært mer enn nok til at jeg skulle ha kjent hvor stram og flott rumpa mi hadde blitt. Så kom sommeren og kroppen var neimen ikke så verst. Solbrun og fin ble jeg og det var ikke antydninger til bulker eller snodigheter ytre sett. Jeg slappet av og tenkte naivt at kroppen min hadde blitt på lag med meg selv igjen. -Hah! Aldringsprosess du lissom! Jeg lurte deg der!
Den påfølgende vinteren forløp uten de største selvkritiske blikkene, jeg var blek, men hva annet er nytt midtvinters på nordkalotten. Jeg gikk noen turer bare for å føle at jeg hadde vært litt flink og roste meg selv masse masse, men jeg holdt meg mye inne, spesielt i de kalde periodene. 33 årsdagen var bunn og grunn lik den forrige årsdagen. Men så skulle jeg fylle 34. Det var den vinteren jeg fikk for meg at egnet meg best med klær på. Her var det seriøst noe som ikke stemte, jeg sto med kritikkbrillene på foran speilet og nektet meg selv sjokolade i 3 dager. Det burde holde. Jeg skulle slutte å røyke snart, så da kom det jo bare til å bli velstand over hele fjøla. Dessuten kjøpte jeg meg en ny ball jeg kunne leke med noen dager. Her var det snakk om forbyggende arbeid på høyt nivå og slike formaninger som livsstilsendringer og sunn mat, gikk inn det ene øret og ut det andre. Jeg trengte ingen livsstilsendring!
Jeg kjøpte istedet noen poser med knaskerøtter og syntes jeg var rett så flink.
I dag fyller jeg 35 og jeg innser at kroppen ikke kommer av seg selv lenger. Så i forrige uke etter raseriutbruddet over vinteren, dro jeg sporenstreks ned på G-sport og kjøpte meg en rockering.
Det måtte da være en lettvint måte å bevege seg på, tenkte jeg. Jeg klarer å bruke hoftene og jeg kunne fint stå å rocke mens jeg så på Jack Bauer's helvetesdøgn. Vel hjemme satte jeg sammen denne flotte rockeringen og begynte å snurre den rundt magen. Til min store store forskrekkelse datt denne flotte rockeringen ned rundt anklene mine på null komma svisj. Jeg bøyde meg ned og begynte å rocke igjen, det samme skjedde. Datter'n holdt på å le seg ihjel, de lodne vek til side etter å ha fått ringen i hue og jeg freste. Jeg visste da åssen man skulle bruke en rockering, dette hadde jeg gjort så mye i mine enda yngre og enda mer naive dager! Etterhvert klarte jeg 6 runder rundt magen før den dvaskt sèg ned på lårene mine og videre ned i gulvet med ett klask. Jeg bøyde meg og prøvde på nytt. Og på nytt og på nytt og på nytt. Snart var jeg riktig nok rød i toppen og varm i kroppen, men ikke fordi jeg klarte å rocke denne ufjampelige ringen elegant rundt min smekre midje. Jeg hadde blitt varm og rød fordi jeg holdt pusten av konsentrasjon og av all denne hersens bøyinga og jeg ble sint hver gang den klasket i gulvet og bråkte med lyden den lagde mens den la seg til ro rundt meg som en kald hvit og blå aura. Datter'n kjenner sin mor godt nok til å vite når det er greit å ikke le mer og heller trekke seg tilbake for en stund, hvilket hun gjorde. Jeg slengte hele den forbanna rockeringen fra meg og forbannet de såkalte lettvinte måtene å holde seg i form på og satte meg foran pc'n. Jeg hadde faenskapet i sidesynet hele tiden og i nattens mulm og mørke hoppet jeg inni den igjen, mens jeg lovet meg selv at jeg skulle holde på med rockeringen under en hel episode med Jack Bauer og co. Som sagt så gjort. Jeg trykket på play og satte i gang, men bråket hver gang ringen datt i gulvet gjorde at jeg la ut det store pelspleddet midt på stuegulvet og stilte meg oppå. Her var det ikke snakk om noe lekker sexy positur på skinnfellen, men regelrett sjølpining i heller mindre heldige positurer. 20 minutter ut i episoden holdt jeg på å stryke med av åndenød fordi jeg stadig holdt pusten i full konsentrasjon og det verket i ryggen av all denne bøyinga ned mot gulvet. Jeg ga opp og så resten av episoden hvinende etter oksygen, mens kattene boltret seg både oppå og under skinnfellen.
Dagen etter gjentok jeg seansen, men jeg fikk fortsatt ikke til, og jeg, om mulig, forbannet enda kraftigere alt som heter aldringsprosess, forfall, sunne livsstiler, blide joggende mennesker i 15 blå og hele den jævla rockeringen som jeg dyttet bak sofaen i fullt sinne. Ikke så jeg noen forskjell på kroppen min heller, hvilket jeg syntes det burde gjøre ettersom jeg tross alt hadde gjort en innsats. Sannheten har trengt seg fram foran i pannebrasken min. Jeg må virkelig gjøre en innsats over tid, for å holde denne kroppen i noenlunde form. Noe så inni hampen kjedelig! Jeg hater å trene! Hater det, hater det! Sånn ble det altså, når man har seilet inn i 30 årene med helt ok kropp og trynetørker'ne klasket til med full tyngde etter fylte 30. Livet rakk tunge til meg og sa "æddabædda", mens jeg egentlig ikke fulgte med. Selvkustus er det dårlig med her i gården, og jeg har av og til lurt med meg den 23 årige spreke naboen min ut på gåturer, som ikke veier et gram for mye og er fast og fin på alle de rette stedene og han blir stort sett villig med meg og trasker en tur rundt i nabolaget. Dessuten er han fortsatt under den magiske 25 årsgrensa og full av ungdommelighet og han er mann. Menn blir som oftest bare mer distingverte de, når de tipper 30. Det er uansett lettere når man er to, det blir ikke så kjedelig da. Det jeg egentlig trenger er noen som tupper meg hardt der sola aldri skinner og drar meg med ut uansett vær og føreforhold, en kokk som lager all denne sunne maten slik at det smaker godt, en personlig trener og en større dæsj vilje til å skjønne at jeg ikke er 25 lenger.
Og noen tusen mer på bok, for å få gjennomført mange av disse ønskene.
---------

Bursdagen min startet forøvrig i går, da jeg våknet til en sms fra pappa som gratulerte meg med dagen. En dag for tidlig. Det er ikke så mange årene siden jeg fikk et bursdagskort fra mamma med årstallet for når jeg ble født utenpå; "I 1973 skjedde det noe stort osv..."
Etter hva jeg vet ble jeg født 4 februar i 1974. Jeg konkluderer med at aldringsprosessen har gått sin vante gang også hos opphavet mitt og at årstall og datoer kan bli vel grumsete etterhvert. "Er e så nøye a, det var rundt der." Så kanskje er jeg egentlig 36 i dag og at jeg egentlig holder meg uforskammet godt for alderen. En liflig tanke i grunn.
Mamma ødela denne teorien min på at jeg fortsatt er ung her om dagen da hun spurte meg om hva jeg ønsket meg til bursdagen min. Jeg svarte at jeg ønsket meg bøker og nye puter til sofaen, men at puter er slikt jeg vil kjøpe sjøl, så da ønsket jeg meg penger også.
Svaret kom kort og brutalt via Telenor's linjer; -Huh! Jeg gir ikke penger i bursdagsgave til ei kjerring på 35! Det er andre gangen i løpet av et halvt år at jeg har fått høre at jeg er ei kjerring, først av vaktmester'n og nå av min egen mor!
Her er det nada med kjerringtendenser, skal jeg hilse og si!
Jeg svarte henne tørt; -Jeg er fortsatt et barn. Et stort og gammelt barn, men fortsatt et barn. Ditt barn! Mamma lo..
Dagen i dag blir helt rolig, jeg fikk bursdagspakke i posten av Bestisene i går og der lå det en bok jeg klør i fingrene etter å sette meg ned med, "Hjertet får ikke rynker" av Mark Levengood.
Så jeg trøster meg med det, at selv om jeg må kjempe en stadig kamp mot det naturlige forfallet, så blir hjertet mitt bare mer romslig og mindre fordømmende for hver dag som går.
Og det forblir rynkefritt.

I mens skuler jeg på den nyinnkjøpte rockeringen.
Til meg selv, fra meg selv.