torsdag 20. august 2009

Ordsperre.

Jeg er ikke noe flink til å blogge lenger, ikke slik jeg var. Jeg ser det selv og ikke minst kjenner jeg det selv. Jeg legger bånd på ordene og lar de ikke flyte så fritt lenger.
Kreativiteten har dødd litt.
Det er mange grunner til at helheten blir satt sammen av mange små fragmenter fra ulike hold, og deretter blir silt gjennom et altfor lite filter. Jeg har skrevet at jeg er ferdig med å ha dårlig samvittighet. -Vel... helt sant er det vel ikke. Jeg tar mange hensyn til flere som leser bloggen min. Sånn bør det være og skal det være. Men ikke til enhver tid og på bekostning av egen skriveglede. Solskygger har vært min lille tue og mitt lille fristed i over to år. Jeg er glad i bloggen min. Jeg har grått i den, ledd i den, vært frustrert i den, jeg har skapt noe i den og sist, men ikke minst, jeg har gledet meg over den. Siden i vår har ordene mine blitt misforstått opptil flere ganger og det har ikke vært helt greit, kjenner jeg. Ikke for meg som er en konfliktsky liten faen, som helst vil gjøre alle til lags hele tida og bare være snill og grei, og ihvertfall ikke såre noen med ordene mine. Nå er livssituasjonen min anderledes. Jeg er blitt en av de single igjen, men jeg har også blitt en av de som er sosiale igjen. Jeg er i såpass form at jeg klarer mer enn jeg har gjort på lenge, og selv om enkelte ting ikke fungerer, så er det helt greit for meg. Jeg er sprettsint og skylder lunte, jeg griner og ler. Fortsatt er jeg ganske mye, men jeg er meg. Jeg overveier og reise til fjells mutters alene uten dekning til omverdnen og virkelig kjenne etter hvordan jeg egentlig har det. Fordi jeg liker å kjenne etter og fordi jeg liker ensomheten. Fordi jeg finner masse liv og kreativitet i melankolien og fordi jeg egentlig er glad. Jeg er glad og jeg føler ikke at jeg kan være det, selv om jeg vet at jeg kan være det. For de fleste av dere fine leserene mine unner meg å klare såpass som jeg gjør nå. Jeg vet det. Jeg skulle bare ønske at alle sammen kunne gjøre de tingene jeg gjør.
Det er godt å være endel av fellesskap som har ligget i brakk, det er godt å ha funnet igjen flere av de fine menneskene jeg har delt så utrolig mye med i tidligere år. Jeg svelger noen kameler og sier at jeg liker Fjesboka. Jeg liker at det er litt fjåsing i tråder og små "målsettinger" litt lenger framme, at det er latter og gjensynsglede og uhøytidligheter. Vennskap.
Men altså. Jeg jobber med saken ang det å finne igjen skrivegleden. Skriving trenger også øvelse. Blir det ikke brukt, visner det. Og det akter jeg ikke at skal skje.

Bildet er hentet fra Bjørg Torhallsdottir

6 kommentarer:

Litt om alt sa...

Det er jo ikke opp til meg å bedømme skrivegleden din, men innleggene er gode og tankevekkende, som alltid. Også dette.
Synd du føler at du må legge bånd på deg. Vil påstå at gleden ved å lese at du orker/klarer mer om dagen er veldig livdbejaende. Gleder meg med deg, ikke motsatt..
KLEM

Neglecta sa...

For enkelte andre som ikke orker all verden for øyeblikket, er det stor stas å vite at andre skviser saften ut av livet og gjør det beste ut av det. Bare så det er sagt. Ja, andre kan faktisk leve litt på at du klarer ting du ikke har gjort på mange år. Du skjønner, for mennesker som er glad i deg så er det både deilig, gledelig og fantastisk å høre at du LEVER! =o)

Men det er rart med ordene, de vil raskt gjerne legge seg på ukjente steder og bli vanskelige å dra fram igjen. Nesten som om de blir sjenerte for omverdenen. Vit i hvert fall at uansett hva du skriver her inne, er det alltid gledelig å oppdage bloggen din oppdatert i leselista!

Solskygge sa...

Litt om alt;
Nå vil jeg vel ikke si at dette er det mest gjennomtenkte innlegget jeg har skrevet, men et mer sånn pøse-ut-slik-er-det-jeg-har-det-nå innlegg.
Jeg er så glad for at du leser og jeg er glad for at du gleder deg med meg. :) Tusen takk!
Stor klem!

Neglecta;
jeg hører du sier det... Og prøver å ta det til etterretning. :o)
Jeg prøver å si til ordene at de ikke trenger å være sjenerte, så jeg håper jeg når igjennom. Jeg hadde gledet meg selv stort ved å få til nettopp det.
Det gjør godt med slike fine kommentarer. Takk, kjære. :)

Jorunn sa...

Ord er mektige på godt og vondt. Og en ørlten kommentar i en egentlig betydningsløs bisetning, kan sette seg helt fast i "skrivekløa" og lage "skrive-svie" i stedenfor..

Og selv om jeg har leita nettet rundt for å finne en Ord-plumbo, så må jeg nok innfinne meg med at den ikke er oppfunnet enda.. *fnyyys*

Når det er sagt - så må jeg jo få si da - at du er et av forbildene mine.. Skulle ønske det var fler som turde å si hvordan de EGENTLIG har det, jeg.. Da hadde kanskje denne verden vært til å forstå seg på.. kanskje..

*klemmer leeeeeeenge på*

Tante Grønn sa...

Å legge ut tekstene sine på nettet blir jo litt på godt og vondt. Man får mye respons på det man skriver, men det vil alltid være noen som misforstår, tar ting opp i verste mening. Det må man prøve å heve seg over, men det er ikke så enkelt. Jeg klarer det kanskje på noen dager, men andre dager ikke. Håper du klarer det, med styrken du har nå.
Jeg gleder meg stort over alt du klarer for tiden, og smiler når du skriver om alt du gjør! Og så smiler jeg hver gang jeg ser at du har skrevet noe her inne :)

Solskygge sa...

Jorunn;
Ord-plumbo hadde vært tingen dann og vann. :)
*Litt rørt og litt brydd* ...Forbilde? Takk for utrolig vakre ord! Men jeg er veldig enig i det du sier, at mye hadde vært lettere hvis man hadde visst hvordan ståa egentlig er. Jeg øver meg hver dag på å være så direkte som mulig, om ikke til gud og hvermann, så til meg selv. Takk for god kommentar, Jorunn!

Tante Grønn;
Det var kjipt ved de tilfellene det ble skikkelig "Texas", men som du sier, man må jo bare prøve å heve seg over det. Jeg øver meg og øver meg, og jeg tror jeg snart ligner meg selv igjen. ;o)
Jeg smiler stort hver gang jeg ser du har lagt igjen kommentar til meg. Takk! :o))